«Hva er din mormors beste venninnes svigermors pikenavn?»

Eller noe sånt…

Altså, disse forbaska konformitetsspørsmålene igjen. Bare at denne gangen har jeg funnet en god og evigvarende løsning på styggheita!

De fleste har vel engang kommet over et sikkerhetsspørsmål de ikke kunne svare på, enten det var fordi du ikke greier å huske om du tre år tidligere kalte din favorittfarge blågrønt eller turkis, eller fordi du ikke husker hvilken bil foreldrene dine hadde da du gikk i tredje klasse på barneskolen. Disse spørsmålene gir alltid inntrykk av å ha blitt laget av noen som lever veldig kjedelige liv sånn at de ikke har noe bedre å huske enn hva mellomnavnet til klasseforstanderen i første klasse var, og i tillegg er litt treige i knotten. Hvis de faktisk vil at vi skal kunne svare ville de i det minste spurt hva slags bil foreldrene våre hadde da vi gikk tredje året på videregående! Da hadde jo de fleste av oss førerkort så vi kjørte kanskje kjerra, og kanskje bulket vi den og.
Man kan glemme mye, men ikke første gang man bulket bilen til pappa (eller hva som skjedde etterpå).

At enkelte ikke har foreldre, og at enkelte foreldre ikke har bil er en HELT annen sak.

Men neida, banker og slikt vil vite intetsigende detaljer ingen med hodet skrudd riktig på noensinne husker.

Og jeg er lei. Lut lei. Og jeg er lei av å sitte der og prøve å komme på en måte å svare på som jeg kan huske.

Så i dag så jeg rødt. Eller mer nøyaktig, jeg så spørsmål som: «What is your maternal grandmother’s maiden name?» og «What was the name of your first stuffed animal?» og diverse annet sludder det er helt urimelig at voksne mennesker flest kan komme opp med et enkelt og definitivt svar på. Så jeg begynte å svare med hva jeg synes om slikt: «Fuck off and die!» «Fuck off and die!» osv…

Halvveis gjennom de fem «sikkerhetsspørsmålene» jeg var nødt til å sette opp med svar til gikk det opp for meg at her har jeg den perfekte løsningen på problemet! Alt disse systemene krever er jo at du setter opp et svar; de ringer ikke opp mora di og spør om det stemmer. De sjekker ikke engang at svaret du gav er logisk. Alt systemet gjør er å sjekke at du har skrevet inn noe tekst som sikkert skal være mellom 5 og 50 karakterer eller noe sånt. Det sjekker ikke engang at favorittfargen din er forskejellig tekst fra fargen på bilen til sjefen i din første jobb. De sjekker ikke engang at det er en farge!
Og når systemet bruker disse spørsmålene sjekker det kun at teksten du skriver inn matcher hva du engang satte opp som svar.

Så det eneste logiske er ganske enkelt å skrive inn samme tekst som svar på alle spørsmålene, og sørge for at denne teksten er noe man kan huske. Det ville selvsagt vært enda bedre om andre ikke kunne gjette den, men det er ikke så fryktelig viktig.

Det hele er så enkelt og brilliant at jeg kan knapt tro det!

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg brukte ikke «Fuck off and die!» som mitt universalsvar. Jeg valgte selvsagt en mer sofistikert frase enn som så.

Advertisements

Alt smart som kan sies…

… har allerede blitt sagt.  Og ikke bare sagt, men sagt i poetisk form.  Ettersom jeg ikke leser veldig mye poesi kan jeg selvsagt ikke være sikker på at det er sant, men jeg regner med at det ikke er langt fra.

Akkurat nå har jeg en nagende følelse av at mange kunne trenge å høre hva John Donne sa (eller i det minste skrev) allerede i 1624:

No man is an island,
Entire of itself,
Every man is a piece of the continent,
A part of the main.
If a clod be washed away by the sea,
Europe is the less.
As well as if a promontory were.
As well as if a manor of thy friend’s
Or of thine own were:
Any man’s death diminishes me,
Because I am involved in mankind,
And therefore never send to know for whom the bell tolls;
It tolls for thee.

Bortsett fra at det gjelder selvsagt ikke bare Europa.

