Rytterne i Dødens Dal

I USA var det amatørtreff ute på veiene i helga.  Memorial Day, kalles det.  Denne helligdagen feires siste mandag i mai, men hva som skal minnes er jeg ikke sikker på.  Vaffal ikke folkeskikk og trafikkregler!

Helligdagen feires stort sett ved å sette seg i bilen med campingvogn eller annen tilhenger på slep, eller helst bobil hvis man har en, og så kjøre som besatt til man må tilbake på jobb tirsdag.
Hvis man ikke kræsjer eller kjerra bryter sammen først da.  Det skjer jo iblant.

Eneste alternativet ser ut til å være å tilbringe helga på kjøpesenter og kjøpe fjorårets gassgriller og laken på billigsalg.

For å unngå alt dette bestemte mannfolket og jeg oss for å dra til Death Valley.  Om sommeren drar nemlig ingen dit.  Bortsett fra noen få gale europeere.  Og diverse motorsyklister.  Og noen få andre tullinger.

For å gjøre det klart at vi IKKE hører til blant tullingene kjørte vi selvsagt motorsykkel. Det er merkelig nok ikke noe problem i Death Valley til tross for at man gjerne tar på seg tykke klær laget av svart lær for anledningen.  Svart lær holder faktisk varmen ute mye bedre enn shorts og t-skjorte og forhindrer tilogmed solbrenthet.

Solbrenthet, ja! Det er ikke mye skygge der ute, og solen er stort sett høyt på himmelen, som stort sett er skyfri.

20140529-120529-43529494.jpg

Skyfri?   Hmmmmm….

20140529-120649-43609032.jpg

Som sagt, nesten ingen trær!

20140529-120859-43739245.jpg

Her er det vaffal VELDIG få.

20140529-121816-44296314.jpg

Men denne karen setter nok mer pris på mangelen på biler!

Advertisements

Veiene i Death Valley

Det ble dessverre(?) ikke noen video av de fine veiene ved Death Valley i mai. Jeg skylder på sportssykkelen min. Hun* er nokså klønete med videokameraer, ser det ut til, og på turen gjennom Death Valley feilet hun meg totalt. Først holdt hun kameraet på skakke, og da vi stoppet for lunsj i Stovepipe Wells slapp hun det på bakken og ødela festet. La gå kameraet var klistret til siden av kåpa med klister som smeltet i varmen, men jeg skylder nå på sykkelen uansett. Hun kunne da fortalt meg at hun var for varm!

Så for å rette på elendigheita tok jeg meg en tur gjennom Death Valley igjen. Og denne gangen kjørte jeg Gladiusen, som så langt har gjort en mye bedre jobb med videoopptakene. Jeg synes da iallefall han gjorde en fin jobb med denne strekningen fra Stovepipe Wells til grensen til Nevada.

Kameraet var litt mindre godt egnet for å filme denne coyoten som vandret rundt på CA 190 sørafor Furnace Creek dagen etter. Jeg ville helst ha stoppet og tatt noen bilder men kameraet mitt var i bagen bakpå motorsykkelen og jeg hadde selvsagt på meg både hjelm og hansker, så det ville tatt litt tid. Da mannfolket kjørte forbi tenkte jeg at det var kanskje best å ikke holde opp trafikken mere.

Jeg tror ikke det gjorde noen stor forskjell; folkene i bilen bak oss hang ut av vinduene og stirret på coyoten, de og. Det er ikke hver dag man treffer på en av disse karene selv ute i ørkenen.


*For de som lurer på hvorfor jeg er så sikker på at en GSX-R750 er hunkjønn, kan jeg nevne at hun løper rundt på offentlige veier iført kåpe og skjørt uten så mye som å rødme.  Altså enten hunkjønn eller transe.  Hunkjønn er litt mer utbredt så jeg tar bare det for gitt ettersom det er utrolig vrient å kjønne en motorsykkel.

Death Valley or bust!

Road by Trona, California

Og mens jeg er inne på temaet veier i California kan jeg vel nevne at i morgen tidlig skal jeg kjøre fra Marina del Rey til Beatty, Nevada.  Det er ikke at Beatty er et så veldig interessant sted; heller det motsatte skulle jeg tro.  Men veien dit går rett gjennom Death Valley, og det er vel egentlig det som er poenget med turen; å kjøre gjennom Death Valley.  Utrolig fint sted, det!

Og ja, jeg skal ta med både kamera og videokamera!

Jeg kan se Catalina!

Jeg kan se Cataline Island

Utsikten fra balkongen min

På en klar dag i Los Angeles kan man se Catalina Island. På en ikke-så-klar dag kan man ikke. Klare dager er ganske sjeldne her i omegn.

Fra balkongen min kan jeg vanligvis se en slags skygge som forestiller omrisset av toppen på Cataline Island, men det er sjelden jeg kan se hele øya. Bortsett fra at en ås skjuler sørenden, da. Det teller ikke!
Men i kveld kunne jeg se omrisset av hele øya, så jeg synes jeg må poste et bide som bevis på denne begivenheten.

