Skattersnyterskolen – Leksjon 1

Skattesnyteri kan være en risikabel hobby, men det går an å redusere risikoen drastisk ved å holde seg til fullt lovlige smutthull i skatteloven. Disse smutthullene er iblant latterlig enkle å bruke, som dette eksempelet viser:

La oss si en nær venn eller slektning har et kjøretøy han ønsker å bytte ut med et annet. La oss også si at du ønsker deg dette kjøretøyet.
Det burde være enkelt; du kjøper kjøretøyet, og vennen din bruker pengene fra salget som depositum for det nye kjøretøyet han vil ha og alle er fornøyde.

Men så skal du registrere kjøretøyet du kjøpte, og da må du betale skatter på transaksjonen. Skal vedde du ikke blir like fornøyd med det?

Men vent! Det er nemlig en fiffig måte å unngå alle disse skattene på.
Iallefall hvis man bor i USA.

Her kan man nemlig motta en gave verdt inntil $10,000 uten å betale skatter, og giveren kan ta et skattefradrag på verdien! Så hvis vi for enkelthets skyld sier at kjøretøyet det dreier seg om er verdt under $10,000, eller i det minste kan påstås å være verdt under ti tusen grønninger, kan man snu denne transaksjonen helt rundt.

Så istedet for å selge deg kjøretøyet, GIR vennen din deg det. Og istedet for å betale ham en sum penger for kjøretøyet GIR du ham pengene kjøretøyet er verdt. Det er riktignok endel restriksjoner og slikt hvis man vil ta skattefradrag på en pengegave, men hva han gjør med dem etterpå legger ikke skattemyndighetene seg opp i.

Etter denne transaksjonen har både du og vennen din kjøretøyene dere ønsket dere, og skattefradrag i tillegg!

Hvis dere nå ikke er fornøyde må jeg dessverre gi skolebøllene rett i at dere er noen håplause sutrepaver.

Les videre

Advertisements

Vil ha! Vil ha!

Enkelte ting bare baller på seg som en snøball i nedoverbakke på klabbeføre. Som å kjøpe ny iPad, for eksempel. Jeg kjøpte en for tre år siden, full av forhåpninger om at denne skulle erstatte min ikke-så-bærbare 15-tommers MacBook Pro når jeg for en eller annen grunn beveget meg bort fra skrivebordet. Det gjorde den ikke, men den funker som bare fasan for mange andre ting jeg bruker mye tid på, som å cruise internett, glane på satelittbilder av fjerne steder, epost, Angry Birds og andre dumme spill, og den er riktig kjekk å ha til å oppbevare bilder på når jeg reiser. Eneste problemet var at med endel app’er og data allerede på iPadden ble det ikke alltid nok plass til bildene jeg tok. Vaffal ikke hvis fjørkledde vesen var involvert!

Så da 128 GB versjonen kom på markedet, bestemte jeg meg for å kjøpe ny. Raskere sinnafugler og dobbelt så mye plass for bilder av eksotiske fugler? Snakk om #WIN #WIN!

At den nye iPadden hadde den nye typen tilkobling gjorde jo ingenting…

Bortsett fra at den kommer bare med en eneste kort liten ledning, og jeg hadde en 3-meters ledning for den gamle. Dette medførte selvsagt at jeg måtte finne en lengre ledning for den nye iPadden!

Ettersom jeg kjøpte den gamle ledningen fra Thinkgeek var det bare naturlig at jeg begynte søket etter en ny der og. Det burde jeg selvsagt ikke gjort…

For hvem kan motstå denne fine t-skjorten?

Eller sjokoladekuler? Eller en penn som kan starte branner? Eller et mikroskop for iFonen? Eller…

Etter en halvtime hadde jeg omtrent $900 med diverse uimotståelige ting i handlekurven. Det er omtrent like mye som den nye iPadden kostet, og det var bare ikke tale om å bruke så mye på ting jeg slett ikke trenger like etter at jeg brukte så mye på noe jeg bare later som om jeg trenger!

Resultatet var at det tok meg over tre uker å få bestilt ledningen jeg faktisk har bruk for bare fordi jeg syntes det var så forbaska trist at jeg ikke kunne bestille alle de kule tingene jeg hadde lyst på.

Men jeg bestilte sjokoladekulene, da. Man vet aldri når man treffer på en sjokoladevarulv…

Miljø og olabukser. Og latskap.