Skattersnyterskolen – Leksjon 1

Skattesnyteri kan være en risikabel hobby, men det går an å redusere risikoen drastisk ved å holde seg til fullt lovlige smutthull i skatteloven. Disse smutthullene er iblant latterlig enkle å bruke, som dette eksempelet viser:

La oss si en nær venn eller slektning har et kjøretøy han ønsker å bytte ut med et annet. La oss også si at du ønsker deg dette kjøretøyet.
Det burde være enkelt; du kjøper kjøretøyet, og vennen din bruker pengene fra salget som depositum for det nye kjøretøyet han vil ha og alle er fornøyde.

Men så skal du registrere kjøretøyet du kjøpte, og da må du betale skatter på transaksjonen. Skal vedde du ikke blir like fornøyd med det?

Men vent! Det er nemlig en fiffig måte å unngå alle disse skattene på.
Iallefall hvis man bor i USA.

Her kan man nemlig motta en gave verdt inntil $10,000 uten å betale skatter, og giveren kan ta et skattefradrag på verdien! Så hvis vi for enkelthets skyld sier at kjøretøyet det dreier seg om er verdt under $10,000, eller i det minste kan påstås å være verdt under ti tusen grønninger, kan man snu denne transaksjonen helt rundt.

Så istedet for å selge deg kjøretøyet, GIR vennen din deg det. Og istedet for å betale ham en sum penger for kjøretøyet GIR du ham pengene kjøretøyet er verdt. Det er riktignok endel restriksjoner og slikt hvis man vil ta skattefradrag på en pengegave, men hva han gjør med dem etterpå legger ikke skattemyndighetene seg opp i.

Etter denne transaksjonen har både du og vennen din kjøretøyene dere ønsket dere, og skattefradrag i tillegg!

Hvis dere nå ikke er fornøyde må jeg dessverre gi skolebøllene rett i at dere er noen håplause sutrepaver.

Les videre

17 mai og (anti)moteblogging

I år skal brutter’n feire 17 mai i Oslo. For å være mer nøyaktig, skal brutter’n MED FAMILIE feire 17 mai i Oslo. Det vil si brutter’n, dama, toåringen, og de to kattene.
Kattene har allerede sagt klart ifra om at de skal feire nasjonaldagen hjemme på sofaen, iført sine egne pelser med halene som eneste pynt, og ethvert forsøk på å knytte røde, hvite og blå sløyfer på dem eller tvinge dem til å møte fremmede eller høre korpsmusikk vil bli hardt straffet.
Som vanlig får de det som de vil.

Men brutter’n og dama har planer om å ta med seg toåringen ut på byen. Tror jeg har nevnt før at brutter’n er skrullete? Og da sier det seg selv at kvinnfolket som faktisk giftet seg med ham er, om mulig, enda mer skrullete.
Ungen virker så langt normal.

I denne sammenhengen kan det nevnes at dama til brutter’n ble født i England med engelsk mor og indisk far, men ble som nyfødt adoptert ut til et ektepar som kort tid etter flyttet til Kanada, hvor hun vokste opp. Hun ser altså litt indisk ut til tross for at hun egentlig ikke har noen tilknytning til India. Men for sikkerhets skyld er ungen adoptert fra India, sånn at han matcher. Det er vaffal hva brutter’n sier!

Faktisk er brutter’n plutselig så opptatt av å matche at han og ungen har kjøpt seg matchende mørkeblå bukser og rød-og-hvit stripede (!) skjorter til nasjonaldagen.
Dama hadde planlagt å ha på en kjole med blomstermønster.
Ikke spesielt spennende, kanskje, men bedre enn brutterns gamle standard for å kle seg pent som var å ta på ren skjorte og olabukser uten synlige hull.

Men etter alt rabalderet om «fremmedkulturelle elementer» på 17 mai har de begynt å lure på om dette er nok eller om de må gjøre noe enten for å understreke enten at de er norske, eller at de bevisst tråkker på de såre tærne til overdrevent sensitive mennesker.

Så i dag tidlig fikk jeg epost fra svigerinnen hvor hun spurte hva jeg synes hun skal gjøre med bekledningen i morgen. Ettersom kvinneklær er mer kompliserte enn manneklær og barneklær, har brutter’n lovet at han og ungen kan tilpasse seg til hva hun tar på. Jeg regner med at det betyr at de holder seg til Plan A, eller tar på seg olabukser og t-skjorter, men det er en annen sak.

Bunad er ikke en mulighet, ettersom ingen av dem har noen, men her er noen av forslagene hun kom med:

1: Holde seg til Plan A.

