Går det ikke strykende…

Da jeg var ung fikk ikke vi ungene sånne fancy smørefrie karbonfiberski som ungene nå for tiden later til å ta det for gitt at de skal ha. Neida, i min familie iallefall fikk vi nøye oss med billige treski. Og ingen lot til å forstå hva denslags barnemishandling gjorde med unge sinn.

Da jeg var omtrent åtte år gammel hadde jeg og en tremenning helt dilla på fart. Fort skulle det gå, uansett hvor mye kjeft vi fikk fra foreldre og diverse andre voksne. Eneste unntaket var at vi prøvde ikke å sette utfor Brattbakken på treskiene våre. Vi hadde nemlig begge blitt truet med at hvis vi var ulydige og sto på ski der og brakk skiene våre så kom vi ikke til å få nye på minst to år. Det ville bety at vi måtte møte opp på skidag på skolen uten ski, og det var ikke mye som var verre enn det.

Men selv med et tykt lag Blå Swix får man ikke mye fart i dårlige treski. Selv ikke på pudderføre i den bratteste bakken vi hadde lov å stå på ski i. Vi brukte en god del tid på å stå rundt og diskutere hvordan vi skulle få overbevist de voksne om at vi virkelig trengte glassfiberski, som vi var overbeviste om at ville løse alle problemer og hjelpe oss til å bryte lydmuren på ski. Eller noe i den dur.

Vi fant aldri noe tilstrekkelig overbevisende.

Går det ikke rykende,
går det ikke strykende;
to mann på ett par ski.

Jeg er sikker på at vi hadde hørt det verset lenge før vi begynte på skolen, men det var jo bare ett vers. Ikke noe viktig i det hele tatt. Men som unger flest var vi noe godtroende, og hvis et vers sier at to mann på et par ski går både rykende og strykende, ja da tror vi på det.

Iallefall litt.

Så kjøpte faren til tremenningen min seg nye glassfiberski. Bare til seg selv; ungene fikk ikke nye ski. De ville jo uansett bare vokse fra dem om noen år. Man slapp unna med mange former for barnemishandling på den tiden.

Jeg er ikke helt sikker på hvem som fikk ideen først, men vi syntes begge den var helt genial: Vi skulle sette utfor Brattbakken sammen, på glassfiberskiene til faren hans. For glassfiber brekker jo ikke, det visste vi, og dessuten sto ikke skidagen på skolen i fare så lenge vi ikke brakk våre egne ski.

Så tidlig en lørdagsmorgen da alle voksne var opptatt med noe annet enn å lure på hva ungene foretok seg, knabbet vi de nye skiene til faren til tremenningen og begynte den lange klatreturen opp til toppen på Brattbakken. Det tok sin tid, for det var bratt og mye snø, og skiene vi bar på var mye lengre enn dem vi var vant med. Men det var jo nettopp poenget med det hele; lange ski er raskere enn korte. Det visst vi, for hoppski er de aller lengste og vi hadde sett hastighetene til hopperne på TV og det så veldig imponerende ut.

Planen var at tremenningen, som var et år eldre og noe større enn meg, skulle ta på seg skiene og så skulle jeg stå bak og holde meg fast i ham. Staver hadde vi ikke tatt med oss, for vi regnet med at vi skulle fly ned bakken i helt utrolig hastighet og da ville de bare være i veien.
Og det var vel egentlig like bra.

Det kan vel nevnes at bindinger som er beregnet på skiskoene til en storvokst mann ikke nødvendigvis passer helt bra til skiskoene til en ni år gammel gutt, men det bekymret oss ikke noe særlig heller. Alt vi var opptatt av var fart.

Og fart ble det, ingen tvil om det. Hvor mye fart kan jeg ikke si noe om, men da vi endelig satte utfor Brattbakken på tjuvlånte glassfiberski gikk det nedover i hui og hast.
På mer enn en måte.

Så, onkel Petter, i tilfelle du leser dette, noe jeg inderlig håper du ikke gjør; her er forklaringen på hva som skjedde med de nye skiene dine dengang for så mange år siden.
Bare sånn i tilfelle den snørrhvalpen av en guttunge ikke har innrømt det, noe jeg virkelig tviler på at han har gjort. Å true med juling er ikke en veldig effektiv måte å få sannheten ut av unger på.

Vi verken brakk dem eller gjemte dem bort, og det var virkelig meningen vår å sette dem tilbake der vi fant dem. Men det kunne vi altså ikke, for skiene stakk av helt på egen hånd og forlot oss liggende og sprelle i en snøhaug midt i Brattbakken.
Litt sjofelt av dem, synes jeg.

Da vi fikk gravd oss ut av snøhaugen og kunne fastslå at vi var relativt uskadde og hadde både vottene og luene i god behold (undrenes tid var ikke over enda i slutten på 70-tallet, det er iallefall sikkert) begynte vi selvsagt å lete etter skiene. Det siste sikre sporet vi fant etter dem var der vi traff den store kampesteinen halvveis oppe i bakken og begynte den ville ferden ut i rommet. Lengre nede var det store store hull i snøen der rumpene våre (og diverse andre kroppsdeler) igjen fikk kontakt med kloden, og et merke etter noe som kunne ha vært en av skiene men vi var ikke sikre.

Vi lette sikkert i minst to timer, men så begynte vi å tenke på at det kom snart til å bli mørkt og før eller senere måtte vi nok forklare hvor vi hadde vært og hva vi hadde gjort hele dagen, så vi skyndte oss inn på lovlig område og brukte resten av dagen på å bygge snøhytte og et solid alibi for når dagens forbrytelse ble oppdaget. Noe den selvsagt ble, men alibiet vårt holdt.
Vi fikk juling likevel fordi vi ikke kom inn før det ble mørkt. Livet var ikke lett for unger i de gode gamle dager!

Advertisements

9 comments on “Går det ikke strykende…

  1. Jeg tror ikke engang han har datamaskin så det er heldigvis usannsynlig. Men det er mulig enkelte av tremenningene mine (jeg har bortimot et dusin av dem) gjør det.

  2. Undre: Herlig, ja! Særlig med all den kalde snøen nedover nakken…
    Nissemann: Epleslang? Der er jeg HELT uskyldig, altså! Det var nemlig oss som hadde epletrær så alt jeg gjorde var å grave epletyvfelle.

  3. Alle barndomsminnene mine handler visst om å gjøre ting jeg ikke hadde lov til, eller å ikke gjøre noe som helst og så få juling for noe noen andre hadde gjort.
    Men de er jo fine minner, nå som jeg ikke er sår bak mere!

  4. Når mister vi den herlige sansen for logikk som barn har?
    Det var jo ikke deres ski, så skidagen sto ikke i fare, liksom. Hikst, hikst 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s