Skulle egentlig skrive noe sarkastisk om presidentvalget i USA, men så tok jeg en titt på Twitter og fant ut at alt som kan bli sagt om det emnet er allerede sagt…

Så istedet skal jeg terpe litt på dette om miljø igjen…

Til tross for at firmaets kleskode forbyr det, dro jeg på jobb i olabukse i dag. Den er svart. Skikkelig mørkesvart sånn at sjefene ikke legger merke til at den er en olabukse. Sjefene legger ikke alltid merke til noe, men hvis de gjør det legger de merke til ting som brudd på kleskoden.

Men en kollega la merke til den, og hun spurte meg hvordan jeg greier å holde de svarte olabuksene mine svarte? Hennes blekes jo alltid i vasken.

Så jeg fortalte henne den superhemmelige hemmeligheten: Jeg vasker dem ikke.

Kollegaen ble sjokkert. Men man MÅ jo vaske olabukser! Alle klær MÅ vaskes! Ellers blir de jo skitne? Og lukter?

Feil. Olabukser blir ikke skitne. Ikke med mindre man skitner dem til. De lukter som nye helt til man vasker dem. De er magiske sånn.

Kollegaen trodde meg ikke, men hun er altså den sorten som kjøper ferdigslitte olabukser med glitter på. Ikke akkurat rettroende, med andre ord.

Men altså; olabukser og miljø. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket (ikke sjokkert, men overrasket) da jeg fant ut hvor miljøskadelige olabukser er. De lages av bomull, som dyrkes ved hjelp av masse skumle kjemikalier og masse kunstig vanning. Skumle kjemikalier og masse vanning er ikke miljøvennlig, i tilfelle noen er i tvil.
Og de som tror at olabukser er farget med miljøvennlig og naturlig indigo tar fullstendig feil selv før vi diskuterer hvorvidt indigo er miljøvennlig. Fargene som brukes er selvsagt skumle kjemiske farger og prosessen krever bruk av veldig mye vann og energi.
De fleste olabuksene blir i tillegg behandlet for å se slitte ut. Dette betyr alt fra sandblåsing som forurenser og ødelegger lungene til arbeiderne som utfører jobben til flere skumle kjemikalier. Og masse, masse vann og energi.
Målt per vektenhet er mange olabukser mer skadelige for miljøet enn store bensinslukende veltepettere og hårspray.

Jeg liker ikke tanken på at olabuksene jeg kjøper bidrar unødig mye til global oppvarming, forurensing og syke (for ikke å snakke om daue!) fabrikkarbeidere i Tyrkia og Bangladesh.
Jeg liker heller ikke å vaske klær, og jeg liker slett ikke å handle klær.

Så etter at jeg fant ut hvor ille de er, har jeg gått over til å kjøpe olabukser av god kvalitet som ikke bare er nye men også ser nye ut, og jeg sliter dem ut selv. Uten å slite dem ut med vasking. På det viser sparer jeg både penger, fordi jeg ikke må kjøpe nye ut i ett, miljøet, fordi mindre kjemikalier, energi og vann brukes til å produsere olabuksene mine og jeg bruker mindre vaskevann og såpe, og kanskje også helsa til arbeiderne i fabrikken som produserte dem.

Og best av alt: Jeg behøver ikke dra til kjøpesenteret for å kjøpe olabukser mer enn kanskje annethvert år, og jeg bruker litt mindre tid på klesvask!
Hvis ikke det er en vinn-vinn situasjon så vet jeg ikke hva det er!
Les videre

Caution:

Noen år siden, mens jeg fremdeles bodde i Iowa, ble det mote blant et visst segment av befolkningen i USA å ha diverse tekst tvers over rumpa på buksa. Det var hovedsaklig mer uformelle damebukser, som pyjamaser og treningsbukser av den sorten man stort sett ikke trener i som ble dekorert på dette viset.

Jeg kan fremdeles huske første gang jeg så «IOWA» i store gule og svarte bokstaver vrikke seg oppover gata i Iowa City bakpå en særdeles velutviklet damerumpe. Effekten på lattermusklene mine var ikke ubetydelig, men jeg behersket meg.

