Movember

Menns helse er ikke akkurat et uviktig tema.  Omtrent halvparten av verdens befolkning er jo menn, og resten av oss er stort sett kvinner og jeg regner med at de fleste av oss kjenner flere menn vi ikke ønsker skal bli overkjørt av et hurtiggående malmtog.
Eller daue av prostatkreft eller noe annet oss kvinner stort sett ikke har problemer med.

Broren min er selvsagt opptatt av menns helse, så i fjor bestemte han og noen av de mannlige kollegene hans seg for å gro barter i forbindelse med Movember.  Kvinnene pyset ut med diverse svake unnskyldninger, og beviste dermed at det finnes virkelig ting menn kan gjøre bedre enn kvinner bortsett fra å skrive navnet sitt i snøen i gult!

Unntatt litt skjeggutgroing i forbindelse med bakrus og fjellklatring har brutter’n alltid vært glattbarbert, så dette var både nytt og uvant for ham og verken han eller kollegene var helt komfortable med kjekskost-spirene de plutselig hadde midt i ansiktet.  Dette førte selvsagt til endel morsomme situasjoner på jobben, selv om det stort sett var de kvinnelige kollegene og den ene fyren som har hatt helskjegg i årevis som fant det morsomt.  Fnisingen eskalerte til kritisk nivå etter at en eller annen moroklump oppdaget at alle bartedyrkerne har trønderske aner eller er utdannet ved NTH (ja, NTH. Nettopp!).

Dagene etter kom de alle på jobb iført skinnvest.

Resultatet av denne fortrønderiseringen var selvsagt mer fnising som igjen nesten førte til et lite kjemisk eksperiment bakerst i server-rommet (der all varmen fra alle datamaskinene blir sugd ut av bygningen og erstattet med kald luft) men det ble nedstemt av hensyn til naboene.  Trønder-kjemi lukter ikke akkurat av roser.

Men altså, stort sett tok alle forandringen med godt humør.  Åffer kritisere kollegene for å gro bart når du kan flire av dem istedet, lissom?

Unntaket var selvsagt den ene manageren som ingen likte (som senere har forlatt firmaet, til stor applaus).  Han var bekymret for firmaets renomme, og innbilte seg for en eller annen grunn at barter og skinnvester kunne skade dette mer enn ufordragelige managere.  I tillegg hadde han et viktig prosjekt på gang og det første møtet med kunden skulle finne sted ved månedskiftet mellom november og desember og han var mer opptatt av at bartene skulle barberes av først enn at de tekniske forberedelsene skulle være i orden.

Så for å berolige manageren lovet brutter’n og de andre som skulle være med på første møte med kunden at de skulle barbere seg dagen før.  Kors på halsen, og ikke engang kryssede fingre.

Dagen det viktige møtet skulle finne sted møtte de alle, som lovet, tidlig på morrakvisten med glattbarberte ansikter og rutete flannelskjorter.  Manageren var selvsagt alt annet enn fornøyd med deres valg av antrekk og mer enn litt frantisk fordi det var ikke noen sjanse for å rette på det, men han fikk veldig liten gehør for bekymringene sine.  Alle andre ville heller snakke om prosjektet, som om det var det viktige!
De ignorerte manageren fullstendig og gikk istedet inn i konferanserommet for å sette opp presentasjonen sin og fortelle hverandre dumme vitser.  Manageren holdt seg i bakgrunnen og følte seg uvel.

Så kom representantene fra kunden.  Alle som en var de iført skinnvest, og alle bortsett fra en, som var kvinne, hadde de bart.  Manageren som ingen likte ble bleik, men det hele var jo hans egen feil.  Han hadde glatt oversett at all korrespondansen fra kunden var sendt fra postnummer 7000!

Reklamer

Unaturlig i supermarkedet

I supermarkedet noen dager siden kom en dame med en sur kommentar om tatoveringene mine. Jeg hører ikke så nøye etter slikt, men hun sa noe om at det var unaturlig.

Vel. Jeg skal ikke prøve å innbille noen at folk blir født med tegninger av drager og fønikser rundt om på kroppen, eller at slikt bare utvikler seg med tiden. Vil man ha sånt må man pent dra til en tatovør og betale for det.

