Seks øl og førtiåtte ruller…

I dag stakk jeg innom matvareforretningen i nabolaget, noe jeg har for vane å gjøre fra tid til annet ettersom jeg har lagt merke til at det forhindrer at kjøleskapet mitt blir tomt og dermed sparer jeg masse penger fordi jeg ikke spiser ute så mye.

Pengene jeg sparer bruker jeg i matbutikken, selvsagt. Det blir rent som å få gratis mat!

På søndag ettermiddag er det ofte lange køer hos Trader Joe’s i Culver City, så det hjelper å være tålmodig når man venter i kassekø. Eller heldig.
Heldig er faktisk mye bedre enn tålmodig, synes jeg.

I dag var jeg heldig og akkurat da jeg hadde funnet alt jeg trengte så jeg at på andre enden av butikken var det en kasse uten kø, og den siste kunden var i ferd med å betale. Det virket for godt til å være sant, men jeg satte kursen i den retning likevel og da jeg kom nærmere kunne jeg konstatere at dette var verken hallusinasjoner eller fata morgana, men en vaskeekte bemannet kasse uten kø.

Jeg begynte å planlegge innkjøp av lotteri-lodd senere på dagen.

Men akkurat da jeg satte fra meg handlekurven ved kassa og mannen bak sa «Good afternoon!» eller noe sånt kom en fyr nærmest løpende og spurte litt hesblesende om han kunne gå foran meg for han hadde det travelt og trengte bare en ting; en pakke med seks øl. Jeg så ikke noe problem med det, egentlig.

Mannen med ølet betalte for seg og forsvant i en fei, og mannen i kassa begynte å ringe opp matvarene mine mens han ristet på hodet og småflirte. Så vi vitset litt om mulige grunner til at mannen med ølet hadde det så travelt, noe vi virkelig ikke burde gjøre i en matbutikk ettersom enkelte av vitsene var ikke særlig appetittvekkende.

Men jeg har selvsagt verre på lager…

En gang mange år siden, i et supermarket i Houston, Texas, var jeg i nesten samme situasjon, bortsett fra at det var tidlig på en onsdag, butikken var nesten tom og det var bare en kasse åpen og ingen kø. I tillegg var den travle kunden en småfeit, middelaldrende dame, og hun hadde det travelt med å komme seg hjem med to ting: En supergigantisk pakke med 48 ruller dopapir, og en pakke Ex-Lax.

Hvis jeg noensinne greier å dikte opp slike historier skal jeg slutte i dagjobben og livnære meg som komiker…

Reklamer

Hva jeg vet om kunst:

Høyrøstede mennesker som uttaler seg om ting de ikke vet noe om er iblant skikkelig morsomme. I allefall hvis man vet bedre selv…

Ikke lenge siden var jeg på Getty Center i Los Angeles. Der har de en samling fotografier tatt av Carleton Watkins, en av de første fotografene som tok bilder i California. Han tok bilder av mennesker og natur rundt om i staten fra 1851 til omtrent 1906, og da er det jo klart at det ble mest natur ettersom California ikke hadde noen stor befolkning på den tiden. Han tok særlig mange bilder i hva som senere ble Yosemite National Park.

Men ikke alle er imponert over Watkins fotografier. Mens jeg var der overhørte jeg en mann som fnyste og sa noe om at disse bildene var jo bare dårlige kopier av bildene til Ansel Adams!

Litt komisk for oss som vet at Watkins sluttet å ta bilder før Adams var født, og døde før Adams begynte å fotografere.

Men det får ikke høyrøstede bedrevitere til å holde kjeft. Neida; det skulle tatt seg ut!
Noen dager senere stakk jeg innom en fotoforretning for å ta en titt på noen ting jeg ikke har råd til. Ved siden av denne forretningen var det et galleri som blant annet har kopier av fotografiene til Adams. Tilogmed noen laget av Adams selv. Jeg behøver vel ikke nevne at jeg spurte ikke engang om prisen?
Mens jeg beundret disse fine fotografiene som faktisk er eldre enn meg, hørte jeg en skingrende damestemme som sa: «Men hvorfor brukte han ikke fargefilm? De ville vært så mye bedre i farger!»
Duverden! Kan man i det hele tatt si noe om sånne uttalelser? Selv synes jeg de står fint på egen hånd som bevis på at uvitenhet slett ikke er dødelig, og at dårlig smak er mye mer utbredt enn inngrodde tånegler.

«What’s your sign?»

Jeg tror jeg har nevnt at det ikke finnes noen stor mangel på menneskelige rariteter i og rundtom Los Angeles. Faktisk er det vel en overflod av dem.

Jeg tar det bare for gitt at ingen av mine lesere mener det er en til nå…

Men altså. I går opplevde jeg faktisk at en mann spurte meg hvilket tegn jeg er født i. Jeg tror siste gang det skjedde gikk jeg i første klasse på videregående.

Og før noen skratter seg skakke, må jeg få nevne at fyren faktisk er helt normal. Han prøvde bare å finne ut hvor gammel jeg er, og så langt hadde han bare kommet fram til at jeg er over 34 år gammel og født på en svart dag i amerikansk historie. Selv når jeg ikke prøver kan jeg være ganske vrien.