2: Demonstrere sin kanadiske nasjonalitet for hele verden ved å gå i noe typisk kanadisk. Dette er meget vanskelig ettersom det eneste typisk kanadiske plagget typiske nordmenn kjenner igjen som typisk kanadisk er Canada Goose-jakker. Hun har ingen, og været samarbeider ikke.
Men hele familien (bortsett fra kattene) har røde og hvite t-skjorter med lønnebladmotiver.

3: Demonstrere sitt indiske genetiske opphav ved å gå i sari. Hun har en fin en i rødt, hvitt og blått med sølvkanter og matchende danglete ørepynt inspirert av norsk bunadsølv (jeg kjøpte dem som julegave til henne flere år siden).
I tillegg har hun en sari i oransje, lilla og grønt som garantert klæsjer med absolutt alt med mulig unntak av diverse blomsterbed. I India.

4: Forvirre alle ved å gå i noe tilfeldig utenlandsk som f.eks. kimono. Hun har en av den typen japanesere ville tatt på seg for å møte keiseren (aner ikke hva det betyr) og den bør da passe til å se på kongefamilien vinke fra slottsbalkongen? Eneste problem er at hun kjenner ingen som kan hjelpe henne knytte beltet, og verken mann eller barn har noe som matcher skikkelig.

5: Falle tilbake på brutterns gamle standard og ta på seg olabukse og ren skjorte.

6: Gjøre som kattene og holde seg hjemme og dra seg på sofaen.

Selv liker jeg forslag 3, eller en kombinasjon av 2 og 5, men det kunne vært morsomt å vite hva andres synes!

Valgets kvaler

Da jeg skulle kle på meg før jeg dro på jobb i dag var det mange ting jeg måtte ta i betraktning. Ikke de tettsittende olabuksene; da blir jeg beskyldt for å kle meg horete. Og ikke de baggy khakibuksene, hvis jeg vil unngå prekenene om hvor feil det er med kvinner som kler seg som mannfolk.
Klassiske Levi’s 501 burde da være greie? Men de er i skittentøyskurven…

Svarte slacks er for formelle for fredag, og dessuten har de mye spandex i dem. Spandex er «utfordrende» ifølge firmaets kleskode.

Skjørt er ikke aktuelt. Det er kliss umulig å ikke vise i det minste litt legg i et skjørt og det blir for mye. De som tror jeg kan bare kjøpe et langt skjørt oppfordres til å lese forrige innlegg!

Jeg har jobbet meg bakover i klesskapet til diverse bukser i lær og cordura som er laget for motorsykkelkjøring og lurer på hvordan det ville tatt seg ut å komme på jobb i full racing-dress, knepucker og alt. Men det regner i dag så det passer bare ikke.

Jeg har ikke engang begynt å tenke på skjorte eller genser før jeg gir opp. Hvis klær er tettsittende er de for horete og ‘utfordrende’; er de ikke tettsittende er de ikke kvinneklær. Altså feil uansett.

Jeg roter fram en grågrønn khakibukse og en beige, langermet tskjorte fra stabelen med klær jeg vasket tidligere i uka. Da slipper jeg i det minste å henge opp noe og ettersom veggene på jobben er beige kan da ikke det være feil?

Jeg vil helst ikke være så forbaska opptatt av hva jeg har på meg. Jeg vil heller tenke på mer viktige ting, men ettersom det er den internasjonale (USA er ikke ‘internasjonal’) kvinnedagen i dag fikk jeg lyst til å påpeke at så lenge det regnes som greitt å trakassere og baksnakke kvinner for hva de har på seg, uansett hva de har på seg, har vi enda ikke oppnådd likestilling.

Miljø og olabukser. Og latskap.

Skulle egentlig skrive noe sarkastisk om presidentvalget i USA, men så tok jeg en titt på Twitter og fant ut at alt som kan bli sagt om det emnet er allerede sagt…

Så istedet skal jeg terpe litt på dette om miljø igjen…

Til tross for at firmaets kleskode forbyr det, dro jeg på jobb i olabukse i dag. Den er svart. Skikkelig mørkesvart sånn at sjefene ikke legger merke til at den er en olabukse. Sjefene legger ikke alltid merke til noe, men hvis de gjør det legger de merke til ting som brudd på kleskoden.

Men en kollega la merke til den, og hun spurte meg hvordan jeg greier å holde de svarte olabuksene mine svarte? Hennes blekes jo alltid i vasken.

