Sub-optimal husjakt, uten hagle

Midt oppi alt snakket om subprime huslån og økonomiske kriser har jeg for alvor tenkt på å kjøpe hus. Ikke bare tenkt på, forresten, jeg har sånn bortimot prøvd å kjøpe hus. Og det går bare ikke an.

Nå er ikke jeg akkurat noen kandidat for subprime-lån. Jeg har grei inntekt og god kreditt, om enn liten formue. Noe med å ha hatt en ektemann med ekstravagant forbruk i nær fortid…
Jeg har faktisk lånegaranti fra banken min på $180,000, og det burde holde til ganske mye hus her i omegn. Problemet er at jeg ikke vil ha mye hus, jeg vil ha et hus jeg faktisk kan bo i. Og det er her amerikansk boligbyggingspolitikk skaper problemer.

Så godt som alle steder i USA må man betale eiendomsskatt på bolighus. Det er forsåvidt greitt, og de fleste steder er den rimelig. Problemet er at folk er sykelig opptatt av at ingen skal «slippe unna» med mindre enn dem selv. Derfor er det viktig for dem at nye hus som bygges er større og dyrere enn deres eget, og de fleste forstader og boligområder har lover og regler som krever at nye hus skal ha en verdi som er over gjennomsnittsverdien av hus i området.

Dette betyr selvsagt at nye hus som bygges blir stadig større og dyrere. Selv har jeg en teori om at dette til dels er skyld i subprime krisen, ettersom det finnes mange mennesker i USA som burde være i stand til å kjøpe seg hus, men ikke kan fordi alle husene som er tilgjengelige er over gjennomsnitts dyre, og de har bare råd til et som er under gjennomsnitts dyrt. Så de må vente til noen som allerede eier et billigere hus selger og håpe på at de da kan kjøpe til en pris de kan greie. Sjansene for det er vanligvis ikke så gode, men da hus ble det store investeringsobjektet noen år tilbake og folk som allerede eide hus løp ut og solgte dem for å kjøpe noe større og dyrere, forandret ting seg plutselig.

Dette var ikke noe problem så lenge lånebetingelsene var så noenlunde greie og huskjøperne faktisk hadde råd til å betale lånene sine. Men lån til folk med liten formue og beskjeden inntekt har høyere rente enn lån til mere velstående mennesker, og dette fikk bankene til å tenke på hvor stor inntjening det kunne være på huslån til relativt fattige mennesker og så begynte de å spekulere på hvordan man kunne få folk til å ta opp lån de egentlig ikke hadde råd til.
Og resten er selvsagt historie.

Men tilbake til mine forsøk på å kjøpe et hus jeg faktisk kan bo i. Ettersom jeg enda ikke har sett et «FOR SALE» skilt utenfor drømmehuset, ringte jeg opp en eiendomsmegler for å få hjelp til å finne noe som passet. Hun var svært hyggelig og lyttet til min fortelling om at jeg kunne tenke meg et rekkehus med sånn omtrent 2-3 soverom og garasje med et smil om munnen. Så spurte hun hva mannen min ville ha…
Så jeg ringte opp enda en eiendomsmegler, som sånn bortimot kunne godta at jeg er singel og vil ha et hus jeg kan vaske alle gulvene i på en og samme dag. Han fortalte meg om dette nye boligfeltet som helt sikkert var helt perfekt for meg, og har jeg lyst til å ta en titt? Joda. Langt ute i huttiheita, på hva som engang var en maisåker hadde det vokst fram noen misfostre av den sorten som på godt amerikansk kalles «Mac Mansions». «Mac» i dette tilfelle viser til McDonalds hamburgere, ikke Macintosh datamaskiner. Vi snakker om noen kjempe-enorme hus, alle mer eller mindre identiske, i lysbrun-beige farger, bygget langs veier som bare består av hva som på godt norsk kalles ingeniørsvinger. Det var vel derfor fyren trodde jeg ville like området?
Bare så trist at jeg er programvareingeniør, og ikke sivilingeniør. Og som sagt, jeg er ikke spesielt glad i gulvvask.

Jeg kunne fortalt flere historier om ignorante eiendomsmeglere med dårlig hørsel, men de blir egentlig ganske kjedelige. Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden.
Jeg tror jeg foretrekker å flytte…

Reklamer

7 comments on “Sub-optimal husjakt, uten hagle

  1. Jeg vet ikke om den er så spennende akkurat, og ikke akkurat årsaken heller, men jeg tror mangelen på rimelige hus er en faktor.

    Og ja, USA er en merkelig kultur. Hvis man i det hele tatt kan kalle det kultur, da.

  2. I en eller annen avis så jeg en artikkel om en amerikansk dame som kjøpte en hel bygård på tvangsauksjon. For $21.000. Men det er sikkert ikke i den staten du bor.

    USA er ikke guds eget land. Det er vel heller guds egen komikveld?

  3. Nei, det går nok ikke an å kjøpe en hel bygård for $21,000 i Iowa. Byene her er jo så knøttsmå!

    Og komikveld er en ganske brukbar betegnelse, ja. Med litt tragedie innimellom.

  4. Det ska’kke værra lett, skjønner jeg. Så utrolig sprøtt med de reglene som gjør at de bare bygger større og større..! Er det ingen som ser greia og gjør noe med det heller? Vel.. vi har helt sikkert eksempler på tilsvarende dårskap her hjemme.

    Lykke til med husjakten, jeg håper du finner et som passer deg og ditt (vaske)behov! 🙂

  5. Mange er klar over at reglene ikke funker helt, men de som har makten vil ikke gjøre noe med det. De har jo penger nok til å kjøpe de digre husene, vettu.

    Jeg tror jeg vet hva løsningen på husjaktproblemet mitt er:

    1: Finn jobb i passende storby, som f.eks. Chicago.
    2: Kjøpe den ene levelige leiligheten jeg har råd til.

    Det blir garantert ikke noen MacMansion!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s