Virkeligheten kan være virkelig rar…

Noe merkelig har skjedd det siste halve året. Det vil si, mesteparten av livet mitt har forblitt normalt og litt kjedelig, men noe har skjedd som har gjort ting litt rare. En person har begynt å sende meg truende brev.
Jeg trodde aldri jeg var viktig nok til at noen skulle føle behov for å true meg.

Det vil si, brevene er slett ikke sent til meg. De er sent til tilfeldige titler i firmaet der jeg arbeider. Ettersom de ikke var addressert til en eksisterende person, åpnet direktøren det første. Det inneholdt et av bildene mine fra Flickr, et som jeg senere har slettet. Det var et bilde av ryggen min uten klær. Direktøren tok en titt, lurte på hva slags galning det var som hadde sent dette til firmaet, og hivde hele greia i resirkuleringskurven sin.
Så kom det flere; alle bildene jeg hadde postet på Flickr av tatoveringene mine ble sent til firmaet mitt, men ingen der kjente meg igjen fra de bildene. Litt merkelig, kanskje, men de vet jo ikke at jeg har tatoveringer eller hva jeg ser ut som uten klær.

Så kom det et brev som hadde navnet og addressen min festet til det. Det gav sekretæren til meg, ettersom hun ikke visste hvem det skulle til. Det inneholdt også hva som opprinnelig hadde vært et screenshot fra Flickr, men det var noen forandringer. Etter at jeg hadde lest gjennom det to ganger forsto jeg at senderen håpet på at en av sjefene mine skulle lese det og si meg opp på grunn av informasjonen i brevet. Veldig optimistisk! Programvareingeniører er mangelvare her i Midtvesten, og brevet var ikke akkurat troverdig. Men jeg nevnte til sekretæren at det mystiske brevet var en dårlig sjult trussel, og hun sa noe som «hjelpe og trøste! Mon tro om de andre også var trusler?»
Så fortalte hun meg om de tidligere anonyme brevene, og jeg stakk hodet innom kontoret til direktøren og spurte om han fremdeles hadde dem? Han hadde fremdeles ett. Så jeg tok en titt, og det som var mest slående ved brevene var at begge var postet i Vancouver, BC men hadde amerikanske frimerker. Dessuten brukte senderen Mac, for sidene fra Flickr var skrevet ut fra Safari. Det var lett å se, for Safari formatterer sidene forskjellig fra andre nettlesere.
Og papiret som var brukt var litt bedre kvalitet enn vanlig kontorpapir, men heller ikke den vanlig sorten «fint» papir som folk flest bruker.

Så jeg satte meg ned og lurte på hvilke gærninger jeg kjente i Vancouver som gjerne ville skade meg, på heller amatørmessig vis? Svaret var ganske enkelt ingen. Jeg kjente hele en person i Vancouver, og han var en gammel venn, og så kjente jeg nesten en fyr jeg hadde møtt gjennom Flickr og truffet da jeg var i Vancouver i fjor sommer. Den gamle vennen ville definitivt ikke gjort noe så amatørmessig, og fyren jeg bare nesten kjente virket igrunnen ikke gal. Mitt inntrykk var at han var smart men litt nerdete og kanskje litt kjedelig. Han var opprinnelig fra England, men hadde flyttet til Canada sammen med foreldrene da han var ganske liten; nå var han gift men separert, ingen barn, tidskrevende jobb, og lat katt.

Men jeg har ingen tro på tilfeldigheter i det hele tatt, så jeg bestemte meg for at sannsynligvis hadde brevene noe med fyren jeg nesten kjente å gjøre. Han bruker nemlig Mac, har endel venner og kjente som også gjør det, og han bor bare noen få kvartaler fra postkontoret der brevene var stemplet.

