Syk og svak…

Nei, jeg er ikke helt dau; bare halvdau. Eller sjuk, som man helst sier.

Akkurat hva som feiler meg er litt usikkert, som det pleier å være. Å få en diagnose er ikke enkelt når det er klart at jeg ikke lider av verken halsbetennelse eller fotsopp. Eller depresjon. Det er utrolig enkelt å få depresjonsdiagnose; det vet jeg til tross for at jeg ikke har vært hos en lege på over to år. Man har da erfaring.

Faktisk er grunnen til at jeg ikke har vært hos noen lege på over to år at det er så utrolig enkelt å få depresjonsdiagnose.
Og så utrolig vanskelig å få noen annen diagnose.

Jeg er ikke deprimert. Jeg har få eller ingen symptomer på depresjon. Bortsett fra lav energi, da, men det kan jo være et symptom på så mye forskjellig. Jeg trenger også mer søvn enn normalt for å i det hele tatt fungere, jeg har en nagende hodepine som nekter å dra sin vei og plage noen som faktisk fortjener det, jeg har vondt diverse steder i kroppen, jeg har litt feber, jeg blir lett svimmel og jeg blir utrolig sliten av alt som i det hele tatt ligner på trening.
Jeg synes slett ikke det høres ut som depresjon.

Det høres kanskje mer ut som ME?

Jeg ble faktisk diagnosert med CFS en gang i tiden. Det betyr ikke mye; jeg hadde mononukleose og ble bare aldri frisk igjen. Så legene gav meg diagnosen CFS og tilbød meg antidepressiva som jeg sa nei til. De skrev i journalen min at jeg nektet behandling (behandling? Antidepressiva er behandling for hvafornoe?) og forandret det senere til at jeg led av personlighetsforstyrrelser og manglende virkelighetsforståelse.
På seg selv kjenner man andre, sier jeg bare!

Jeg aner selvsagt ikke om hva jeg lider av virkelig er det samme som ME, og ettersom det ikke finnes noe håp om verken akkurat diagnose eller behandling her borte har det liten hensikt å prøve å finne ut heller. Jeg vet på forhånd at jeg bare blir fortalt at det er psykisk og jeg må ta noen piller så kommer jeg meg til å føle meg bedre. Det er alt.

Selv tror jeg overhodet ikke på at piller kommer til å få meg til å føle meg bedre. Iallefall ikke antidepressiva. Dem blir man bare trøttere og slappere av, hvis jeg har tolket de lange listene av bivirkninger riktig.

Men altså, hva som virkelig holder meg bort fra legekontor or slikt er at hvis man er mann og kommer til legen, blir man tatt på alvor, iallefall iblant. En kvinne som kommer til legen kan si hva hun vil; legen hører ikke etter uansett og er skråsikker på at hun absolutt må lide av noe psykisk eller ha et hormonproblem.

Hvordan leger bestemmer seg for hvilken vrangforestilling de skal bruke i hvert enkelt tilfelle vet jeg ikke, men jeg vet at da jeg hadde et hormon-relatert problem (akne) bestemte de seg med en gang for at dette måtte være psykisk og anbefalte antidepressiva og ‘mindre stress’. Kan nevne at jeg er sikkert verdens nest-minst stressede person, men slikt kan man ikke fortelle leger. De ‘vet’ jo at kvinner ikke takler noe som helst, og hvis vi jobber har vi et ekstra stort stressproblem. En lege fortalte meg faktisk engang at jeg måtte slutte å jobbe for å bli kvitt akneproblemet!

Men nå er jeg altså over 40, og hvis jeg ikke er frisk (noe som er helt utelukket) skyldes det helt sikkert depresjon. Eller overgangsalderen. Helst skal jeg være deprimert over overgangsalderen.
At jeg enda ikke har nådd overgangsalderen er visst helt likegyldig.

Så til legestanden oppdager at kvinner er mennesker også sitter jeg bare her og håper på at jeg blir bedre av meg selv. Mulig det krever et mirakel, men å tro på denslags tull er jo typisk kvinnelig, så kanskje er det håp for meg fremdeles?

