En kattehistorie

Den lille svarte katten hadde ikke fått den beste starten i livet. Bare litt over en uke gammel hadde hun blitt forlatt utenfor Dyrebeskyttelsen i Oslo i en pappeske sammen med de to brødrene sine. De tre små ble tatt hånd om og med tid og stunder adoptert ut til forskjellige familier. Broren med de hvite potene endte opp hos en skikkelig Frognerfrue, broren med den hvite snuten hos en familie på Stovner. Den helt svart hunkatten endte opp hos en familie i Holmenkollåsen.

Så enden kunne blitt riktig bra for de tre små, men sånn ble det ikke for den lille svarte hunkatten. Hun endte opp hos en familie med sadistiske barn og ondskapsfulle foreldre. Det vanket både slag og spark, det var ikke uvanlig at de «glemte» at katten trengte mat hver dag, og lærte seg fort hvor alle gjemmestedene rundt om i huset og hagen var.

På juleaften ble det riktig ille. Familien skulle på Sydentur, og istedet for å få slekt eller venner til å ta seg av katten mens de var borte eller ordne med kattapensjonat, hivde de henne ganske enkelt ut i kulden. Hun var vant til å bli hivd ut, så for en stund gjemte hun seg bare i buskene bak garasjen, der det i det minste ikke var noen vind.
Da familien kom ut og satte seg i bilen, gikk hun fram i håp om å bli sluppet inn i varmen, men istedet fikk hun et spark i siden som sendte henne inn i en snøfonn.

Der ble hun liggende en stund. Det var kaldt, og det gjorde vondt, men hun hadde endelig innsett at her kunne hun ikke bli boende lenger. Denne familien var for slemme.

Hun kunne kanskje ha gått over til naboen, men hun var ikke sikker på at det var trygt. Naboen var tross alt naboen til den slemme familien hun hadde bodd hos i nesten halvåret nå, og de hadde hund.

Og hun visste at hun var skadet, og fra Dyrebeskyttelsen visste hun hva som iblant skjer med skadde katter. Det var slett ikke hva hun ville. Etter alt uhellet hun hadde hatt syntes hun at hun fortjente noe bedre. Noe MYE bedre. Hun syntes hun fortjente å bo hos en skikkelig sucker for katter.

Og instinktivt visste hun at ikke så veldig langt unna bodde verdens største sucker for katter. Bare noen kilometer unna…

Noen kilometer er ikke så langt hvis man kan kjøre bil, ta buss eller bane, men det er en lang vei å gå for en liten katt. Men hun visste at det var ingen annen måte å komme seg fram på, så hun stablet seg opp på potene og labbet avgårde.

Den første halvkilometeren gikk noenlunde greitt, men labbene ble snart kalde og det gjorde styggelig vondt i venstre side der den store støvlen hadde truffet. Hun stoppet opp for et øyeblikk og så seg om. Det var ingenting annet en snødekt vei og stengte hus å se. Adventsstjerener hang fremdeles i stuevinduene her og der, og et sted sto et utendørs juletre med lysene på.
Men kaldt var det, og ingen steder å gå innendørs og varme seg. Den lille svarte katten satte avgårde igjen.

Omtrent halvveis måtte hun stoppe en stund. Hun var sliten og kald og kroppen gjorde så vondt at hun greide ikke gå mere. Hun greidde å finne et kjellervindu som lekket litt varme ut i vinternatten, så det var ikke så fryktelig kaldt akkurat der.
Men hun visste ikke hva slags mennesker som bodde i huset med det dårlige kjellervinduet, så hun kunne ikke bli der i håp om at de skulle ta hånd om henne når morgenen kom. Den eneste hun kunne stole på var verdens største sucker for katter. Og han bodde fremdeles langt unna.

Hun haltet snart videre.

Utpå morgenkvisten kom hun seg fram, stiv og støl, kald og sulten. Venstre forlabb var blitt ganske nummen, og ribbena på venstre side gjorde veldig vondt. Foran henne var en stor trapp.

For en stund sto hun der og så opp trappen og tenkte at det var ikke måte på alle hindrene som var lagt i veien for henne. Så tenkte hun at kanskje verdens største sucker for katter kom ut en gang i blant? Men det var mørkt og kaldt og hun kunne ikke vente.
Hun tok fatt på trappen. Den var stor og kald med snø på både her og der, og trinnene var akkurat litt høyere enn hva en liten katt med skadde ribben kan komfortabelt hoppe opp om gangen. Det tok henne en lang tid å komme seg opp hele trappen.

Og der var det bare en låst dør.

Verdens største sucker for katter lå og sov. Han hadde vært ute sammen med noen kamerater kvelden før og det ble ganske langt på natt før han kom seg i seng. Han sov tungt.

Men klokka seks våknet han brått. Klokka seks var når han normalt sto opp for å gå på jobb, og småfull som han fremdeles var hadde han helt glemt at det var helligdag. Han kravlet ut av sengen og gikk inn i stuen. Han klødde seg litt i hodet, tenkte på dusj, kaffe og frokost. Men først stakk han hodet ut av døren for å ta inn avisen. Det var ingen avis, selvsagt, ettersom det var helligdag. Men utenfor døren sto en liten svart katt og mjauet.