Siden dengang har jeg sett omtrent alt mulig av tekst på diverse damerumper, fra «MINNESOTA» til «CSU». Rundtom her tror jeg den vanligste varianten er «PINK» men jeg er ikke sikker. Stort sett filtrer hjernen min ut denslags.

Men på vei til jobben i dag så jeg endelig en dame som hadde forstått det.

Hun var, for å si det mildt, stor. Velfødd, kan man si. Eller direkte smellfeit, hvis man ikke er redd for å såre noens følelser. Dama selv ville jeg ikke bekymre meg for mye om.

Bakpå buksa hennes sto det nemlig i store, gule bokstaver: «CAUTION: WIDE LOAD»…

Veiene i California – Yerba Buena Road

Yerba Buena Road er en smal tofeltsvei som kryper opp i Santa Monica Mountains fra Pacific Coast Highway like nordafor grensa mellom Los Angeles County og Ventura County, eller like ved restauranten Neptune’s Net. Med tid og stunder blir den til Little Sycamore Canyon Road før den ender på Mulholland Road.

Denne veien har tildels utrolig fin utsikt; på en klar dag kan man se helt til Kanaløyene fra minst to steder, og store deler av både kysten og dalstroka innafor både her og der.

Terrenget er det heller ingenting å si på; typisk Sør-Californiske fjell og daler, med typisk Sør-Californisk kystvegetasjon.  Selve veien er nettopp den typen motorsykler (og motorsyklister) liker å bryne seg på; det finnes knapt 100 meter sammenhengende rett vei.  Asfalten, derimot, holder ikke veldig høy standard.  Som man kan se i videoen har det blitt gjort endel forsøk på å vedlikeholde den og reparere de verste partiene, men det er fremdeles mye å ta tak i.  Det er massevis av humper, sprekker, hull, og gammel, slitt asfalt.

Motorsykkelen foran meg i siste halvdel av videoen er samboeren på Sportsteren sin:

Veiene i California

Iblant virker det som om folk i Norge, særlig de på høyresiden i det politiske spektrum, tror at alle veiene her borte er åtte-felts motorveier med perfekt standard.

Det er selvsagt ikke sant.  De fleste veiene i USA er faktisk skikkelige møkkaveier, til tross for at terrenget her er mye bedre egnet til veibygging enn det er i Norge, og mange steder er klimaet også mye mer vei-vennlig.

For å hjelpe litt på kunnskapsnivået har jeg filmet noen offentlige veier i California.  Den første går gjennom fin uberørt natur og ender opp i Santa Paula, som er en riktig trivelig liten by.

CalTrans sier forøvrig at de ikke vedlikeholder denne veien.

Vel…  Øh…

Flytting

Jeg har hatt det litt travelt de siste ukene; iallefall regner jeg det som travelt når jeg har problemer finne tid til å spise og å klippe neglene.

For å løse dette problemet har jeg bestemt meg for å flytte…

Nei, det er slett ikke sant. Å flytte kommer ikke til å gjøre jobben mindre stressende eller dagene noe lengre. I tillegg tar det tid å pakke opp og flytte alt rotet mitt. Så den funker ikke!

Jeg flytter for å gjøre det litt vanskeligere for visse kriminelle elementer å finne meg. Hvis ikke det høres passende paranoid ut så vet ikke jeg, men det er faktisk sant. Jeg flytter uten å legge igjen noen ny addresse, med mindre jeg absolutt må og da er det bare en anonym postboks i Marina del Rey.

Og så har den nye leiligheten min utsikt. Ettersom jeg ikke skal fortelle noen hvor jeg flytter til kan jeg ikke si hva jeg får utsikt over, men utsikten er fin, om ikke akkurat den fineste utsikten i nabolaget. Virkelig fin utsikt koster mye her i omegn så lille meg er pent nødt til å nøye meg med billig utsikt. Og ettersom mesteparten av Los Angeles er pannekakeflat, er billig utsikt enda vanskeligere å finne enn dyr utsikt.

Og så er det endel problemer med avløpene i den gamle leiligheten min, mens den nye er i tipp-topp stand…

Og den nye leiligheten har balkong, er innen fylle-snuble-distance til stranden, og den er billigere enn min gamle leilighet!

Jeg har en mistanke om at dette høres altfor bra ut, og vi vet vel alle hva DET betyr?