Så jeg fortalte henne den superhemmelige hemmeligheten: Jeg vasker dem ikke.

Kollegaen ble sjokkert. Men man MÅ jo vaske olabukser! Alle klær MÅ vaskes! Ellers blir de jo skitne? Og lukter?

Feil. Olabukser blir ikke skitne. Ikke med mindre man skitner dem til. De lukter som nye helt til man vasker dem. De er magiske sånn.

Kollegaen trodde meg ikke, men hun er altså den sorten som kjøper ferdigslitte olabukser med glitter på. Ikke akkurat rettroende, med andre ord.

Men altså; olabukser og miljø. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket (ikke sjokkert, men overrasket) da jeg fant ut hvor miljøskadelige olabukser er. De lages av bomull, som dyrkes ved hjelp av masse skumle kjemikalier og masse kunstig vanning. Skumle kjemikalier og masse vanning er ikke miljøvennlig, i tilfelle noen er i tvil.
Og de som tror at olabukser er farget med miljøvennlig og naturlig indigo tar fullstendig feil selv før vi diskuterer hvorvidt indigo er miljøvennlig. Fargene som brukes er selvsagt skumle kjemiske farger og prosessen krever bruk av veldig mye vann og energi.
De fleste olabuksene blir i tillegg behandlet for å se slitte ut. Dette betyr alt fra sandblåsing som forurenser og ødelegger lungene til arbeiderne som utfører jobben til flere skumle kjemikalier. Og masse, masse vann og energi.
Målt per vektenhet er mange olabukser mer skadelige for miljøet enn store bensinslukende veltepettere og hårspray.

Jeg liker ikke tanken på at olabuksene jeg kjøper bidrar unødig mye til global oppvarming, forurensing og syke (for ikke å snakke om daue!) fabrikkarbeidere i Tyrkia og Bangladesh.
Jeg liker heller ikke å vaske klær, og jeg liker slett ikke å handle klær.

Så etter at jeg fant ut hvor ille de er, har jeg gått over til å kjøpe olabukser av god kvalitet som ikke bare er nye men også ser nye ut, og jeg sliter dem ut selv. Uten å slite dem ut med vasking. På det viser sparer jeg både penger, fordi jeg ikke må kjøpe nye ut i ett, miljøet, fordi mindre kjemikalier, energi og vann brukes til å produsere olabuksene mine og jeg bruker mindre vaskevann og såpe, og kanskje også helsa til arbeiderne i fabrikken som produserte dem.

Og best av alt: Jeg behøver ikke dra til kjøpesenteret for å kjøpe olabukser mer enn kanskje annethvert år, og jeg bruker litt mindre tid på klesvask!
Hvis ikke det er en vinn-vinn situasjon så vet jeg ikke hva det er!
Les videre

Datasikkerhet, lissom!

Datasikkerhet er et viktig felt, men også et der det er enkelt å gå seg vill og komme opp med noe som overhode ikke fungerer. Det finnes en masse fine teorier, men de fungerer ikke alle så bra i virkeligheten. Det forhindrer ikke store bedrifter og banker og diverse slike institusjoner fra å velge alle de verste metodene for lissom å skulle sikre data.
Fra dette har jeg utviklet en teori om at de som bestemmer slike ting er de mest fantasiløse og konforme selv innen den veldig fantasiløse og konforme amerikanske øvre middelklassen, og ekspertene de rådfører seg med har altfor tykke brilleglass til å kunne se virkeligheten.

Først var det regler for passord som var så kompliserte at nesten ingen greide å lage et passord som kvalifiserte, og hvis de greide det kunne de ikke huske det.
De fleste har en enkel løsning på det problemet; de skriver ned passordet på en papirlapp og klistrer den opp et sted de kan se den, så skriver de ganske enkelt inn passordet fra den lappen hver gang de må bruke det.

Selv kaller jeg denslags høy post-it faktor. Hvis passordreglene er så kompliserte at halvparten av brukerne behøver å skrive ned passordet sitt for å huske det, har reglene en post-it faktor på 0.5. Hvis en tredjedel av brukerne trenger å skrive ned passordet for å huske det, er post-it faktoren 0.33, og hvis alle brukerne trenger hjelp av en papirlapp, har reglene en post-it faktor på 1.0.
Hvis ingen føler behov for å skrive ned passordet er post-it faktoren 0.0, men jeg tror ikke det noensinne har skjedd.

