Anti-terrorisme? Feminisme? Eller bare kokko?

Iblant innbiller jeg meg at verden går framover. At ting generelt blir bedre, til tross for diverse problemer som krig og global oppvarming og idiotiske politikere og diverse annet tull.

Så leser jeg om noen politimenn i Nice som tvinger een kvinne til å kle av seg på stranden bare fordi hun ikke er naken nok og noen påstår at dette er nødvendig for å beskytte frihet, kvinners rettigheter og vestlig sekularisme og jeg blir bare sittende her og riste på hodet og tenke at dette er så kokko at det stiller i en egen kategori i kokkokonkuransen.
Det er bare utrolig mye som er galt med hva som skjedde på stranden i Nice.

For det første synes jeg ikke den stranden deres er mye å skryte av. Steinete som den er skulle man tro boblebukse ville vært høvelig strandantrekk. Å sitte der i bikini ser bare vondt ut!
Og bilder tatt før politiet ankom viser ingen konflikt. Kvinnen bare sitter/ligger på stranden og tar det med ro, mens diverse andre, mer lettkledde mennesker rundt henne også ligger der og drar seg uten tegn på frykt eller opphisselse. Det er bare en alminnelig strandscene, ikke så veldig forskjellig fra hva man kan se langs stranden ved Los Angeles.
Bortsett fra at her har vi da i det minste skikkelige sandstrender!

Dessuten er det ikke noe ved antrekket til kvinnen som er særlig tilknyttet noen religion. Fra bildene ser det ut som om hun har på en lang bukse (leggings?) og en tunika med halvlange ermer. I tillegg har hun et tørkle på hodet. Enkelte media sier hun hadde et ‘slør’ men ingen bilder viser noe slør.

Kombinasjonen langbukse og tunika er, og har vært, utrolig vanlig rundt om i verden i veldig lang tid. Vikingene gikk i langbukser og tunikaer. Ghengis Khan og de mongolske hordene gjorde det. Indere og Amerikanske Indianere gjør det. Folk gikk i langbukse og tunika i middelalderen i Europa. Romerne gikk i bar rumpe under tunikaer og kjempet mot ‘barbarer’ som var kledd i langbukser og tunikaer. Nei, forresten, Romerne brukte iblant bukser, de og.
Gjennom menneskehetens historie er det sannsynlig at tunika og bukse er et av de mest brukte antrekkene noensinne. Etter bar rumpe, selvsagt. Menneskehetens historie går langt bakover i både tid og sivilisasjon.

Så å kalle dette et antrekk knyttet til religion er litt kokko i seg selv. Det er bare klær.
Men det er selvsagt mulig at kvinnen hadde det på fordi hun er muslim og derfor ikke ville gå i bikini. Jeg vet ikke. Ingen har engang sagt noe om hvorvidt kvinnen er muslim, eller hva hennes begrunnelse for påkledningen var. Jeg ser ingen grunn til at hun skulle være nødt til å forklare hvorfor hun hadde på seg akkurat disse plaggene. Da kan man likesågodt spørre hvorfor hun gikk i blått? Eller SVART bukse? I solskinnet? Hæ, lissom?

Men det er et antrekk en kvinne kunne hatt på for mange grunner. Det hender man bare går forbi stranden og har ekstra tid og derfor setter seg ned i hva man har på seg, enten det er tunika og langbukse eller cargoshorts og hettegenser (sannsynligvis det vanligste antrekket på stranden i Los Angeles).
Eller kanskje hun valgte det mer tildekkende antrekket fordi hun ville unngå å bli solbrent? Finnes ikke bedre måte å unngå solbrent hud enn å dekke den til!
Hvis noen sier at jammen hun kunne da bare bruke solkrem er svaret at folk må da kunne velge? Dessuten er det mange som får utslett av solkrem.

En annen grunn til at en kvinne kan velge å dekke til huden sin er selvsagt cellulitter. Men denslags vil jeg helst ikke snakke om…

Iallefall tok kvinnen diverse valg, og jeg greier ikke se hvordan valgene hennes truer noe samfunn eller individer innen samfunnet. Eller hvordan valgene hennes er verre for kvinners rettigheter og friheter enn at politiet kommer of tvinger henne til å kle av seg i full offentlighet og gir henne bot for å ha på seg noe som enten er umoralsk, uhygienisk eller usekulært.

Når man så tar de mange bildene av nonner i habitt på stranden i betraktning, blir det klinkende klart at dette har ikke noe med forbud mot religiøse antrekk å gjøre. Det har ingenting med hygiene eller moral å gjøre. Det er ganske enkelt rasisme.

