Slanking på amerikansk

Det er mye snakk om slanking i USA; slankebøker selger som hakka møkk og selv ukeblader uten respekt for seg selv vil ikke publisere et eneste nummer uten minst en revolusjonerende slankenyhet eller i det minste «den perfekte sommer-slankekuren».

Men det er bare snakk. I virkeligheten er det nesten ingen her borte som slanker seg. Det er jo lett å se, igrunnen. Hvis folk slanket seg ville de blitt tynnere, og amerikanerne blir tvert om bare tykkere og tykkere.

Jeg tror dama som sitter ved siden av meg på jobben er en typisk amerikansk slanker. Hun er diger. Det vil si, hun er veldig kort, kanskje 1.55m, men veier minst 80 kilo, sannsynligvis mer. Og hun snakker stadig om at nå skal hun slanke seg. Nå skal hun begynne å trene. Nå har hun kjøpt slankebok. Nå skal hun begynne i treningsstudio.
NÅ skal hun begynne å slanke seg!

Og når hun ikke snakker om slanking kommer det andre lyder fra andre siden av skilleveggen:
Knask! Knask! Tygg!
Slafs!
Gumle, gumle, gumle.

Tygge, tygge, tygge.
SLURP!

Knask! Slafs! Gulp!
RAAAP!

Slafs, slafs, slurp! SLURP!
Tygge, tygge, tygge, tygge, tygge.
Knask!

Så langt kan hun ikke vise til noen resultater av slankingen. Jeg, derimot, har gått ned et helt kilo siden jul. Litt merkelig, for jeg slanker meg ikke.
Jeg har bare ikke hatt så god appetitt i den siste tiden. Skjønner ikke riktig hvorfor!

Advertisements

9 comments on “Slanking på amerikansk

  1. haha, hjelper vel heller ikke at amerikanere føler de må ta bilen hvis det er mer enn 20 meter til butikken?

  2. M: Nei, det hjelper ikke i det hele tatt!
    XmasB: Det har de allerede gjort. Det er stort sett fingermat det går på. Store mengder fingermat.

  3. Hihihi. Jeg må le. Men er vi ikke alle litt selvmotsigende? Overhørte en samtale mellom noen kollegaer her forleden. I lunsjen. Hun ene hisset seg noe så overmåte opp over tilsetningsstoffer i mat. Å huff og huff dette fæle peanøttsmøret. Og ungene får kreft av alt de putter i seg. Og hun kjente noen som drakk litervis med cola light hver dag. Skandaløst, virkelig skandaløst.
    Så gikk hun fra bordet, satte tallerkenen i oppvaskmaskinen, tok med veska si – og gikk ut for å ta seg en røyk.
    Sannsynligvis den femte den dagen.
    Ja… ille med den cola lighten, gitt…

  4. Ja, og det peanøttsmøret! Hvis man ikke er allergisk mot peanøtter, er det jo så mye sukker i det, og preserveringsstoffer, og salt!

  5. Slanking virker jo ikke…hvis man slanker seg ved å spise mindre, noe de fleste slankere gjør, så går også forbrenning ned, dermed legger man på seg mer enn man tok av når man begynner å spise «normalt» igjen…

    Aktiv livsstil er tingen 🙂

  6. Det om forbrenningen er faktisk ikke helt sant. Det skjer bare hvis man sulter seg, og selv da er det ikke noen stor effekt.
    Men folk flest greier bare ikke å slanke seg for de er altfor glade i å spise for mye. Og når «normal» spising inkluderer haugevis av snacks, store måltider, og nesten ingen pause i spisingen, da kan man vel ikke unngå å legge på seg?
    Som et eksempel på amerikanske holdninger til spising, kan jeg nevne at jeg tåler ikke iskrem. Jeg blir veldig syk av selv små mengder. Men når jeg sier nei takk, begynner skrikingen: «Men du kan vel spise et lite stykke?» «Men DU behøver da ikke bekymre deg for vekten?» «Hvordan KAN du greie deg uten iskrem??!!!»
    osv…
    Ingen greier å forstå at jeg velger å ikke spise iskrem fordi jeg ikke har lyst til å blir syk. For folk her, er iskrem viktigere enn helsen.

  7. Da jeg var i New York var noe av det første som slo meg hvor store porsjonene på restaurantene var. Jeg klarte aldri å spise opp maten. Her ligger det noe.

    Da jeg var i Baltimore da Tigerungen var 9 måneder, var det faktisk helt umulig å komme seg noe sted. Det er jo verken fortau eller fotgjengerfelt. Her ligger det også noe.

  8. Ja, nettopp! Store porsjoner fetende mat, man skal alltid stappe i seg et eller annet, og man kan aldri bevege seg. Det fører jo bare til en ting!

    Her jeg bor er det riktignok fortau og fotgjengerfelt, men bilister stopper helst ikke så å gå noe sted er en risikosport. Og alt er så langt fra alt annet at man har ikke mye valg ettersom det knapt finnes offentlig transport.

    Tilfeldigvis forklarer dette litt om amerikanernes CO2 utslipp også…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s