Advertisements

17 comments on “Syk og svak…

  1. That sucks. 😦

    Men du, det finnes jo leger som faktisk mener ME o.l. er en reell tilstand i USA også. 😉 Og ikke alle leger er misogyne fjols. Så det kan jo være verdt å lete litt rundt for å se om du finner en lege du kan ha tillit til.

    Tvi! Tvi!

    • Jeg har lett i over 40 år!

      Men her borte må jeg jo også finne en lege som aksepterer forsikringen min, og det gjør jo ting enda vanskeligere.
      Og for å være sikker på at jeg ikke har en sjanse forlanger forsikringsselskapet at jeg velger en lege først, og jeg har begrensede muligheter for å bytte.
      Og ingen leger er villig til å se pasienter uten forsikring.

      Catch 22 er ingenting mot det amerikanske helsesystemet!

  2. Har du sjekket ut hypothyreose? Lavt stoffskifte gir også slapphet/tiltaksløshet/soving/muskel- eller leddsmerter og der tilhørende dårlige humør… Blir også dessverre lett karakterisert som deprejsjon.

    De fleste med lavt stoffskifte legger på seg på grunn av redusert celleforbrenning (aka lavt stoffskifte), men det gjelder ikke alle.

    Vær også obs på at ikke alle leger behandler etter den nye TSH-grensa i statene (som er 3), men heller holder seg til de gamle verdiene (5 eller 10 – jeg var på 6,6 da jeg fikk diagnosen og følte meg dausjuk).

    Hvis det er aktuelt finner du mer informasjon om du googler «sonjas stoffskifteforum»…

    • Ja, jeg har faktisk greidd å bli sjekket for stoffskiftesykdommer, og det er ikke det jeg lider av selv om mange av symptomene ligner veldig.
      Og det er litt vanskelig å si at jeg lider av CFS (hva amerikanerne kaller ME) og, for i mitt tilfelle er det ikke kronisk akkurat. Etter at jeg ble syk mange år siden ble jeg etter en tid gradvis bedre, og så har jeg hatt et par tilbakefall.
      Ville vært skikkelig greitt å fått det sjekket ut, men jeg har bare ikke energi nok til å kjempe mot det kronglete systemet.

      Og hvis jeg noensinne får energi nok, ja, da er det absolutt ingenting som feiler meg uansett! Som jeg sa; catch 22 har ingenting å stille opp med her!

      • Jupp. Vanskelig det her. Mange av ME-pasientene faller også inn under borreliose.. så det er ikke så greit å skille skitt og kanel.. 😦
        Hvordan er det å ta en lengre ferie her til lands og utredes her da?

        • Lang ferie er jo noe som ikke eksisterer i USA, så det går nok ikke.
          Og hvis jeg blir bedre igjen snart, er det jo ikke så farlig, men hvis jeg istedet blir sykere kommer jeg nok til å vurdere å dra herfra, ja.

  3. Oida 😦

    Og OM det er CFS/ME du har, så blir du antagelig bare verre hvis de klarer å tvinge på deg antidepressiva. (Helt konkret altså, at det forverrer tilstanden.)

    Hva ER det med disse antidepressiva-greiene da? Skal det løse alle problemer, det gjør jo ikke det?

    For et slitsomt helsevesen å forholde seg til. Jeg klager sikkert nok over det norske, men skjønner jo at uansett hvor du snur deg hen er det sort sett umulig.

    • Det norske helsevesnet er ikke stort bedre mhp antidepressiva. Skulle tro de hadde provisjon av salget…. Da jeg ble konstatert stoffskiftesyk ville legen først avfeie meg med depresjon – før blodprøvene viste at jeg VAR syk – og deretter mente han at jeg burde ha BÅDE stoffskiftemedisin og antidepressiva. Jeg avgjorde at jeg kun ville forsøke stoffskiftemedisinen først.

      Bare så rart at etter at den begynte å virke har jeg NADA behov for antidepressiva. Det er nemlig sånn at når man blir deprimert fordi man er syk – så er det bedre å fjerne årsaken til depresjonen enn å plastrere med medisin som i verste fall tilfører stygge bivirkninger…

      • Enklere for legene å bare avfeie oss med noen piller, vettu!

