The secrets that we keep

En ting er sikkert: Hvis jeg må være i nærheten av slektningene, har jeg på meg langermete skjorter. Hele tiden. Selv om det er midt på heiteste sommeren. Slektningene er nemlig litt smale i tankegangen og de takler ikke synet av tattoveringene mine særlig bra, så jeg holder dem heller skjult.

Kanskje er dette litt tåpelig av meg, men jeg er lei av hysteriske utbrudd om at jeg kommer til å angre, så slekta er øverst på listen av mennesker som ikke har lov til å se på tattoveringene mine.

Jeg er ikke den eneste som skjuler ting for slekta. En kamerat minnet meg på det forrige helg. Foreldrene hans skulle komme på besøk, og før han kjørte ut til flyplassen for å hente dem samlet han opp sigarettpakker og lightere og gjemte dem i skrivebordsskuffen. «Foreldrene mine vet ikke at jeg røyker.» forklarte han. Det hørtes latterlig ut; han er omtrent 40 år gammel og har røyket i årevis. Men Mamma og Pappa skal altså ikke vite det…

Det finnes kanskje folk som skjuler mer alvorlige ting. Som en fyr jeg arbeidet sammen med en gang, som ikke ville fortelle kona at han hadde kreft. Livet hans sto ikke i fare, enda, men han trengte en alvorlig operasjon og legene betraktet strålebehandling en mulighet. Men «den lille kvinnen» kunne jo ikke forstå noe slikt, så hvorfor fortelle henne det?

En kvinne jeg kjente var omtrent 6 måneder gravid da søsteren hennes giftet seg. Hun ville helst ikke dra til bryllupet, for familien hennes visste ikke at hun var gravid og det var ikke mulig å skjule det på det stadiet. Foreldrene hennes ville at hun skulle flytte tilbake til hjembyen i Vermont istedet for å bo i Seattle, og hun visste at maset kom til å bli mye verre når hun hadde barn. Jeg fikk inntrykk av at foreldrene var av den kontrollerende sorten, så jeg kan forstå at hun ville holde en viss avstand fra dem, men å skjule et barnebarn fra dem? Ville det ikke være enklere å si fra om at hun ville helst leve sitt eget liv i Seattle?

Engang kjente jeg opptil flere unge mennesker som hadde vervet seg i militæret uten å fortelle foreldrene. Det er visst ikke uvanlig, forsår jeg. I de fleste tilfellene har ungene mer eller mindre blitt hivd ut av barndomshjemmet da de fylte 18 eller ble ferdig med high school og ser få andre muligheter. Med andre ord dreier det seg ikke akkurat om særlig velfungerende hjem.
Jeg studerte tilogmed sammen med en fyr som ikke ville fortelle foreldrene sine at han gikk på universitetet. De syntes det var å sløse bort tid og penger, og at han heller burde ta seg en jobb. De var visst ikke særlig oppdaterte, de foreldrene!

Det var kanskje derfor jeg syntes det var litt rart at min kjederøykende kamerat ikke vil at foreldrene skal oppdage uvanen hans. Familien hans virker nemlig ganske velfungerende. Foreldrene er godt opp i årene, men de virker godt opplyste og alt annet enn trangsynte. De later til å ha et godt forhold til begge sønnene, som tilsynelatende ikke har noe imot at foreldrene kommer på besøk og blir i ukesvis. Det er nesten rørende å se en familie der alle går så godt overens.
Men det er kanskje ikke så rart at kameraten tier om røykingen likevel; Pappa er nemlig pensjonert lege. Jeg forstår han var lungespesialist…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s