Til forsvar for sokkers rett til anonymitet…

Enkelte ting er uunngåelige. Iallefall er død og skatter uunngåelige. Og at sokker forsvinner på mystisk vis når vi trenger dem mest. Sånn er det bare, og vi må pent finne oss i det. Straffen for å bryte naturlovene er ikke hyggelig.

Men nå mener ellers ganske intelligente mennesker at det behøver ikke være sånn. En RFID tag i sokkene våre kan hjelpe oss å finne dem, uansett hvor de befinner seg, og er derfor nyttige ting. Jeg tror de tar feil.

Ikke at RFID tagger ikke er nyttige ting for mange formål, men jeg tror ikke det er så god en ide å ha dem i sokkene. Hvis elektroniske dingser kan oppspore sokkene mine der de gjemmer seg under sengen eller mellom t-skjortene i skuffen under sokkeskuffen, da kan andre oppspore dem når de driver med mer akseptable sokke-gjøremål, som å vandre rundt klemt inn mellom føttene og skoene mine. Og hvis noen kan finne ut hvor sokkene mine befinner seg, da kan de også finne ut hvor jeg befinner meg. Det er selvsagt det jeg ser et problem med.

Misforstå meg rett. Det er ikke at jeg driver med ulovlige og lyssky aktiviteter, akkurat. Livet mitt er så dødskjedelig at hvis noen holder øye med meg trenger de sikkert bøttevis med kaffe for å holde seg våkne. Jeg trenger iblant store mengder kaffe for å holde meg våken. Det mest spennende jeg har gjort på månedsvis var å fikse et programvareproblem som har plaget et av prosjektene våre i lang tid.
Gjesp!

Jeg foretrekker bare å være kjedelig i fred og ro. Hvis jeg vil vil jogge i skogen istedet for i parken, er det ikke noe andre behøver å vite om. Hvis jeg sitter i timesvis i en café i Iowa City er det helt og holdent mitt problem. Hvis jeg stikker innom Best Buy i dag, behøver de ikke vite hva jeg har i lommene når jeg går inn i butikken. Og de behøver slett ikke vite hvor jeg kjøpte sokkene mine eller hvor lenge siden jeg kjøpte dem.

Det er nemlig en av tingene RFID tagger mest sannsynlig kommer til å blir brukt til; å raskt finne ut av folks handlevaner, sånn at vi kan geleides til den delen av butikken der det regnes med at vi kommer til å bruke mest penger, og sånn at reklame kan tilpasses dem som ser den. Ideen er å få mest mulig penger ut av oss, og å få oss ut av butikkene så fort som mulig.

Vrang som jeg er, liker jeg ikke den ideen i det hele tatt. Iblant liker jeg nemlig å ta en titt på ting jeg vanligvis ikke kjøper. Eller jeg vil helst se på alle kameraene før jeg kjøper, og helst kommer jeg tilbake både tre og flere ganger før jeg bestemmer meg. Jeg vil slett ikke pådyttes et bestemt kamera fordi en eller annen markedsføringsekspert har bestemt at det er akkurat den modellen kvinner som også eier en iPod, tykke ullsokker og Victorinox ryggsekk skal ha. Jeg er visst en avviker; målrettet reklame som sendes til meg er alltid for produkter jeg ikke har den minste interesse i.

Og hvis ullsokkene mine heller vil ligge under senga og holde hybelkaninene med selskap enn å holde seg i sokkeskuffen min, så er det helt greitt. Jeg kan finne dem der. CIA, derimot, ville nok fått problemer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s