Men det er andre ting som ikke kommer naturlig og man er pent nødt til å betale for hvis man vil ha det. Som silikonpupper, for eksempel. Surkommentardama hadde absolutt silikonpupper.
Hvis noen lurer på hvorfor jeg kan være så sikker, kan jeg bare si at man lærer da noe av å bo i Marina del Rey! Jeg kan også gjette at dette ikke var de første innleggene hennes. Noe ved størrelsen og måten de hadde stivnet ujevnt på fikk meg til å tro at hun hadde hatt etpar operasjoner.

I tillegg hadde hun, sannsynligvis over lang tid, fått ku-kollagen injisert i leppene, og hun hadde fått både fettinjiseringer og botox i diverse deler av ansiktet. Det så også ut som om hun har hatt en ansiktsløfting, men det er litt vanskelig å tro for hun var ikke eldre enn meg.
Hvis noen lurer på hvordan jeg kunne vite alderen hennes, så skyldes det ganske enkelt at jeg sto bak henne i kassa-køen og kunne lese fødselsdatoen fra førerkortet hennes mens hun hadde lommeboken åpen.

Og ja, hun hadde plastikk-negler, pålimte øyenvipper, påmalt brunfarge og bleket hår. Det vil si, håret hennes var jo stort sett tempelhår, men uansett kraftig bleket.

Jeg regner med at den dama visste en ting eller to om unaturlig, så jeg sa ikke en ting. Jeg lot bare øyenbrynene min uttrykke seg. Det kommer helt naturlig hvis man holder seg unna botox.

Ny teknologi, altså!

Jeg er ganske sikker på at elektroniske sigaretter er en fin oppfinnelse. La gå de får røykere til å se litt fjollete ut der de sitter og puffer på en pinne med en dårlig forkledd LED i enden, men de stinker ikke og inneholder ikke tjære.
Altså mindre plagsomme for omgivelsene enn de gammeldagse giftpinnene.

Men jeg greier enda ikke la være å fnise litt når folk går rundt og er irriterte fordi de glemte å lade sigarettene sine!

av Marina Publisert i Komisk

Nam nam bille; fysj fysj rotte

Altså, i tilfelle noen ikke har fått det med seg: FN anbefaler oss å spise flere insekter. Insekter er sunn mat og en uutnyttet ressurs som kan fø verdens sultende befolkning.

Rotter, derimot, er fremdeles fysj og fy, selv om de kommer fra landsbygda og ikke fra kloakken.

Kunne bare ikke unngå å flire litt av at disse to nyhetene var ved siden av hverandre på forsiden til BBC World News…

(Og i tilfelle overskriften virker litt rar; den er bare en modifikasjon av en setning fra en gammel fortelling om en mann som rodde ut til en liten øy for å klippe sauer. Han skulle bli noen dager, så han hadde med seg en stor dall (en rund trebeholder med lokk) med komler (potetball). Men det var motvind og da han endelig fikk rodd seg ut til øya var det mørkt og han var så sliten at han datt og mistet dallen så lokket spratt av og komlene rullet i alle retninger. Mannen prøvde å finne dem igjen så han ikke skulle sulte eller måtte dra hjem med ugjort jobb, og for å forsikre seg om at hva han puttet tilbake i dallen virkelig var komle, bet han i dem for å teste. Så han krabbet rundt i mørket og mumlet til seg selv: «Nam nam komle»; «fysj fysj sauelort». Urk!)

Caution:

Noen år siden, mens jeg fremdeles bodde i Iowa, ble det mote blant et visst segment av befolkningen i USA å ha diverse tekst tvers over rumpa på buksa. Det var hovedsaklig mer uformelle damebukser, som pyjamaser og treningsbukser av den sorten man stort sett ikke trener i som ble dekorert på dette viset.

Jeg kan fremdeles huske første gang jeg så «IOWA» i store gule og svarte bokstaver vrikke seg oppover gata i Iowa City bakpå en særdeles velutviklet damerumpe. Effekten på lattermusklene mine var ikke ubetydelig, men jeg behersket meg.

Siden dengang har jeg sett omtrent alt mulig av tekst på diverse damerumper, fra «MINNESOTA» til «CSU». Rundtom her tror jeg den vanligste varianten er «PINK» men jeg er ikke sikker. Stort sett filtrer hjernen min ut denslags.

Men på vei til jobben i dag så jeg endelig en dame som hadde forstått det.

Hun var, for å si det mildt, stor. Velfødd, kan man si. Eller direkte smellfeit, hvis man ikke er redd for å såre noens følelser. Dama selv ville jeg ikke bekymre meg for mye om.

Bakpå buksa hennes sto det nemlig i store, gule bokstaver: «CAUTION: WIDE LOAD»…

Stakkar!