        Og ja, man føler seg ofte litt deprimert når man er syk, og det virker utrolig mye bedre å behandle sykdommen enn depresjonen, som bare er et symptom.

        Og ja, leger i USA får provisjon av salg når de prakker dyre medisiner på folk. Og forsikringsselskapene vil heller betale for evigvarende pillebruk enn å behandle sykdom som ofte er vanskelig og tidkrevende å behandle. Det er jo billigere i det korte løp. At det skader pasientens helse i det lange løp bryr ingen seg om, for sjansene er jo at om noen år har hun (eller han) en annen forsikringsplan…

        Det er ganske enkelt en ond sirkel.

    • Problemet med antidepressiva i USA er at de er utrolig lukrative for firmaene som produserer og selger dem, og i det korte løpe er billigere for helseforsikringsindustrien med noen piller istedet for behandling for depresjon. I tillegg er det store fordommer mot kvinner, og stor tro på at vi er aldri virkelig syke, vi bare innbiller oss ting.
      Nå vet jeg ikke om antidepressiva virker mot å innbille seg at man er syk, men jeg er sikker på at de ikke virker mot noen virkelig sykdom. Bortsett fra depresjon, kanskje.

      Og helsevesenet her er ganske så umulig, ja.

      • De her kvinnefordommene tror jeg dessverre ikke er bare der. Leddgikt og ME og lavt stoffskifte vises ikke så godt og involverer ikke blålys eller blod – ergo ingen glamourfaktor innen legestanden…
        Og det er jo så vanskelig å se forskjell på sånne sykdommer og … depresjon. Og «alle» kvinner er jo depressive. Eller hur? Så la oss slenge noen piller. 😛

        • Ja, nettopp!
          Og når man får belønning fra farmasi-industrien for å selge antidepressiva, hvordan kan man tape?
          😦

  4. Oj, her er det en stund siden jeg var innom sist og ting har skjedd.

    Så utrolig ille å føle seg dårlig, men ikke kunne forvente å bli utredet og behandlet skikkelig!

    Da jeg leste beskrivelsen din tenkte jeg tilbake til da jeg selv ble syk. Jeg hadde mononukleose først, ble aldri helt bra igjen. Men jeg fungerte sånn noenlunde og jobbet et par år etterpå. Og etter det igjen greide jeg sånn noenlunde å fungere i attføringstiltak. Jeg var unormalt sliten, men jeg greide være med på ting likevel.

    Så det var først etter 6 år at jeg virkelig konka ut. I ettertid har jeg tenkt en del på det… at om jeg hadde blitt tatt på alvor i starten, om ME’en ble oppdaget den gangen, så hadde jeg kanskje vært mer fungerende i dag… fordi jeg da kunne tatt mer hensyn (i stedet for å bli fortalt at jeg var deprimert og måtte presse meg, trene og alt det der).

    Det er forj… å bli behandlet så nedlatende fordi man er kvinne!

    • Ja, hva hvis man ble diagnosert korrekt med en gang? Jeg ble ikke offisielt diagnosert med mono heller, for da ville areidsgiveren vært nødt til å gi meg en måneds sykepermisjon.
      Jeg ble liksom bare aldri frisk. Jeg sluttet i jobben fordi jeg var for syk, og først etter omtrent to år ble jeg kvitt de akutte mono-symptomene. Etter den tid ble jeg litt bedre, men var utrolig trøtt og utslitt hele tiden. Det tok sikkert fem år før jeg kunne trene igjen, og da ble jeg friskere.
      Men nå har jeg altså hatt tilbakefall to ganger; forrige gang var høsten i 2007.
      Jeg vet ikke hva jeg skal tro, men hvis det er ME, så er det jo uansett ingen effektiv behandling. Hvis det er noe annet derimot, kunne det kanskje behandles. Men jeg orker ikke engang prøve meg. For mange dårlige erfaringer.

      Jeg bare håper på at jeg blir bedre igjen, og denne gangen for godt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s