Den mørke klossen i forgrunnen er bygningen foran den jeg bor i. Vannbiten ti venstre er en del av kanalen inn til marinaen, og piggene til høyre er en palme foran bygningen jeg bor i.

Pirater og programvare

Iblant blir jeg litt irritert på vennene mine. Ikke alle på en gang, selvsagt, men de fleste greier å irritere meg en gang i blant. Som for eksempel Stjernemannen, som tror på DRM. Ettersom han har jobbet med denslags en gang i tiden burde han vite hvor lett det er å knekke, men dengang ei. Han tror det er nyttig og en god ide.

Som noen engang sa; han er nok født i Tullingens tegn.

Og jeg er fremdeles en Stabukk.

Men selv om jeg engang i tiden moret meg med å finne ut av og knekke DRM, er jeg slett ikke veldig i favør av piratkopiering. Særlig ikke av programvare.
Ettersom jeg lever av å produsere rådyr programvare er det kanskje ikke så rart, men neida, det er som bruker av programvare jeg tar avstand til piratkopiering. Til tross for at jeg har gjort det selv.

Det har seg nemlig slik at mange piratkopierer den rådyre programvaren «alle» bruker, som for eksempel Windows og PhotoShop, istedet for å finne rimeligere alternativer. Dette fører til at de rimeligere alternativene forsvinner eller ikke videreutvikles, og etter noen år med folk som sitter rundt og synes de er riktig smarte fordi de har fått tak i den dyre programvaren uten å betale, ender vi opp med noen få monopoler på programvaremarkedet.
Som ikke blir videreutviklet, for de trenger jo ikke være spesielt gode ettersom de ikke har noen konkurranse.

Jeg behøver kanskje ikke forklare hvorfor jeg hater Windows; jeg er programvareutvikler og vi hater alle Windows.
Men PhotoShop? En gang i tiden likte jeg faktisk PhotoShop. Men det var før jeg trengte hjelp fra Adobe for å oppdatere en lisens og de likesågodt hadde gitt den til eksen som hadde stjålet installeringsdiskene. Sånt tilgir man ikke de første timene.

Så de siste årene har jeg lett mer eller mindre forgjeves etter noe som kan erstatte PhotoShop. Joda, jeg har prøvd Gimp, som er upålitelig og klumsete i bruk. Og så er det Aperture og Pixelmator, som hver dekker en liten del av behovet men har store mangler og videreutvikles heller sakte ettersom de fleste heller bruker piratkopier av Adobe-programvare.
Men stort sett er alt av fotoredigeringsprogramvare bare dill og dall som sikkert er fint for rosabloggere men ikke for seriøse fotografer. Alt vi har å velge fra er dessverre PhotoShop nettopp fordi DRM er så enkelt å knekke, noe som faktisk er til Adobes fordel. Ved å la dem som ikke vil betale for programvaren bruke piratversjonen, kan de holde konkurrentene unna og fortsette å selge til blodpriser. De vil selvsagt ikke innrømme det, men dette er en bevisst strategi for å forhindre at brukere kan velge dem bort og kjøpe noe annet.

Og ja, i tilfelle noen lurer; jeg har knekt DRM fra firmaet Stjernemannen jobbet for. Jeg har bare ikke fortalt ham det enda…

Nå har det gått for langt!


Sinnafugl-farsotten har forlengst infisert hele verden og ført til utbredt galskap, vonde pekefingere og mange andre problemer. Jeg regner med at Angry Bird-spilling er nå en like stor årsak til jobbskulking som drikking og latskap tilsammen, og jeg kjenner mennesker som har kjøpt seg iPad kun for å ha en større skjerm å spille Angry Birds på.
Jeg kjenner en person som har kjøpt iPad til katten så de begge kan spille Angry Birds uten krangling (Heia brutter’n!)

Og nå har altså plysjpus blitt bitt av basillen også, ser det ut til.

Vel. Så langt ser det ikke ut til at han faktisk spiller Angry Birds. Han nøyer seg med en eneste Angry Bird!

Og han har ingen griser å skyte på…

Ikke alt er bare bra

Da jeg dro til Costa Rica tenkte jeg at jeg kunne jo skrive litt om turen mens jeg var der. Men jeg hadde det for travelt med å løpe etter eksotiske fugler, så det ble det ikke noe av. Uansett kunne jeg jo skrive om turen når jeg kom hjem!

Så kom jeg hjem og dagen etter måtte jeg på jobb og der hadde de en krise så det ble ikke mye tid til annet enn å sukke oppgitt over alle tullingene jeg jobber sammen med og bruke ekstra tid på jobb. Jeg har en stygg mistanke om at det ville vært en god idé å finne seg en ny jobb.