Som nabolag er egentlig ikke Marina del Rey så fryktelig eksklusivt. Litt eksklusivt, ja, for det er langt fra billig, men ikke veldig eksklusivt. Hvem som helst kan bo der såframt de kan betale husleien.

Men som alle nabolag i Los Angeles County, og særlig de litt eksklusive, har Marina del Rey en høy andel av snobbete beboere. Og da mener jeg denslags snobber som låner seg til fant for å kjøpe seg Mercedes og så later som om det på et eller annet vis gjør dem bedre enn andre.

Marina del Rey har selvsagt en god del andre beboere, snobbete eller ikke, som har Mercedes men det er en annen sak. Normale mennesker er så kjedelige!

Selv kjører jeg rundt i en 6 år gammel Nissan. Bra bil, men som statussymbol duger den overhodet ikke.

Endel av de snobbete naboene med Mercedes har selvsagt lagt merke til dette, og en av dem har kommet med flere utrolig dumme kommentarer som stort sett går ut på at det må være fælt å være meg som ikke har så fin bil som han har.
Det hjelper ikke at Mercedesen fyren insisterer er så mye bedre enn min Nissan er en eldre modell som ikke akkurat var toppmodellen selv da den var ny, og den er slett ikke i god stand.

Jeg går ikke akkurat av veien for å unngå å være slem med slike mennesker, men jeg holder meg for god for å komme med billige fornærmelser i utrengsmål. Jeg venter til jeg har noe vettugt å si, og jeg venter til jeg har et publikum med gode nok tekniske kunnskaper til å forstå vittighetene mine.

Noen dager siden da jeg kom fra jobb fikk jeg muligheten. Dusten med Mercedesen var i bilen sin, stoppet midt i garasjen mens han snakket med et par jeg kjenner litt og en kamerat av dem som i all hemmelighet (hah!) sikler over sportssykkelen min. Jeg måtte selvsagt stoppe for å si hei, og samtidig lot jeg øynene vandre mot den blå røykskyen som kom ut av bakenden på Mercedesen og sakte men sikkert fylte garasjen.

«Ååh!» sa jeg, og smilte bredt på sånn jeg-har-endelig-fattet-det vis. «Jeg visste ikke at Mercedes lagde biler med totaktsmotor!»

Dusten så plutselig veldig forvirret ut; sannsynligvis fordi han skjønte at jeg fornærmet ham men ikke vet hva en totakstmotor er. De to mennene begynte å le. Dama til den ene så først litt usikker ut men begynte også å flire, for hun vet faktisk hva en totaktsmotor er selv om det neppe er noe hun tenker på veldig ofte.

Jeg skulle til å spørre hvordan han kunne fortsette å kjøre bilen, for kjøretøyer med totaktsmotorer er generelt forbudt i USA på grunn av luftforurensingen, men det finnes endel unntak fra loven, generelt kalt «bestefarsregler» som tillater folk å bruke kjøretøyer som er eldre enn loven. Uheldigvis fikk dusten det plutselig veldig travelt, og raste ut av garasjen i så høy fart at han måtte bråbremse og rygge opp fordi han nesten kjørte inn i en flyttebil som var parkert utenfor.

Resten av oss ristet alle på hodet, flirte litt og sa «Stakkar!» nesten enstemmig.

Siden dengang har jeg ikke hørt noe fra dusten, noe som absolutt er en forbedring.

Kaldt, kaldere, California…

De som innbiller seg at det alltid er solskinn i Los Angeles bør ta seg en tur hit i juni. Eller kanskje ikke, hvis de ikke greier ut med å få fordommene sine motbevist.

Juni i Los Angeles er ensfarget grå. Himmelen er grå, sjøen reflekterer denne gråfargen og alt annet er mer eller mindre grått uansett og det som til andre tider har farge blir grått i juni på grunn av all gråheten rundt omkring.
En og annen ettermiddagen hender det at solen titter gjennom det tykke laget grå vatt som har lagt seg over byen, men stort sett er det bare grått.

Men det regner ikke, og temperaturene holder seg vanligvis rundtom 20 grader. Så vi snakker ikke om vestnorsk sommer her, akkurat.

Men lokalbefolkningen er av en HELT annen oppfatning.

Jeg vet ikke engang hvor mange ganger jeg har hørt noen jamre seg over det FORFERDELIGE været vi har hatt i det siste, og det er slett ikke bare fordi jeg ikke gidder telle.