Ørkenvandring for amatører

For en norsk turist på Amerika-tur kan det å overleve i USA se ut som noe helt idiotsikkert; landet er fullt av overvektige mennesker som er i dårlig form og har horrible matvaner og oppfører seg helt idiotisk men likevel lever de til de blir gamle og ser stort sett ut til å trives og ha det bra.

Og sånn er det stort sett, men det finnes unntak. Og de unntakene finner man selvsagt her ute i det Ville Vesten.

Jeg tuller ikke.

Den største faren turister utsetter seg for i Los Angeles er kanskje å bli solgt utblandet marijuana på Venice Beach (som strengt tatt IKKE er i Los Angeles uansett) men en times kjøretur utenfor byen (hvis det ikke er trafikkort) lurer det farer de fleste nordmenn ikke treffer veldig ofte.
Og da snakker jeg ikke om smale, svingete veier uten rekkverk, altså. Denslags burde nordmenn være vant til.

Hvis man tuller seg bort på landeveien i Norge og setter kursen nedover en smal og støvete grusvei er det verste man risikerer at den viser seg å være gårdsveien til en sur bonde med hagla klar. Ikke at dette er så vanlig at jeg mener det bør være en prioritet for turistguider å advare mot, akkurat!
Norske bønder er stort sett hyggelige og sannsynligheten for at de hjelper borttullede turister å finne fram dit de skal er uendelig mye større enn sannsynligheten for at de skal misbruke hagla på turister.
Som en av slekta sa: «Sånt et æ itj!»

Men ute i det Ville Vesten er sannsynligheten for at en smal og støvete vei, selv om den vises på GPS-kartet, skal føre til en bondegård, svært liten. De fleste av dem fører faktisk ikke til noe annet enn en bred og støvete ørken. Og så noen fjell, fulgt av enda en bred og støvete ørken…

Hvis man er heldig er det kaktuser der, men man bør ikke engang håpe på en bensinstasjon, en restaurant, eller noe annet som ligner på sivilisasjon med mindre man liker å bli skuffet.
Smale og støvete veier i det Ville Vesten blir heller ikke vedlikeholdt av CalTrans; faktisk blir de ikke vedlikeholdt i det hele tatt.
Og CHP patruljerer dem ikke; det overlater de til coyoter og klapperslanger.

Men det er ikke coyotene og klapperslangene man først og fremst må passe seg for. Coyoter er ganske fredelige og klapperslanger gir i det minste advarsel, og hvis man holder seg inne i en bil utgjør de ingen fare i det hele tatt.
Varmen, derimot, kan ta livet av bilen din før den sakte, men sikkert tyner livet ut av deg. Heteslag kan ta livet av en person på under en time, og man vet ofte ikke hva som skjer til det er for sent.

Og hvis du tror det bare er å ringe 911 og få hjelp, så tar du sannsynligvis feil. Mobilnettet her borte har ikke engang skikkelig dekning i Marina del Rey, så det blir litt optimistisk å tro man skal ha god dekning på et ukjent sted ute i huttiheita. Store deler av ørkenen har ingen dekning i det hele tatt, og den dårlige dekningen gjør at telefonen strever med å finne nettverk, som ofte resulterer i at batteriet dauer på rekordtid.

Man kan heller ikke stole på GPS i det Ville Vesten. Ikke utenfor byer og motorveier, iallefall. Har visst noe med stor tetthet av hemmelige militærinnstallasjoner å gjøre, men det kan jeg ikke snakke om.

Problemet med GPS-en er at den kan godt indikere at den fungerer helt fint og at du befinner deg på en vei som fører til en større vei eller en by, men i virkeligheten kan det være bare løgn og fanteri og beviser bedre enn noe annet at en GPS kan være utrolig nyttig hvis man vil tulle seg bort mer grundig enn man greier på egen hånd.

For å si det kort; å navigere i det Ville Vesten er ikke for amatører. Det er derfor de fleste Angelenos velger fly til Las Vegas…

Men ørkenstrøkene i det Ville Vesten er noen av de mest unike og fascinerende delene av USA, så jeg vil slett ikke advare mot å dra dit; tvert imot anbefaler jeg det på det sterkeste!

Hvis man bare er noenlunde godt forberedt er det overhode ikke farlig. Jeg har tross alt krysset ørkenen hele tre ganger uten kart, kompass, GPS eller mobiltelefon, i noen skikkelige møkkabiler, og jeg har overlevd og kan fortelle om det.