Dette var ikke hva han forventet, selvsagt, og som småfulle mennesker flest taklet han ikke det uventede spesielt raskt eller effektivt. Han ble bare stående der og se dumt på den lille svarte katten.

Katten mjauet igjen, og det fikk ham til å begynne å lure på hvor den hørte hjemme. Han kunne slett ikke huske å ha sett noen liten svart katt i nabolaget før, men det begynte også å gå opp for ham at han ikke var helt edru og derfor sannsynligvis ikke helt klartenkt.

Den lille svarte katten begynte å bli litt bekymret. Hun mjauet igjen og tok et skritt mot verdens største sucker for katter. Da la han endelig merke til at hun haltet, og da han bøyde seg ned for å se nærmere la han merke til blodet på venstre side av kroppen. Endelig skjønte han at her var det nød om å gjøre, så han løftet den lille katten opp og tok henne med inn.
Ettersom hun blødde hentet han et håndkle som han la ned på sofaen før han la katten ned og tok en nærmere titt på skadene hennes. Men så fort han rørte ved den skadde siden trakk hun seg unna og freste, så han bare strøk henne lett over ryggen istedet.

Nå hadde det gått opp for ham at det var juledagen, og han følte en viss panikk for det betydde jo at veterinærene holdet stengt, og det er jo ikke noen legevakt for katter.
Han vurderte å lete gjennom telefonboken etter veterinærer med navn som Muhammad eller Ali i håp om at de ikke feiret jul og ville være villige til å ta seg av en skadd katt på helligdagen. Men så husket han at søsteren til en kamerat var nyutdannet veterinær og jobbet et eller annet sted i Oslo, og øyeblikket etter var han på telefonen til kameraten.

Etter at kameraten hadde våknet, funnet telefonen sin og ringt tilbake gikk det greitt å få tak i søsteren. Hun var tilogmed våken, det ugudelige tidgpunktet til tross. Og som nyutdannet veterinær var hun sucker nok for syke dyr til at hun var villig til å dra ut og se til en skadet katt selv om det var første juledag.

Så bare førti minutter etter at den lille svarte katten hadde kommet seg til verdens største sucker for katter satt Norges største sucker for syke dyr ved siden av henne og slo fast at skadene hennes var ikke verre enn at hun burde greie seg med noen sting og noen dagers hvile.

Flere timer senere våknet den lille svarte katten opp fra bedøvelsen veterinæren hadde gitt henne for å kunne behandle såret hennes uten å selv trenge medisinsk hjelp etterpå.
Det var mørkt ute nå, og bare en lampe og lysene på juletreet lyste opp leiligheten. Verdens største sucker for katter lå og halvsov på sofaen med en bok i hånden. En tom kaffekopp sto på bordet foran ham ved siden av et halvtomt kakefat.

Katten lå på et mykt teppe i en lenestol med en flik av teppet over seg. Det gjorde fremdeles vondt i venstre side, men hun prøvde å strekke seg litt. Da la hun merke til at hun hadde en stor bandasje på den skadde siden av kroppen. Hun rørte litt på seg for å kjenne etter hvor den var festet, og kom til at hun kunne komme seg på bena hvis hun ville.
Men hun var fremdeles litt ør i hodet etter bedøvelsen og venstre forben var litt numment, så hun bestemte seg for å vente litt. Hun kunne tillate seg det nå, for her var hun trygg. Nå ble det ikke mer mishandling eller matmangel! Hun lukket øynene og tenkte at snart, så snart hun var skikkelig våken, skulle hun la verdens største sucker for katter vite at hun ville ha litt tunfisk…

Advertisements

Nå har det gått for langt!


Sinnafugl-farsotten har forlengst infisert hele verden og ført til utbredt galskap, vonde pekefingere og mange andre problemer. Jeg regner med at Angry Bird-spilling er nå en like stor årsak til jobbskulking som drikking og latskap tilsammen, og jeg kjenner mennesker som har kjøpt seg iPad kun for å ha en større skjerm å spille Angry Birds på.
Jeg kjenner en person som har kjøpt iPad til katten så de begge kan spille Angry Birds uten krangling (Heia brutter’n!)

Og nå har altså plysjpus blitt bitt av basillen også, ser det ut til.

Vel. Så langt ser det ikke ut til at han faktisk spiller Angry Birds. Han nøyer seg med en eneste Angry Bird!

Og han har ingen griser å skyte på…

Og litt katteblogging…

Jeg tror den store plysjkatta er litt sur fordi jeg ikke tar ham med til Norge. Han har nemlig lagt seg pladask midt i sengen min og nekter å flytte seg.

Men altså, det er endel fordeler ved plysjkatter; de har ikke klør! Så Plysjpus kan flyttes uten fare for å få øynene klort ut.

Kan noen slå på varmen?

Det er bikkjekaldt i Iowa denne helga. Har vært bikkjekaldt ganske lenge, faktisk. Noe som selvsagt får meg til å spørre: «Hvorfor iallverden kaller vi det bikkjekaldt?» Hva har kulde med bikkjer å gjøre? Eller bikkjer med kulde?