Etter hvert som det ble allment kjent at man kunne finne en brukers passord på en liten lysegul papirlapp klistret til siden på skjermn, pønsket noen opp en enda verre ide: Sikkerhetsspørsmål.

Egentlig er ikke dette en dårlig ide, men de som bestemmer hva spørsmålene skal være har gjort det til en horribel og veldig dårlig fungerende ide. De later som om alle lever, og alltid har levd, konforme, kjedelige øvre middelklasseliv og de spør om ting som passer for denne samfunnsklassen og ikke nødvendigvis for andre.
Noen av mine favoritter er «Hva var merket og modellen til din første bil?» og «I hvilken by giftet foreldrene dine seg?».

Hvis man kommer fra den amerikanske øvre middelklassen er disse spørsmålene helt greie. Blant folk i denne gruppen er regelen at på sin 16 fødselsdag får barn en blank og skinnende ny bil i gave fra foreldrene og det hele hauses opp som om det var noe uvanlig. Det gjør det enkelt å huske.

Blant folk med mindre penger og lavere konformitet til øvre middelklasses leveregler er det ikke sånn. Man får ikke noen bil i gave, istedet får man kanskje førerkort og lov til å bruke mammas bil hvis man spør pent og lover å kjøre forsiktig og å være hjemme før klokka ti. Senere overtar man kanskje pappas gamle pickup eller kjøper seg en gammel Ford Festiva som man registrer i bestemors navn for å spare på forsikringen, eller man kjører kjærestens gamle skranglekasse til enten bilen eller forholdet bryter sammen og så låner man bilen tante ikke bruker mere eller deler mammas gamle med storesøster.

Når man er over 25 og har fått seg stabil jobb og har flyttet hjemmefra på årntli’ kjøper man endelig en pent brukt bil som man registrer i eget navn og forsikrer etter reglene, men da har man allerede glemt hva som var sin «første» bil.

Samme med foreldrenes ekteskap. Hvis man kommer fra øvre middelklasse har man ikke bare foreldre som helt garantert er gift eller i det minste var det, men de hadde garantert også et stort bryllup og ettersom dette var den store begivenheten i livet deres vet hele familien om det, inkludert hvor det fant sted.

Hvis man kommer fra lavere sammfunnslag er sjansene mye større for at man har foreldre som aldri giftet seg, eller giftet seg stille (og billig) på et offentlig kontor et eller annet sted og ikke gjorde noe stort nummer ut av det. 40 år senere er sjansene derfor store for at avkommet ikke vet hvilken by foreldrene giftet seg i.

De andre typiske spørsmålene kan også by på problemer. «Hva er favorittfargen din?» er et fint spørsmål som kan ha mange svar. Samme med «Hvilket universitet studerte du ved?» Selv kan jeg gi tre forskjellige svar; broren min kan gi hele åtte. Og enkelte har aldri studert ved noe universitet.

Hensikten med disse spørsmålene er at de skal være ting som ikke hvemsomhelst kan vite, men som en person selv lett kan svare på. Problemet er at for mange finnes det ikke noe svar på alle spørsmålene, eller iallefall ikke Ett Eneste Ubestridt svar. Da må man velge noe og håpe man husker hva man valgte. Eller skrive ned hele regla på en post-it lapp og stikke den et sted man ikke mister den.

Etter at flere og flere har begynt å bruke disse konformitetsspørsmålene har jeg på sett og vis gitt opp. Jeg har ganske enkelt laget en liste med spørsmål og svar sånn at jeg kan ha svar på det ubesvarlige og huske løgnene mine. For enkelthets skyld oppbevarer jeg denne listen både på telefonen og datamaskinen hjemme.

I tilfelle noen lurer var min første bil en Bugatti Veyron. Foreldrene mine giftet seg i Timbuktu, og jeg studerte selvsagt ved MIT.

Favorittfargen min er noe som kalles «chartreuse». Jeg tror det er et fint ord for «spygrønt»…

Mind yer manners!

Hvis man kjøper kinamat (eller som kineserne sier; mat) i Seattle eller Chicago får man helt uten videre et par spisepinner å spise den med.

Hvis man kjøper kinamat i Los Angeles, får man helt uten videre en gaffel å spise den med. Erkekonservativ som jeg er, vil jeg ha slutt på denne uskikken. Kinamat SKAL spises med SPISEPINNER! Gaffel egner seg bare ikke for formålet.

Dermed basta!