Det er litt for flatt her ute

Jeg vet jeg har ikke vist livstegn fra meg den siste måneden. Grunnen til det er at det har ikke vært livstegn å vise fram. Årsakene til det er mange, men til å begynne med kan jeg nevne at jobben suger. For å være mer nøyaktig suger jobben livsgnisten ut av meg.
Det er ikke det at jeg har for mye å gjøre, neida, jeg trives faktisk med å ha mye å gjøre. Problemet er nå delvis det motsatte; jeg har ikke nok å gjøre. Dette har vært et problem for meg siden i fjor sommer da prosjektet «mitt» ble nedlagt. Dette var et meget ambisiøst prosjekt som firmaet mitt egentlig bare var underleverandør for, men hva vi leverte var en av de viktigste delene av hele prosjektet. Ettersom ingen egentlig ville ha noe med dette prosjektet å gjøre, til tross for at vi tjente millioner på det, ble jeg tilslutt den eneste som arbeidet på det etter at fyren som nå er manageren min ble forfremmet til manager. Så for omtrent 3 år hadde jeg mer enn nok å gjøre. Og gjorde dem tilsynelatende ganske bra. Det kan nevnes at da programmet ble avsluttet var programvaren min i god orden og gjorde akkurat hva den skulle. Hovedleverandøren hadde fremdeles mange problemer med påliteligheten og grunnen til at de ville avslutte prosjektet var at de tapte store penger på det.

Så etter at jeg hadde gjort en god jobb med et vanskelig prosjekt som firmaet i tillegg tjente store penger på, kunne en jo tro at jeg ville være ganske populær blant sjefene? Men neida, heller tvert imot. Dette er jo midtvesten, og folk her er litt treige og gammelmodige og firkantete. Og jeg er kvinne. De likte ikke å måtte sende en kvinne ut i «felten» for å teste hele systemet på et virkelig tog. Det var jo bare upassende, for disse tog-folkene er jo iblant litt stygge i kjeften. Skrekkelig! Like skrekkelig som at en kvinne flyr alene ut til New York for å diskutere prosjektet og teste programvare sammen med folk fra hovedleverandøren. Sånt skal jo helst ikke skje. Jeg har enda ikke helt funnet ut hvorfor det er så fælt for dem.

Hver gang jeg måtte dra noe sted måtte jeg gjennom samme diskusjonen med manageren min.

«Er du sikker på at du behøver å dra?» spurte han «Vi kan jo sende en av testerne.»
«De vet da ingenting om prosjektet, og jeg kan aldri få dem til å arkivere nok informasjon hvis problemer oppstår.» svarte jeg.
Den gode, gamle; hvis en vil ha jobben gjort skikkelig, får en pent gjøre den selv.

«Men du behøver da ikke være der hver dag?»
«Jeg behøver å være der hver dag vi tester programvare»

Og tilslutt, det mest uforskammede av alle:
«Men hva sier mannen om at du er borte?»
«Absolutt ingenting!»
Det er en fin måte å si at jeg helt totalt gir blaffen, og at fyren ikke hadde rett til å klage om jobben min ettersom det varr han som brukte opp alle pengene jeg tjente. Men det kan en ikke forklare til amerikanerne for de tar det for gitt at det er menn som har penger og kvinner som bruker penger de aldri har tjent eller fortjent.

Da jeg tilslutt dumpet den utro storforbrukende mannen ettersom jeg ikke gadd se etter ham og ikke hadde råd til å betale alle regningene hans mere, hadde jeg vel forseglet sjefenes oppfatning av meg som en helt horribel person. Og så ble prosjektet mitt nedlagt. Etter den tid hadde jeg selvsagt ikke mye å gjøre, til tross for at jeg var ansvarlig for små deler av hvert av de andre prosjektene våre også. Så hver gang jeg fortalte manageren min at jeg trenger mer å gjøre spurte han om jeg hadde begynt på design dokumentene for et eller annet prosjekt. Jeg kunne bare svare at ja, de var alle ferdige, og jeg fikk beskejd om at jeg kunne ta enda en titt på dem. Tilslutt orket jeg ikke nevne at jeg ikke har nok å gjøre mere. De vet hva jeg kan gjøre, men de vil ikke ha det gjort av en kvinne. Og vi har jo tre andre kvinner i firmaet…