Noe som tilfeldigvis også er forbudt i Frankrike. Vaffal på papiret.

«Hva er din mormors beste venninnes svigermors pikenavn?»

Eller noe sånt…

Altså, disse forbaska konformitetsspørsmålene igjen. Bare at denne gangen har jeg funnet en god og evigvarende løsning på styggheita!

De fleste har vel engang kommet over et sikkerhetsspørsmål de ikke kunne svare på, enten det var fordi du ikke greier å huske om du tre år tidligere kalte din favorittfarge blågrønt eller turkis, eller fordi du ikke husker hvilken bil foreldrene dine hadde da du gikk i tredje klasse på barneskolen. Disse spørsmålene gir alltid inntrykk av å ha blitt laget av noen som lever veldig kjedelige liv sånn at de ikke har noe bedre å huske enn hva mellomnavnet til klasseforstanderen i første klasse var, og i tillegg er litt treige i knotten. Hvis de faktisk vil at vi skal kunne svare ville de i det minste spurt hva slags bil foreldrene våre hadde da vi gikk tredje året på videregående! Da hadde jo de fleste av oss førerkort så vi kjørte kanskje kjerra, og kanskje bulket vi den og.
Man kan glemme mye, men ikke første gang man bulket bilen til pappa (eller hva som skjedde etterpå).

At enkelte ikke har foreldre, og at enkelte foreldre ikke har bil er en HELT annen sak.

Men neida, banker og slikt vil vite intetsigende detaljer ingen med hodet skrudd riktig på noensinne husker.

Og jeg er lei. Lut lei. Og jeg er lei av å sitte der og prøve å komme på en måte å svare på som jeg kan huske.

Så i dag så jeg rødt. Eller mer nøyaktig, jeg så spørsmål som: «What is your maternal grandmother’s maiden name?» og «What was the name of your first stuffed animal?» og diverse annet sludder det er helt urimelig at voksne mennesker flest kan komme opp med et enkelt og definitivt svar på. Så jeg begynte å svare med hva jeg synes om slikt: «Fuck off and die!» «Fuck off and die!» osv…

Halvveis gjennom de fem «sikkerhetsspørsmålene» jeg var nødt til å sette opp med svar til gikk det opp for meg at her har jeg den perfekte løsningen på problemet! Alt disse systemene krever er jo at du setter opp et svar; de ringer ikke opp mora di og spør om det stemmer. De sjekker ikke engang at svaret du gav er logisk. Alt systemet gjør er å sjekke at du har skrevet inn noe tekst som sikkert skal være mellom 5 og 50 karakterer eller noe sånt. Det sjekker ikke engang at favorittfargen din er forskejellig tekst fra fargen på bilen til sjefen i din første jobb. De sjekker ikke engang at det er en farge!
Og når systemet bruker disse spørsmålene sjekker det kun at teksten du skriver inn matcher hva du engang satte opp som svar.

Så det eneste logiske er ganske enkelt å skrive inn samme tekst som svar på alle spørsmålene, og sørge for at denne teksten er noe man kan huske. Det ville selvsagt vært enda bedre om andre ikke kunne gjette den, men det er ikke så fryktelig viktig.

Det hele er så enkelt og brilliant at jeg kan knapt tro det!

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg brukte ikke «Fuck off and die!» som mitt universalsvar. Jeg valgte selvsagt en mer sofistikert frase enn som så.

BMI og likestilling

I det siste har faktisk flere oppdaget at kroppsmasseindex ikke er en god måte å finne ut om en person har for mye kroppsfett eller dårlig helse. Dette var slett ikke overraskende for de som vet hvordan KMI regnes ut og hva den egentlig måler, men likevel er det en av de mest brukte målene for nettopp å finne ut om personer er overvektige og har dårlig helse, eller i det minste er i fare for dårlig helse. Dette er kanskje ikke så lurt?

Jeg kan forresten tenke på enda en grunn til at KMI burde brukes mindre: Den er kjønnsdiskriminerende!

KMI tar jo kun forholdet mellom vekt og høyde i betraktning. Derfor vil en person som er relativt smal og lett i forhold til høyden sin ha lav KMI, mens en person som er relativt bred og tung i forhold til høyden sin vil ha høy KMI.

Ettersom menn typisk er kraftigere bygget enn kvinner vil menn normalt veie mer enn kvinner som er like høye og dermed også ha høyere KMI.
Og ettersom høy KMI regnes som problematisk, kan man si at KMI diskriminerer mot menn.

