Miniskjørt-økonomi

Mye er blitt sagt om den amerikanske økonomien i det siste, og det meste går ut på at den ikke gjør det så bra. Diverse rike, hvite mannfolk har skakkjørt bankene så til de grader at skattebetalerne må ut med omtrent $14,000 hver for å redde stumpene, og eiendomsmarkedet er ikke bare i dass men noen har trukket i snoren også.

Men alle som har lest aviser, sett på tv eller internett (kanskje bortsett fra porno) de siste ukene vet alt om det der.

Jeg er her for å komme med en dypere analyse.

Det er nemlig endel økonomiske indisier media har ignorert. Sånn som klesstørrelser, for eksempel. Hver gang økonomien krymper blir nemlig dameklærne bare større og større. Dette er ikke fordi amerikanske kvinner blir feitere når de får dårligere råd; amerikanske kvinner blir nemlig feitere uansett økonomiens tilstand eller stillstand.
Grunnen til at damestørrelsene forandrer seg er at det er mer sannsynlig at en kvinner kjøper ting hun ikke har bruk for eller råd til hvis hun kommer seg inn i en størrelse mindre enn hun vanligvis bruker. Og når økonomien er dårlig, nøler selv amerikanske kvinner med å bruke penger på klær de ikke kommer til å bruke. Men det forandrer seg altså litt hvis de kommer seg inn i en størrelse 6…

Jeg er faktisk en størrelse 6 til vanlig, men i den siste tiden har jeg nesten glemt det. Det begynte vel i Juni engang da jeg stakk innom the Gap og prøvde på en bukse. The Gap er en av svært få butikker som selger damebukser i lange størrelser, så jeg handler der ganske ofte. Vanligvis kjøper jeg bukser og skjørt størrelse 4 eller 6, kjoler størrelse 6 eller 8, og topper størrelse L.
Denne gangen måtte jeg ned til størrelse 2 før buksen passet.
Jeg bortforklarte det med at størrelser varierer alltid litt og kanskje var det egentlig meningen at disse buksene skulle være litt løsere enn jeg liker dem? Det var jo sommer, jo!

Så etpar uker siden var jeg innom Kenneth Cole New York i Century City. Hva som tiltrakk meg var en rød kjole i vinduet, men den hadde solgt ut i alle størrelser bortsett fra 12. Så istedet kjøpte jeg et sølvfarget miniskjørt og en matchende lysegrå t-skjorte som var på salg. Skjørt i størrelse 2 og t-skjorte i størrelse XS. Og ja, jeg er fremdeles 179 cm høy og 62 kilo tung.

The Gap er relativt mass market og selger bukser til $58 og gensere til $36, så at størrelsene der er litt rommelige er kanskje ikke så rart, men Kenneth Cole er litt mer eksklusivt og upscale, så der går det ikke an å bare mumle noe om at «amerikanske kvinnfolk er jo så feite; de må vel bare gi inn».
Det så mørkt ut for en stund, og jeg lurte på om det var så lurt å kjøpe nye klær jeg egentlig ikke trenger…

Men nå føler jeg meg mye mer optimistisk og sikker på at tingenes tilstand bare kan forbedres. Ikke fordi jeg endelig kom meg inn i størrelse 0 igjen, som jeg gjorde tidlig på nitti-tallet, men på grunn av politiske uttalelser fra de siste dagene. Selv president Bush har jo sagt at økonomien er i alvorlig trøbbel, og vi vet jo alle hvilken utsøkt løgner han er!

Så min analyse er altså at krisen er avblåst, men dessverre er det ingenting jeg kan gjøre for å forhindre at politikerne bruker den ikke-eksisterende krisen som skremselspropaganda for å tvinge gjennom mer overvåking, krig, elendighet, skattekutt for flere rike mennesker, og privilegier for seg selv og vennene sine.
Som jeg sa; alt er normalt. Dessverre.

Men i det minste kommer jeg meg inn i en størrelse 2…

Reklamer

13 comments on “Miniskjørt-økonomi

  1. Hihi!! Herlig nålestikk, Marina! Spot on!

    Tipper du har problemer med å finne klær som både er lange nok og smale nok. Kjenner meg igjen. Men det kunne tross alt vært verre. Vi er jo sunne og friske, i motsetning til de digre, omfangsrike…

  2. Jeg er jo både «feit» og syk, så kanskje Goodwill har rett. Ikke at det nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre, men det er sikkert det «de tynne» tenker. *paranoid*

    Nuh well, dette var jo morsom lesing! Jeg hadde blitt veldig fornøyd om jeg plutselig passet inn i størrelser jeg ikke har opplevd siden ungdomsskolen. Muligens ville jeg ikke blitt lurt til å tro at noe hadde skjedd med vekta mi, men man vet jo aldri. Jeg er villig til å prøve det ut. Håper butikker her følger det opp. De må gjerne krympe prisene i samme slengen.

  3. Lothiane: Jeg tror neppe det var ME Godwill mente, nei! Men kanskje det ikke ville vært så ille hvis det var en sammenheng? Sånn at man kunne bli kvitt ME hvis man ble kvitt den ekstra vekten? Ikke at det er enkelt å ta av vekt, men neppe vanskeligere enn å bli kvitt ME.

    Dessverre er det bare numrene på størrelseslappen som krymper, klærne er ikke mindre, og prisene blir bare større og større.
    Selv ville jeg foretrukket intet nytt på klesfronten.

    Anders: Hehe!

  4. Wow, det har skjedd så mye i Marinas gale verden mens jeg har vært «borte»! Spennende og morsomt å bli oppdatert. Ble litt (veldig) misunnelig med tanke på Santa Monica og Venice Beach. Tror ikke numrene på størrelseslappen har krympet her ennå…jeg ville HELT sikkert lagt merke til det!

  5. Hvis det er noen trøst i det kan jeg nevne at Santa Monica er rådyrt og Venice er full av denslags mennesker man kaller «flakes» her borte, og Venice Beach er reneste freakshowet.
    Men selve stranden er jo fin, og vannet er fremdeles varmt nok til å bade i.

  6. Ja, litt ekkelt når vannet ikke er varmt nok. Særlig hvis man oppdager det etter at man har hoppet inn!

    Men varme har vi altså hatt nok av de siste dagene. The heat is on, og alt det der, og det har vært minst 30 grader hver dag siden tirsdag.

  7. Uhm, hva menes egentlig med «flakes»? Har lurt på det siden Zappa sang om det sent på 70-tallet. Urban Dictionary foreslår «upålitelig», kokain eller evt persille dynket med PCP…

  8. «Flakes» har mange meninger, men den som er mest brukt referer faktisk til granola. Altså de flate, flakete tingene laget av mel som finnes i enkelte typer granola.
    California kalles ofte granolaland, og man legger gjerne til at som i en bolle granola ender flakene opp på toppen (Nord California, særlig San Francisco) , mens nøttene og frukten havner på bunnen (Los Angeles-området).
    Venice er full av sånne mennesker som helt sikkert spiser granola til frokost, så de kvalifiserer som «flakes» selv om de bor i Sør-California. Jeg er ikke helt sikker på definisjonen, men det dreier seg altså stort sett om folk som kommer fra så velstående familier at de hele livet har vært beskyttet fra kontakt med den virkelige verden og derfor er litt urealistiske og idealistiske.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s