Jeg vil ikke anbefale møkkabiler, selvsagt. Man kan leie en pålitelig bil fra et noenlunde respektabelt bilutleiefirma i Los Angeles eller en annen by for en rimelig andel av en norsk årslønn, og selv om lokalbefolkningen ikke er klar over det, er bensin ganske rimelig her borte så man går ikke automatisk bankerott selv om man bestemmer seg for å leie bil med firehjulstrekk.
Bare et forbehold om firehjulstrekkere: De gjør deg ikke uovervinnelig, og det er fullt mulig å sette seg grundig fast i løs sand selv med fire hjul som spinner, noe amerikanske byfolk ute på tur beviser både titt og ofte. Mye lettere, har jeg mistanke om, for man kan komme seg lengre ut i løssanden med en firehjulstrekker.
Hvis man ikke har erfaring med å kjøre i Den Store Sandkassa vil jeg advare mot å prøve med mindre man har hjelp innen rekkevidde. Uten bruk av mobiltelefon, selvsagt!

Ellers må man absolutt ta med vann, og helst proviant også. Det er lurest å ta med noe som ikke tar skade av litt varme. Selv hiver jeg en kasse vann i litersflasker, en halvkasse Gatorade, og diverse snacks baki bilen når jeg skal inn i varme, tørre strøk. Da har jeg nok i tilfelle det er bilkø der ute (har aldri skjedd, men etter å ha bodd i Seattle og LA stoler man aldri mer på sånt) eller om jeg treffer noen som har glemt eller mistet forsyningene.
Og Gatorade er nesten samme farge som kjølevæsken i bilen, bare i tilfelle…

Ettersom GPS ikke er til å lite på, er det best å ta med papirkart. Man kan få kjøpt noen ganske gode hos bokhandlerne, og hvis man plutselig trenger et man ikke har finnes de også hos endel bensinstasjoner.
Og hvis man drar til eller i nærheten av Death Valley, så er det lurt å ta med den lokale turistavisen; den har et utmerket kart over hele nasjonalparken. Mange nasjonalparker deler faktisk ut gratis kart, men iblant må man betale adgangsavgift for å få dem…

En annen ting man absolutt må ta med er kamera. Landskapet der ute er ofte ganske utrolig, og uansett utrolig vakkert, og med heten og alt det der, er det lurt å ta hjem bildebevis.
Og så kan det jo hende slekt og venner gjerne vil se bildene og.

Man kan se noen ganske fantastiske landskap selv fra motorveien, men det kan være vanskelig å stoppe der man vil. I Utah er mange rasteplasser plassert på steder som er av interesse, noe jeg synes er en fin ide, men man må helst forlate motorveien en gang i blant.

Da er det lurt å huske at man ikke setter avgårde nedover en smal og støvete grusvei!
Heldigvis finnes det nok gode asfalterte veier til at man kan kjøre rundt i timesvis hver dag i flere måneder og bare se på fjellformasjoner. De fleste av dem er tilogmed noenlunde bra merket og fører til et eller annet sted som kanskje ikke er direkte sivilisert, men i det minste har en bensinstasjon og en restaurant eller to.

Uansett hvor man drar i det Ville Vesten må man regne med at det er varmt. Eller «steikvarmt» som slekta i Trøndelag sier, gjerne med et uttrykk som ikke passer til publisering foran.
Når det er veldig varmt kan det være veldig fristende å slå på airconditioneren i bilen på full styrke og late som om man fremdeles er i Norge, men det er IKKE lurt. Faktisk kan det være veldig dumt. Motoren må nemlig jobbe ekstra mye for å drive kompressoren for airconditionanlegget, og det kan føre til at den blir for varm. Tro meg når jeg sier at her ute vil man heller svette litt enn å ha en for varm motor i bilen!
Som sagt, det er vanligvis langt til nærmeste verksted, mobilen virker sannsynligvis ikke og det kan ta timer før noen andre kommer og da er det slett ikke garantert at de stopper.
Og hvis de stopper er det slett ikke garantert at de har som hensikt å hjelpe. Man er iblant helt på egen hånd ute i det Ville Vesten, og det er jo en del av poenget.

Jeg ville aldri bodd ute i ørkenen, men jeg liker å besøke den. Minner meg litt om slekta sånn!