Normalvektige menn vil jo stort sett ha høyere KMI enn hva normalvektige kvinner har. Og menn som er særdeles kraftig bygget ender lett opp med KMI på over 30, og er da statistisk i høyrisikogruppen for en mengde alvorlige sykdommer.

Med andre ord, KMI ikke bare diskriminerer mot menn; det truer livet og helsa deres også!

Så la oss nå en gang for alle slutte å bruke denne misvisende standarden! Av hensyn til både menn og kvinner og likestilling.

Fra Sinsen til Grensen

Mens jeg gjør narr av folk som absolutt skal vite om ting de ikke har peiling på, og da for andre grunner enn å skaffe seg peiling, kan jeg ta med disse to fra en slektning som bor i Oslo:

Hvor kommer du fra?
Grønland.
Åh! Så kult! Hvordan smaker hvalspekk?

Alternativet er selvsagt at stakkaren fra østsiden av Oslo blir beskylt for å ha utryddet hvalene, forurenset Nordishavet, eller er skyld i smeltingen av Nordpolisen.

Hvor er du fra?
Sinsen.
Ja, men hvor er du opprinnelig fra?
Sinsen! Har bodd der hele livet.
Ja, men hvor ble du født?
Rikshospitalet.
Men hvor kommer foreldrene dine fra da?
Øh… Grønland.
Å! Det er vel derfor du ikke ser norsk ut!

Hvor er du fra?

Når man skiller seg ut fra the hoi polloi i området der man bor, blir man ofte spurt hvor man kommer fra.  Det er greitt nok.
Iblant blir man spurt om hvor man er fra av veldig mange mennesker på veldig kort tid.  Det kan bli litt irriterende.

Og iblant blir man spurt hvor man er fra av mennesker som ikke er villige til å ta «Norge» for et svar…
Det kan bli VELDIG irriterende.

Hvor er du fra?
Norge.
Jammen, hvor i Norge?
Ytre Enfold.
Hvor er det?
I Norge.
Men hvor i Norge?
På vestkysten.
Nei, hvor i NORGE!
På vestkysten.  Norge har en vestkyst og, vettu!
Jammen, hvor på vestkysten i Norge?
Noen mil nordafor Bergen.
Hvor er Bergen?
På vestkysten i Norge.
Jammen, hva er Bergen?
En by på vestkysten i Norge.
Aldri hørt om den.  Hvor er den?
*tar fram iFonen og leter fram Bergen på kartet*
Der!
Hva er det der?
Kart over deler av vestkysten i Norge.  Med byen Bergen omtrent på midten.
Men den der er da ikke på kysten!
Joda, den der er på kysten!
*begynner å tenke på hva økser kan brukes til*
Er det langt unna Los Angeles?
Ja.
Men hvor langt?  Er det i nærheten av Canada?
Nei.
*begynner å tenke på hvor nærmeste øks befinner seg*

Så istedet forteller jeg folk at jeg kommer fra Canada.  Langt oppi granskauen i Canada.  Et sånt sted der det er snø og is mesteparten av året og folk lever av å hugge ned trær og derfor går rundt med digre økser i neven hele tiden.

For en eller annen merkelig grunn er det ingen som vil ha noen videre forklaring…

Mitt siste problem

Jeg har oppdaget at jeg har et problem jeg ikke visste om før: Jeg er for pen.

Dette er ikke et problem jeg har oppdaget ved å se på meg selv i speilet. Tvert imot; når jeg ser på meg selv i speilet blir jeg ganske sikker på at her må noen ha tatt alvorlig feil!

Men altså; jeg er for pen. Og det er et problem.

Et av problemene ved å være for pen er nemlig at man ikke blir tatt på alvor av andre mennesker, som for eksempel leger. Kanskje særlig leger.

Til man faktisk trenger dem er dette egentlig helt greitt. Hvem vil da ha noe med leger å gjøre, egentlig? Man forbinder dem jo helst med sykdom, elendighet og store regninger. Ikke noe vi vil ha mer av!

Men hvis man blir syk kan de være nyttige å ha, iallefall hvis de virker. Og det er der problemet mitt kommer inn; leger virker ikke for mennesker som er for pene.

Det vil si, da jeg hadde bihulebetennelse to år siden var det ikke så stort problem. Jeg dro til legen, han spurte diverse spørsmål, tok en titt på meg og skrev ut en resept for antibiotika.
Eneste problemet er at han skrev ut en resept på en barnedose, ikke en voksendose. Etter noen uker var infeksjonen tilbake, verre enn noensinne. Da var jeg i Guatemala, hvor en (kvinnelig) farmasøyt fortalte meg at legen min er en idiot som ikke vet hvor mye amoxicillin en voksen kvinne trenger for å bli kvitt en bihulebetennelse, og solgte meg riktig dose.
Hun hadde rett. Legen min er en idiot og dosen hun anbefalte virket.