Like før jul begynte hva jeg vil kalle regelrett mobbing. I oktober hadde jeg spurt etter noen dokumenter som jeg trengte for å fullføre noe arbeide på et prosjekt og fått bedyret at de kom ikke til å bli ferdige før senere engang. Jeg minnet dem fra tid til annen om at jeg måtte få vite så fort de ble ferdige, for uten dem kunne jeg ikke bli ferdig med programvare som skulle testes i begynnelsen av januar og det kom til å ta minst et par uker å få alt ferdig.
Så etpar dager før jul kom en av testerne og spurte om jeg var ferdig med denne programvaren for han ville gjerne få testet den før de formelle testene begynte i januar. Jeg fortalte ham at dessverre hadde jeg ikke all informasjonen jeg trengte til å så mye som begynne på det, og da viser selvsagt manageren min seg bak ham og ser overrasket ut. De dokumentene hadde jo vært ferdige siden begynnelsen på november så hvorfor var ikke jeg ferdig enda? Jeg kunne bare si at ingen hadde fortalt meg at de var ferdige. Senere fikk jeg bekreftet fra en annen ingeniør at joda, en epost med informasjonen jeg trengte hadde blitt sent ut, men da vi sjekket viste det seg at den var blitt sent til alle foruten meg. Siden dengang har han alltid spurt meg om jeg fikk eposten når noe viktig har blitt sent ut. To ganger har jeg ikke, og i begge tilfellene var det informasjone jeg trengte som ble sent ut.

Og sånn har det fortsatt. Det hjelper igrunnen lite at jeg nylig ble oppringt av en fyr jeg kjenner fra Union Pacific, som vi nå gjør et stort prosjekt for. Han lurte på hvorfor jeg ikke kom ut til «felten» mere. Testerne som hadde blitt sendt ut var så dvaske, sa han. De bare satt der og gjorde ingenting mens de mente at problemer skulle løse seg selv hvis man bare venter lenge nok. Han likte min arbeidsstil så mye bedre, sa han. Jeg hadde alltid oversikt over hva som foregikk og hvis det var et problem hadde jeg alltid en løsning innen kort tid, og jeg kom aldri med unnskyldninger eller unnvikende svar.
Alt jeg kunne si var at dessverre, sjefene mine foretrekker å sende ut menn (det sier de høyt, så jeg ser ingen grunn til å lyve) så hvis mannen de sender gjør en dårlig jobb er det nok best å prøve å stramme ham opp litt. Det er ingenting jeg kan gjøre.

Det er sånn det er på jobben nå. Det er ingenting jeg kan gjøre for jeg har ingenting å gjøre. For et øyeblikk lurte jeg på om det er uetisk å bruke arbeidstiden og firmaets nettverk til å lete etter en ny jobb på internett, men jeg bestemte emg for at det er igrunnen ikke den beste ideen. De overvåker internettbruken vår også nå.
Grunnen til det er visst at produktiviteten har gått ned…

Reklamer

7 comments on “Det er litt for flatt her ute

  1. Var det noen som sa «An unsuitable job for a woman»?

    Jeg skjønner godt at du ikke har vært særlig inspirert til å skrive blogginnlegg. Så du er tilgitt 🙂

    Men det høres ut som du bør finne deg en annen jobb snarest. Kanskje kan du bruke kunder som referanser heller enn sjefen din som høres ut som en sjefskødd. Eller kanskje vil han være så glad for å bli kvitt deg, en upassende kvinne, at han gir deg glødende referanser?

    Lykke til i alle fall!

  2. Enig med Saccarina over her! Din arbeidsgiver har helt klart ikke fortjent å ha deg som ansatt…

    Lykke til fra meg også!