Så det var riktig nyttig at fyren jeg kjenner som bor i Vancouver er privatdetektiv…

Jeg ringte ham opp og fortalte hva som hadde skjedd, og spurte om han kunne ta en titt og la meg vite om han så noe interessant. Og det gjorde han selvsagt. Det første han kunne fortelle meg var at fyren jeg nesten kjente slett ikke var separert, men fremdeles bodde sammen med kona. Og at forholdet mellom dem var noe skrantende og at de hadde mye gjeld. Det var ikke spesielt informativt, egentlig, ettersom menn som lyver om at de er «opptatt» er langtfra mangelvare, og nesten alle i Nord Amerika har mye gjeld. Men det gjorde det bare mer trolig at han hadde noe med de anonyme brevene å gjøre.

Jeg behøvde ikke lure på hvordan det hele hang sammen veldig lenge. Omtrent tre uker etter breavet som sekretæren gav til meg, fikk jeg en «mystisk» oppringing sent på kvelden. For en eller annen merkelig grunn svarte jeg, og på andre enden var det en kvinne som kjeftet og bar seg og skrek noe om at jeg prøvde å ta mannen hennes fra henne. Jeg hang opp. Hun ringte igjen og kjeftet videre. Jeg hang opp og slo av telefonen. Så slo jeg opp nummeret hun ringte fra, og ikke overraskende hørte det til fyren jeg nesten kjente.
Så kona hans var litt paranoid. Det forklarte jo endel ting.
Siden dengang har jeg fått to brev til, med mer alvorlige trusler. Et av dem kan tydes som en dødstrussel.

Etter den tid var etterforskningen heller enkel. Ett av brevene hadde et riktig fint fingeravtrykk, så jeg ba kameraten i Vancouver om å få tak i fingeravtrykket til dama (ikke spør hvordan han gjorde det!), og så sendte vi dem inn for analyse. Det var nesten unødvendig, for selvsagt var det henne som hadde sendt brevene. Noen av dem hadde noen andre fingeravtrykk også, men de var utydelige og vi har aldri fått dem analysert. Jeg går ut fra at de tilhører fyren jeg nesen kjenner.
Kameraten tok også kontakt med fyren jeg nesen kjenner og lot som om han trengte hjelp med datamaskinene på kontoret. Det er nemlig sånt den karen driver med. I den sammenheng sørget kameraten for å få fyren til å skrive ut et eller annet hjemmefra. En rask analyse viste at papiret var identisk med det som var brukt i de anonyme brevene, og en mer gjennomgående analyse viste at skriveren også var den samme.

Så bevisene er mer eller mindre i boks. Jeg har sagt fra til postmesteren i Vancouver og alle postkontorene i hele byen har gått gjennom rutinene sine og gjør nå en mye bedre jobb av å stoppe brev med ugyldig porto. Iallefall har ikke jeg fått flere siden jeg sa ifra. Jeg har sjekket hva lovene i både Canada og USA sier om å sende anonyme brev, og de er ikke nådige. Særlig hvis brevene er av truende natur. Hvis jeg anmelder dette forholdet kommer kona til fyren jeg nesten kjenner til å få fengselsstraff både i USA og Canada, og mannen risikerer også straff for informasjonen brukt, som addressen min og hvor jeg jobber må hun jo ha fått fra ham.

Men det som virkelig plager meg med dette er hvorfor i allverden gjorde de det? De må ha visst at dette er straffbart, og det er vanskelig å tro at de innbilte seg at ingen kunne finne ut hvem som sendte brevene. Og jeg kan heller ikke fatte at et kvinnfolk i Vancouver virkelig tror at jeg er en trussel mot ekteskapet hennes fra over 3000 km unna. Det hele er bare så meningsløst at jeg er ikke sikker på at jeg kan anmelde det engang; kan noen i det hele tatt tro meg?

Dessuten skjer jo ikke denslags med oss normale mennesker, eller hva?

Reklamer

8 comments on “Virkeligheten kan være virkelig rar…

  1. Ojojoj! Jeg som trodde jeg måtte på biblioteket igjen i morgen siden jeg har lest ut alle krimbøkene, men nå kan jeg jo bare følge med på bloggen din istedet.. Sånt skjer liksom ikke med folk man vet hvem er!
    Nå venter jeg bare på at de kidnapper Smurf og holder henne som gissel…

    Jeg synes du burde anmelde jeg, man kan jo ikke være helt god i hodet når man finner på sånt. Og så når det har pågått så lenge.