Svaret fikk jeg fra broren min. Han har et problem. Vel, broren min har selvsagt mer enn ett problem, men nå har han altså ett til: Katta hans er ikke lat nok.
Jeg har en mistanke om at dette ikke er et veldig utbredt problem.

Det har seg altså slik at Dido, den store grå skogkatta, ikke vil ligge i ro for veldig lenge. Kleopatra, den knøttlille svarte katta, kan ligge på samme sted og dra seg i timesvis som man forventer av en katt, men Dido spretter opp og løper sin vei når man minst forventer det.
Noe man forøvrig også kan forvente av en katt.

Problemet med dette er at broren min har funnet ut at Dido kunne vært den perfekte fotvarmeren, mens Kleopatra knapt er stor nok til å varme opp stortåa på. Men selv en åttekilos småfeit og langhåret katt duger ikke som fotvarmer med mindre den ligger stille. Og det gjør ikke Dido.

Jeg har ikke noen løsning for brutter’n, men problemet hans fikk meg til å skjønne hva bikkjekaldt egentlig betyr. Det er når det er så kaldt at man trenger noe større enn en katt til å varme føttene på.

Katter for travle allergikere:

Nå i disse ferietider er det jo mange som ikke vet hva de skal gjøre med kjæledyrene sine og resultatet er at de plutselig blir allergiske mot katten og tar den til dyrlegen for å få den avlivet, eller bare setter den ut på gata eller i skogen og lar den greie seg selv. Det går bare ikke bra. Særlig ikke for katten.

For alle som ikke er sikre på at de kan ta seg av en katt hele året i flere år, har jeg et godt tips: Kjøp en katt som kan greie seg selv mens du er borte på ferie eller ute på fylla! De lager noen riktig fine i plysj nå for tiden.

Så mens jeg holder på med å introdusere kjæledyrene mine, synes jeg likesågodt jeg kan introdusere noen som er litt mer kosete enn Smurf (se tidligere post). Kattene mine, Hobby og Cheetah (nei, jeg er egentlig ikke særlig flink til å komme opp med dyrenavn), er myke og lodne, helt trygge for allergikere, de røyter ikke på sofaen, graver ikke i blomsterpottene, holder seg rene (vel, de er vaskbare), klorer ikke, legger ikke fra seg små overraskelser under møbler, og de greier seg helt fint hvis jeg drar bort for noen uker.
Hobby & Cheetah
I tillegg var de helt gratis. Hobby er en gratis katt av den typen man får fra venner og bekjente. Han kommer fra en sånn automat-greie med en liten heisekran på William P. Hobby flyplassen i Houston. En fyr jeg jobbet sammen med en gang i tiden plukket ham ut av haugen med leker, og ble med en gang flau ved tanken på å fly hjem med en plysj-katt så han gav ham til meg.
Cheetah er mer av den typen katt man får hos Dyrebeskyttelsen. Han ble funnet ensom og forlatt i en park i Seattle en kald vinterdag. Han var kald og våt og sølete, så det var tydelig han hadde vært der en stund. Det var ikke mye håp om å finne den opprinnelige eieren, så jeg tok ham med hjem og gav ham et varmt bad, og så var han like god igjen.

Jeg har hatt disse to i over 10 år, og for meg er de helt perfekte katter. Ikke noe behov for sandkasse, og ingen bekymringer om billig kattemat er bra nok. Jeg kan stole på at de ikke prøver å fange fiskene mine og faller i akvariet. Jeg kan ha sushi for middag uten at de maser om å få smake, og selv om jeg lar sushien stå ute mens jeg løper ned til kjosken etter øl er det ingen fare for at jeg må ta til takke med pølse til middag.
Og hvis helvete tilfeldigvis skulle fryse over og jeg får sjansen til å dra på ferie, kan jeg bare la dem sitte på sofaen der de er nå. Eller jeg kan ta dem med meg. Hobby og Cheetah er bare verdens greieste katter!

Bare 9 liv, eller?

«Cats took many thousands of years to domesticate humans.»

Kanskje så mye som 130,000 år, skal man tro nyere forskning. Jeg vet ikke om dette beviser at katter er dårlige lærere, eller at mennesker er litt trege av seg, men det er muligens litt av hvert?

Dessuten har jeg en teori om at mange mennesker har begynt å glemme treningen sin.

Katta klore!

Jeg snakket med broren min i går. Selvsagt blandet kattene hans seg inn i samtalen, og det førte til at brutter’n fortalte meg at nå har naboen hans også skaffet seg katt.
Og stakkaren (naboen, ikke katten til naboen) er bekymret for helsa til pusen. Han har hørt at katter kan også bli forkjølet, så han lurer på om det går an å gi Pus tran? Bare det at katter liker vel ikke sitronsmak, og går det an å skjule den fæle fiskesmaken sånn at de finner seg i den gode, gamle varianten?
.
.
*
.
*fnis*
.
*knis*
.
muahahahahahaha!!!
hahahahaha!
.
.
.
Riktig vrient å få katter til å spise ting med fiskesmak, ja!