  3. Saccarina: Det er heller slitsomt å leve med, ja.
    Her borte bruker man ikke sjefen, eller noen i sin siste jobb som referanse, for en må absolutt ikke la noen vite at en tenker på å slutte. Derfor er det viktig å skifte jobb ofte så en fremdeles har kontakt med folk fra forrige jobb.
    I tillegg er å skifte jobb eneste måten å få en skikkelig lønnsøkning på.
    Og alle firmaer lurer på hvordan iallverden de skal få folk til å bli i jobben, men de tenker aldri på muligheten av å behandle dem skikkelig og betale dem skikkelig…

    Skorpionkvinnen: Min arbeidsgiver fortjener en spark bak. Hardt!
    Men dessverre er det vanskelig å finne en jobb her borte, bortsett fra i våpenindustrien. De er jo de eneste med noen særlig omsetning for tiden.

  4. Det kvinnesynet høres da vitterlig helt middelaldersk ut? Er dette noe å slå i bordet med fra «verdens største(?)demokrati»?

    Her hadde du fått en knalljobb på flekken; næringslivet skriker etter den typen kompetanse som du har. Kanskje spesielt i offshore-bransjen her nede i sør. Mange bedrifter betaler til og med «finnerlønn» til folk som tipser om personer med kompetanse..

    Kanskje vi skal gjøre en deal? Hva med å bytte flate sletter mot salt (og tidvis) flatt hav? Jobbmessig er det ialle fall skikkelig «bonanza» for tiden..og jeg er sikker på at dine ferdigheter ville bli satt pris på :o)

  5. Holy Cr*p! Det er virkelig en arbeidshverdag til å få noia av som du har for tiden. All forståelse for at energien din ikke helt er på topp.

    Kanskje du skulle gjøre som EarlGrey foreslår? Komme hjem igjen der enkelte firmaer for tiden omtrent sloss etter kvinner for å vise at de ikke forskjellsbehandler noen, og hvor ingen er redd for å sende deg ut i felten i alle fall!

    Jeg kjenner jeg blir litt matt bare når jeg leser om jobben din faktisk…

  6. Earl Grey: Jeg er ikke så sikker på at norske firmaer ville ha meg heller. Utenlandsk utdannelse og navn, og alt det der. Jeg har litt vanskelig for å ta norske firmaer alvorlig etter endel intervjuer for noen år siden, der jeg fant ut at hva faren min jobber med og om jeg spilte tennis er viktigere enn mine egne ferdigheter.
    Men det virkelig triste med jobben min er jo at manageren min, som egentlig er en fornuftig fyr som vet hva jeg kan gjøre, til stadighet videreformidler fordommene til folka ved hovedkvarteret. Hva sjefene mine burde gjøre er å utvikle en ryggrad og la gubbene ved hovedkvarteret vite hvor skapet skal stå, og så sette det der selv om de har tærne sine i veien.
    Delirium: Jeg får ikke noia, men et mildt tilfelle av oppgitthet. Og et sterkt ønske om å ta neste fly til et visst sted på østkysten for å sparke diverse baker, og så komme tilbake hit for å sparke etpar baker til.
    Og mens jeg er på østkysten skal jeg filleriste etpar personer til de blir møre nok i hodet til at jeg kan forklare at deres talenter gjør dem bedre skikket til å være pilslikkere hos hodejegerne i Amazonas, og se til at de drar avgårde i den retning.
    Jeg har stor tro på å fikse ting som ikke virker som de skal.
    Og hvis ting ikke blir bedre ganske raskt og jeg får en stor lønnsøkning (3.09% er ikke ille her borte, men det finnes da større tall?), da skal jeg se meg om etter en annen jobb.

  7. Høres helt sprøtt ut, men takk og pris for rare sjefer. Jeg har ansatt mange excellente folk pga andre firmas fordommer. Their loss, my gain.
    Dersom du fremstiller deg slik du er nå, og ikke har skjulte feil og mangler høres det jo helt vakkert ut, sett fra en arbeidsgivervinkling.

    Hva slags software (rent teknisk, altså) er det du jobber med ? Er du skarp i Java ?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s