Det hjelper ikke mye å spørre meg om stjernetegnet mitt heller, for jeg har ikke noe. Jeg ble nemlig født mellom to stjernetegn. Det er kanskje derfor jeg er noe vrien og har en tosidig personlighet?
Ettersom fyren er tvilling burde han nå forså at vi kunne blitt det perfekte par!

Men jeg er slett ikke så sikker på det…

180?

Og akkurat da jeg var klar til å begynne lete etter enveisbilletter til Norge, ringer en hodejeger og spør om jeg er interessert i en kontrakt i Marina del Ray, California…

Som om det ikke var nok, dreier jobben seg om å en annen del av akkurat det prosjektet jeg nå jobber på her. Det er så stort at flere firmaer er involvert og akkurat dette er det enste av dem jeg kunne tenke meg å jobbe for. Bortsett fra det firmaet jeg allerede jobber for, som egentlig er riktig bra bortsett fra at de befinner seg i Iowa.

Og er det i det hele tatt mulig at jeg har noen fordeler over den gemene søkermasse, ved at jeg allerede er godt kjent med prosjektet og har jobbet i industrien i flere år, tro? Mulig det, ja!

Men uansett dreier det seg bare om en ett-års kontrakt og ingen har tilbudt meg noen jobb enda. Norge slipper ikke unna så lett!

Stopp pressa! De virker!

Jeg satt i en café i byen i dag. Ganske lenge, egentlig. Jeg tror det var meningen min å handle litt mat og gå hjem og vaske klær. Denslags kan få meg til å drikke ganske mange kopper kaffe veldig sakte.

Men som sagt, jeg satt i en café og mens jeg satt der begynte etpar unge menn ved bordet ved siden av meg å skratte og flire som en gjeng fjortiser når absolutt ingenting skjer. Nysgjerrig som jeg er, så jeg meg rundt litt for å finne ut hva som var så morsomt.
«Denne må du bare se!» sa en av guttene og pekte på dataskjermen til kameraten.
Så jeg tok en titt. Hva de så på var eBay.
«Du vet vel hva de sier om menn som kjøper seg Ferrari?» spurte kameraten.
Joda, det vet jeg. Og det er ikke særlig flatterende.
Hva de ville vise meg var en auksjon for nettopp en Ferrari. Og hva selgeren kjøpte før.
På toppen av listen var nemlig en penispumpe.

«Duverden!» sa jeg. Eller noe sånt. «Jeg trodde da ikke de der virket.»
«Virker?» sa guttene, og så forvirret ut.
«Virker, ja.» sa jeg. «Hvis en fyr kjøper en, og kan selge Ferrarien bare noen uker senere, da er det vel ikke noen tvil om at pumpen virket?»

Men jeg må bare beklage overfor mine lesere, i tilfelle noen tilfeldigvis skulle kjenne noen med et sånt problem, at jeg glemte å sjekke hvilket merke den pumpen var.

Dagens søkeord-perle

Det er visst ikke mange som har funnet bloggen min ved hjelp av søkemotorer i dag, men de som gjorde det, gjorde en utmerket jobb.

Det første søkeordet var miljøvennlig dopapir, fulgt av selger som hakka møkk.

Det siste var forøvrig «cause & effect», noe som igrunnen passer godt inn, synes jeg!

Sex eller internett?

En spørreundersøkelse har vist at amerikanerne nå er så internettavhengige at de gir opp sex og sosialliv for å surfe på internett, og de fleste tror ikke de kan greie seg en uke uten internett.

En alternativ forklaring er selvsagt at amerikanere som mangler et sosialliv og en sex partner surfer på internett for å ha et slags liv i det hele tatt. Ikke at dette gjelder meg, selvsagt!

Og i tilfelle noen lurer, ja, spørreundersøkelsen det dreier seg om ble foretatt på internett…

Døh, altså!

Den politiske fremtiden er sikret…

De fleste har vel allerede fått med seg at en blond jentunge som tilfeldigvis er Miss Teen South Caroline liret av seg et uforståelig og usammenhengende svar på et spørsmål om hvorfor 20 prosent av alle amerikanere ikke kan finne USA på et verdenskart nylig. Jeg skal ikke engang linke til YouTube videoen, for det har jo alle andre allerede gjort.

Det er jo lett å le av dette, men heldigvis er det også endel mennesker det ute som forsvarer jenta. Hun var selvsagt nervøs og under mye stress, utdannelsessystemet i South Carolina er langt fra det beste i USA, og spørsmålet var keitete og dessuten ikke helt gyldig. Nå for tiden pugger jo ungene dette med å finne USA på et verdenskart i skolen, så hele 94% greier ut med det før de blir ferdig. Mange kan tilogmed finne Canada og Mexico på verdenskartet!

Så Miss Teen SC er kanskje ikke spesielt smart. Ikke spesielt dum heller. Men ambisiøs er hun, og når hun blir stor skal hun bli politiker. Det er jo derfor hun trener på dette med å snakke i offentligheten og på TV og sånt. Det er tross alt ikke så stor forskjell på politiske taler og skjønnhetskonkurransetaler.

Jeg vil si hun bør nok øve litt mer på presentasjonen, men innholdet greier hun jo fint ut med!