Da jeg kom på jobben i går ble jeg møtt av en kollega som uttrykte forferdelse over at jeg kjørte motorsykkel i dette fæle været. Jeg unngikk såvidt å begynne å le mens jeg tenkte på gamle dager i Trondheim da vi gjerne kjørte motorsykkel til det begynte å snø og ingen hadde så mye som tenkt på å parkere motorsykkelen bare fordi det regnet.
I Trondheim er det vel egentlig ganske meningsløst å ha motorsykkel i det hele tatt hvis man bare skal kjøre i solskinn!

Litt senere overhørte jeg to kolleger som skulle ut til lunsj. Men gå kunne de jo ikke, for det fryser jo!

Så var det dama som mente hun burde dra hjem tidlig i dag for hunden hennes var hjemme alene og varmen var ikke på.
Fikk meg til å bli litt bekymret for plysjkattene mine…

Utpå ettermiddagen gikk jeg på do og møtte to damer som jobber i andre og tredje etasje. De kunne fortelle meg at doene der oppe var ubrukelige fordi noen hadde røyket der inne. Man kan da ikke forvente at røykerne skal stå ute i denne kulden, vel? Umenneskelig!

Men prisen for værpyseri går til en kollega som i dag ikke kom på jobb i det hele tatt fordi varmeapparatet i bilen hans ikke virket!

Jeg er målløs, men begynner å tenke at kanskje burde jeg vurdere å bytte ut Suzukien med en Harley Sportster, for Sportsteren har jo mye bedre varmeapparat?

Slanking på amerikansk

Jeg leser og hører til stadighet om at amerikanerne slanker seg til døde. Iallefall er det meningen deres å gjøre det. De vil jo så gjerne gjøre verden til et bedre sted!

Men det virker ikke, noe vi som kan observere spisevanene og rumpeomkretsene deres til daglig kan skrive under på. Likevel sier over halvparten av amerikanske kvinner at de enten slanker seg nå, eller har gjort det i løpet av siste 12 måneder. Litt pussig, når man tar i betraktning hvor mye de har lagt på seg!

Svaret er selvsagt at skolene deres har ikke passet på, og alt de har lært om ernæring og sånt møtte eller overskred Texas-standarden. For rumpeomkrets, i det minste. Jeg tror de to unge damene jeg traff på i Marina del Rey etpar dager siden er ganske typiske.

Det har seg tilfeldigvis sånn at jeg er litt nøye på luftkvaliteten. Særlig når jeg løper. Oss astmatikere er bare nødt til det. Så istedet for å løpe rundt i midt eget nabolag, som er klemt inne mellom bardistriktet i Culver City og motorveien til Santa Monica, kjører jeg helt ned til Marina del Rey for å løpe. Beklager, isbreer!
Like etter at jeg hadde begynt på løpeturen min etpar dager siden kom jeg over to unge kvinner som blokkerte stien foran meg ganske effektivt. De syklet. Veldig sakte. Heldigvis var det ikke mye traffikk på veien akkurat der, så jeg kom meg forbi dem og kunne fortsette løpeturen på omtrent 8 km. Altså ikke veldig langt, men jeg har det for travelt til mere.

På vei tilbake, omtrent på samme sted, var de to samme damene, i samme tempo, og fremdeles i bredden sånn at de sperret både sykkelstien og fotgjengerstien, bare at de syklet nå i motsatt retning. Jeg bare løp forbi og et øyeblikk senere var løpeturen over og jeg måtte krysse en mer trafikkert vei for å komme meg tilbake til bilen min. Mens jeg sto der og ventet på at fotgjengerlyset skulle bli grønt, kom de to syklende damene også til stiens ende og ble stående noen meter fra meg og vente på grønt syklist-lys.
Jeg kunne ikke høre alt de sa, men jeg hørt noe om at «duverden, i dag syklet vi langt altså!» og «helt til rundkjøringen» og noe om å ha brent av «tusenvis av kalorier». Jeg kan nevne at «rundkjøringen» de snakket om er litt over en kilometer fra der vi sto. Et øyeblikk senere oppdaget jeg også at de to bodde i leilighetene like ved, så de hadde ikke syklet langt for å komme dit vi sto.

Så kom det selvsagt: «Nå fortjener vi ISKREM!!!»

Diverse overaktive små grå oppe i hodet mitt oversatte kaloriene forbrent på en sakte to-kilometers sykletur til iskremkalorier og kom fram til en liten teskje. Og vi kan jo tenke oss sjansene for at det var det de to hadde i tankene…