Men altså, ikke at jeg har så mye mer tid nå, men litt kan jeg da skrive. For å gjøre det enkelt, skal jeg ta for meg alle de negative tingene først. Det var jo ikke så mye.

Men først en liten positiv nyhet. Flyet jeg tok fra Miami til San Jose tok nemlig den strake veien. Det var nytt. Den strake veien går nemlig rett over Cuba, og der har ikke amerikanske myndigheter latt amerikanske flyselskaper fly tidligere, så flyginger fra Miami til Sentralamerika har måttet ta omveien om Mexico.

Men nå kan de altså fly litt mer effektivt og bra er det. Varmere relasjoner med kommunistiske naboer er faktisk miljøvennlig!

Nordenden av Cuba

Nordenden av Cuba

Etter å ha landet i San Jose og stått i en overraskende kort kø for å få stempel i passet kunne jeg gå ut av terminalbygningen og finne en taxi til hotellet. Det var da jeg ble minnet på at jeg var i hva som etter amerikansk standard er et u-land; ved alle dørene var det store, tydelige skilt som på engelsk informerte alle ankommende at i Costa Rica er det strengt forbudt å ha sex med personer under 18, og enhver som blir knepet i å bryte denne loven kommer til å bli strengt straffet.
De kødder ikke.

Det minnet meg selvsagt også om hensikten med mange amerikaneres utenlandsreiser, som ikke akkurat er høykulturelle.

Og så var det hotellet! Min gode venn Gilbert, som reiste sammen med meg, hadde overbevist meg om at vi måtte bo på ærverdige gamle Grand Hotel Costa Rica. Rent generelt ikke en dårlig idé, for det er et fint hotell som ligger sentralt i byen, er ganske rimelig og restauranten utenfor har utmerket mat.

Men man skal tross alt sove på et hotell, og da er det ikke så bra om sengene er for harde. Jeg ville sagt at sengen i rommet mitt var hard som en fjøl, men det kunne blitt litt ironisk ettersom jeg har en stygg mistanke om at den faktisk VAR en fjøl.

Grand Hotel Costa Rica tidlig om morran

Grand Hotel Costa Rica tidlig om morran

Neste gang skal jeg prøve et annet hotell.

Dagen etter hadde jeg kommet meg ut til Puerto Jimenez, som er langt sør-vest i landet. Hotellet der lå nesten på stranden, som selvsagt var fint, men dessverre finnes det noen bittesmå svarte insekter som holder til ved strandkanten i Puerto Jimenez som lever av turister.
Og det viste seg at jeg er veldig sensitiv til dem.

Som om det ikke var nok, greide jeg å hoppe i vannet akkurat da en brennmanet drev forbi. Brennmaneter er ikke veldig vanlige der, men jeg er ikke kjent for å være heldig. Og har jeg nevnt at jeg er veldig sensitive til brennmanetgift og?

Så bare noen timer etter ankomst i byen måtte jeg finne et apotek og anskaffe diverse førstehjelpsutstyr, og et supermarked for å kjøpe eddikk. Det er nemlig det man behandler brennmanet-stikk med. Sies det.
Jeg kan legge til at det ikke er veldig effektivt!

Soloppgang ved Puerto Jimenez

Soloppgang ved Puerto Jimenez

Men så flink som jeg er til å være uheldig var ikke det nok! Å neida! Dagen etter regnet det, og da greide jeg å skli på den flisbelagte verandaen utenfor hotellrommet mitt og forstue en tå. Jeg kan ikke helt forklare hvordan det skjedde, og det er mulig man må være klossmajor av første grad for å greie det, men det skjedde.

Og den vonde tåa gjorde at jeg bestemte meg for at den lange gåturen til Corcovado Nasjonalpark ikke ville være en god ide. Så jeg ble snytt for den opplevelsen.
Det betyr at jeg er nødt til å dra tilbake.

Så. Det var alle de negative tingene ved turen min, og en av de positive. Håper jeg får tid til å skrive litt om de andre positive tingene og.

En meget kvikk fugl

En meget kvikk fugl

Borte bra, men…

I natt drar jeg til Costa Rica. Skal være der i fire dager, noe som er bortimot uendelig etter amerikansk ferie-standard.

Jeg har hørt rykter om at det er massevis av fine fugler der. Så jeg drar egentlig for å prøve å få has på noen av dem med kameraet. Hvis det er så mange som jeg har blitt fortalt burde det være svært enkelt.

Men for å gjøre livet spennende (eller forjævlig, alt ettersom) begynte jeg å få en forkjølelse i dag. Jeg har behandlet den med store mengder te, c-vitamin, jobb-skulking, og søvn. Så langt ser det ut til at den strategien virker, men jeg er ikke sikker enda.

Flyturen nedover går litt i krik og krok (LAX-DFW-MIA-SJO) så det kan bli litt slitsomt. Jeg bare håper på det beste.