    Når det er sagt, du aaaaner ikke hvor misunnelig jeg er på deg som er kompis med en privatdetektiv! Ååååååååh, jeg vil også ha!!

  2. Enig med Minneapolise, en privatdetektiv måtte vært kult å ha i omgangskretsen! 🙂

    Kjempespennende å lese, men det at dette virkelig har skjedd deg gjør det jo mindre hyggelig. Håper det gir seg nå! Det å sende disse tingene til dine arbeidsgivere/kolleger gjør det jo enda verre enn om de kun sendte til deg… det kunne jo ha gitt deg problemer (noe de sikkert håpet). Om du anmelder så har jeg stor forståelse for det..!

  3. Dette her var kreepy lesning. Jeg er enig med Minneapolise – slikt anmelder man. Dette vitner om loco tendenser..

    Egoisten
    – Åtgaumsforvaltar med pysete holdning

  4. Minneapolise: Jeg tenkte engang på muligheten av å skrive krimbøker, men så ble kjæresten til en kamerat drept og kameraten siktet for mordet. Jeg skal ikke fortelle hele den historien her, men den var mer innviklet enn noe jeg kunne har tenkt ut. Og denslags skjer jo slett ikke med folk man kjenner!
    Jeg tror ikke det kommer til å skje igjen, ikke etter at jeg sladret til postmesteren og så konfronterte jeg fyren jeg nesten kjenner med hva jeg hadde funnet ut. Han sa selvfølgelig at det var umulig, men jeg tror han visste og han fikk visst en støkk da jeg fortalte hvor enkelt det var å finne ut av.
    Og privatdetektiven, ja, han kjenner jeg fordi jeg engang jobbet for en annen privatdetektiv. Den jobben besto stort sett av å sitte i en anonym utseende bil og være usynlig mens jeg holdt øye med en eller annen «skummel» (det betyr visst kjedelig) person i timesvis…
    Lothiane: Ja, å sende det til arbeidsgiveren min var en ekstra ekkel touch. Dama hadde visst problemer på jobben da dette begynte, så hun håpet vel å gi meg problemer på jobben også?
    Egoisten: Kreepy, ja. Jeg kunne rent ikke tro mine egne øyne da jeg så det første brevet. Og kameraten i Vancouver har prøvd å finne ut om en eller begge av dette paret lider av et eller annet mentalt. Offisielt, altså. Jeg er ganske sikker på at hun i det minste har endel problemer på det området. Mannen derimot later til å bare ha skylappene trukket riktig godt for øynene, men det er jo etslags problem, det og.

  5. Ja, det er jeg ganske overbevist om. Mannen hennes fortalte meg at hun omtrent 3 (eller kanskje bare 1.5, kanskje så my som 5) år siden bestemte seg for at hun ikke ville være gift med ham mere, fornærmet ham heller grovt, og flyttet inn med enten (ifølge mannen) en venninne, eller (ifølge detektivkameraten) en annen mann. Noen måneder senere flyttet hun tilbake med mannen, av ukjent årsak. Siden dengang har hun tilsynelatende forsøkt å bestemme seg for om hun vil ha skilsmisse eller ikke, men det greier hun visst ikke ut med.
    Kameraten min sier hun har visst også truet en jente som jobber i en pub der mannen ofte går, men det var visst ansikt-til-ansikt. Jeg vet ikke om han hadde noe gående med pub-dama, men jeg tviler på det.

  6. Ham kjenner jeg gjennon diverse nettsider. Men det er kona som virkelig er uvanlig tullete, mannen bare løy om sivilstatusen sin, noe jeg betrakter som helt normalt for menn å gjøre.
    Det er endel som tyder på at kona har vært behandlet for mentale lidelser (ukjent sort) men behandlingen var visst ikke tilstrekkelig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s