Men hvis man får bihulebetennelser til stadighet er det sannsynligvis en grunn til det, og det er der problemet med å være for pen kommer inn.

Jeg får nemlig bihulebetennelse til stadighet, og for å gjøre en lang historie litt mindre lang, tyder alt på at problemet er vegg-til-vegg teppene i leiligheten min. Når man spikrer et tykt lag syntetisk stoff over et lag skumgummi fast på gulvet lager man nemlig et fint sted for mugg og sopp og fungi og bakterier og diverse andre uting å vokse og trives. Dette skaper diverse små og store helseproblemer for mennesker (og dyr) som bor i huset eller leiligheten. I mitt tilfelle skaper det store problemer. Det betyr at jeg er enten allergisk eller på annet vis overfølsom for en eller annen av utingene som gror i teppene i leiligheten min. Slike problemer kan behandles, men da må man vite nøyaktig hva man reagerer på og nøyaktig hva reaksjonen er.

Det er her det virkelig suger å være for pen.

Løsningen på problemet mitt er selvsagt å finne en leilighet uten vegg-til-vegg tepper, men det er utrolig vrient selv i relativt oppegående Los Angeles. Amerikanerne synes nemlig at vegg-til-vegg tepper er veldig viktig; viktigere enn helsa deres og få er villig til å bo uten dem. Endel unge synes det er greitt, men de synes også det er greitt å bo i veldig små ettromsleiligheter.
Jeg trenger plass til både meg og samboeren, og det gjør det veldig vanskelig.

Det er derfor det kunne vært greitt om legene var villige til å tro meg og behandle meg for hva som faktisk feiler meg, sånn at jeg kan leve der jeg bor nå til jeg finner et akseptabelt sted. Men det går visst ikke an.

Jeg kan vel legge til at det er mulig å behandle allergi og sensitivitet, selv om det er litt vrienere med folk som reagerer på sopp-sporer eller mugg, men dette kan være en lang og møysommelig prosess som krever endel tenking og mye tålmodighet fra legenes side.
Og det vil de ikke utsette seg for. Istedet vil de heller behandle meg for den, for dem, mest lønnsomme av alle sykdommer, «mild depresjon». De insisterer at siden jeg er 46 og HELT sikkert er midt i overgangsalderen (nei, det er jeg ikke, men det nekter de å høre) så MÅ jeg være deprimert. ALLE blir det, forsikrer de meg. Bortsett fra meg, forsikrer jeg dem om, selv om det egentlig er ganske deprimerende å høre slikt tull og tøys fra voksne mennesker med universitetsutdannelse.

I tillegg kommer de opp med de mest idiotiske forklaringene på symptomene mine. Et problem er at øynene mine blir veldig sensitive og lett irriterte. Legen min sendte meg til en øyelege som påsto dette skyldes defekte gener, og fortalte meg at jeg har grå stær og kommer snart til å bli blind. Javisst, ja.
Trenger jeg nevne at dette var en kvinnelig øyelege? Som er yngre enn meg og har rynker.

For å finne ut om det er noe galt med øynene mine stakk jeg innom en brillesjappe i Cozumel og fikk øynene mine sjekket. Legen der kunne fortelle meg at eneste problemet er at jeg er litt langsynt på høyre øye. Men etter tre dager i et land uten tepper (vegg-til-vegg tepper er praktisk talt ukjente i Mexico) var selvsagt irritasjonen borte. Den kom tilbake noen dager etter ferien og gjør det plagsomt å se på nesten hvasomhelst.

Så nå holder jeg meg unna leger. Det hjelper ikke på allergiene og andre problemer, men i det minste er blodtrykket mitt tilbake til normalt!

Lost & Found

Ingeniører er gjerne litt distre. Det er et akseptert faktum rundt om på jobben. Enkelte ingeniører er veldig distre. Det er godt kjent rundt om på jobben hvem de er…

Det er også relativt godt kjent at ingeniører drikker mye kaffe. Enkelte drikker veldig mye kaffe. Det er også veldig godt kjent hvem de er.

Når en veldig distre ingeniør også drikker veldig mye kaffe, blir det gjerne til at han setter igjen kaffekoppen sin rundt omkring. Det er ikke bra, for da ender man opp med en opprådd ingeniør som løper rundt og leter etter noe han ikke kan huske hvor han satte fra seg, og han husker ikke nødvendigvis hvor han har vært eller når han sist hadde det savnede objektet sist. Ikke en god situasjon!

Vel. En av de distre, kaffedrikkende kollegene mine fant en fin løsning på dette problemet. Firmaet kona hans jobber for ville gjerne overbevise sine ansatte (som selvsagt vet bedre, men det er en annen sak) at de er et familievennlig firma (hahahaha!) og hadde derfor en slags familietilstelning med det resultat at kollegaen fikk et kaffekrus med bilde av seg, kona og sønnen på.

Dette gjorde det lett for dem som fant koppen hans på diverse pussige steder å vite hvem den tilhørte og hvis de var så noenlunde greie returnerte de den til ham og det var ikke lenger nødvendig for kollegaen å lete etter kaffekoppen sin og produktiviteten hans gikk opp med minst ti prosent.

Men hvor lenge var vel Adam i Paradis? Sånn rent retorisk, selvsagt.

I dag greide samme distre, kaffedrikkende kollega å legge fra seg brillene sine på ukjent sted.

Han hadde selvsagt ikke peiling på hvor han hadde dem sist (på nesa, kanskje?) eller hvor han hadde vært siden dengang. Og uten briller hadde han endel vanskeligheter med å lete etter dem og, for han kunne ikke se særlig bra!

Det var litt av en krise, som ikke ble bedre av at vi har det veldig travelt for tiden og verken Røde Kors eller nasjonalgarden rykker ut for å lete etter briller i åpne kontorlandskap.

Men de ble da endelig funnet og lettelsen var stor. Kollegaen bestemte seg for at når han stikker innom øyenlegen neste gang skal han skaffe seg to par for å forebygge slike problemer i framtiden.

Jeg er ikke sikker på at det kommer til å virke; når han en gang i framtiden roter bort det paret han sist hadde på nesa har han nok glemt hvor det andre paret er for lenge siden.

Men jeg har en fin løsning; han må skaffe seg briller med bilde av seg selv på. Det fungerte jo storartet for kaffekoppen?

Evolusjon er noe juks!

Jeg er sjuk og elendig. Og jeg lurer på hvordan det kan ha seg at menneskeheten infiserer hele den siviliserte verden pluss Canada, tatt i betraktning hvor sykelige og skrøpelige vi er. Knøttsmå virus og bakterier kan drepe oss. Og selv de som ikke dreper oss kan gjøre oss så syke og elendige at vi knapt orker gå på do.
Eller de kan tvinge oss til å gå på do hvert femte minutt til tross for at vi helst bare vil ligge i sengen og late som om vi allerede er døde.

Det burde ikke vært sånn. Forfedrene (og formødrene) våre overlevde jo steinalderen.

Tenk deg livet i den eldre steinalder. Du bor i en hule eller kanskje i en jordgamme. Uten toalett eller bad. Du har rennende vann når det regner. og varme om sommeren.  Eller hvis jordgammen din brenner.

Det finnes ingen butikker. Vil du spise har du valget mellom å drepe noen dyr eller sanke frukt, bær og røtter. Eller helst begge deler. Man vil jo helst ha et mangfoldig kosthold.
Hvis det er for kaldt til å gå naken, eller du er for bluferdig, har du valget mellom å drepe noen dyr og pelse dem, eller kanskje lage noe av strå og sånt.
Du sover på strå og dyrepelser. Sammen med hele familien, bikkja og diverse lus og lopper.

Har du hodepine står ikke valget mellom Paracet eller Globoid, men mellom å lide i stillhet eller jamre og bære deg.
Og blir du syk, ja, da har du valget mellom å la immunsystemet ditt vinne over sykdommen, eller dø. Det er forresten ikke mye til valg for ingen spør hva du foretrekker.

De fleste døde i meget ung alder. Bare de aller tøffeste (og/eller heldigste) levde lenge nok til å få barn. Det var disse som ble foreldrene til neste generasjon, som igjen måtte leve under de samme harde forholdene og hadde samme lave sjanser for å leve lenge nok til å få unger som igjen overlevde lenge nok til å få unger…

Men disse var altså forfedrene og formødrene våre.

Og skal man tro Darwin overlevde de fordi de hadde de beste genene, som de overførte til barna sine, som igjen overførte dem til sine barn, og etter mange generasjoner, til oss moderne mennesker.

Så vi burde altså vært skikkelig tøffe, men kan ikke si jeg er overbevist her jeg sitter helt slått ut av et lite forkjølelsesvirus.