Resirkulering, fra et boss-perspektiv

Så firmaet jeg jobber for har nå blitt solgt og tatt over av et større firma.  Du vet, det er en dog-eat-dog-world og alt det der…

Dette betyr at jeg har fått nye sjefer.  Nei, ikke at de gamle sjefene har blitt byttet ut med nye; jeg har fått nye sjefer i tillegg til de gamle.  For firmaet skal jo bli så mye mer effektivt nå!

Og miljøvennlig.  Firmaet mitt skal bli miljøvennlig.  Jeg må bare gjenta det for å få hodet rundt det, lissom.

Så nå har jeg ikke en bossbøtte under skrivebordet lenger.  Å hive ting i bosset er nemlig ikke miljøvennlig.  Her skal det resirkuleres!
Derfor har jeg nå en resirkuleringsbøtte under skrivebordet.  Den ser akkurat ut som den gamle bossbøtta men har et resirkuleringssymbol på siden.
Jeg har en sterk mistanke om at det faktisk ER den gamle bossbøtta med en resirkuleringssymbol klistret på siden.
Det er resirkulering, det!

Problemet med en resirkuleringsbøtte istedet for en bossbøtte under skrivebordet mitt er at jeg har overhodet ikke noe behov for å resirkulere noe ved skrivebordet mitt.  Derimot har jeg stadig behov for å hive ting i bosset.
Som en relativt typisk programvareingeniør har jeg nemlig diverse uvaner som å spise mens jeg jobber.  Det medfører en stadig strøm av peanøttposer, plastikkgafler, smørbrødinnpakning, teposer, appelsinskall, epleskrotter, ferskenkjerner, sjokoladeinnpakningspapir, og andre ting som jeg i ung alder lærte at man ikke stikker bak sofaen eller blomsterpottene og later som om man ikke vet noe om.

Man hiver denslags i bossbøtta.

Men den eneste bossbøtta igjen på kontoret er den i lunsjrommet.  Så hvis jeg har noe jeg vil hive er jeg nå nødt til å ta en pause i hva jeg holder på med (å jobbe, vanligvis) og labbe over til lunsjrommet for å hive bosset mitt.  Akkurat som alle kollegene…
Dette medfører at lenge før lunsjtid begynner bosset å tyte ut og falle på gulvet og en av sekretærene må ta set tid til å ringe opp vaktmesteren og be ham komme med en ny boss-sekk og ta ut den fulle og kan vi være så snille å få en større bossbøtte?
Nei, det kan vi visst ikke…

Etter bare tre dager med denne ordningen har jeg allerede begynt å bli litt nostalgisk for den «gamle» sjefens miljøtiltak, som enklest kan beskrives som «sunnmørske».  Hvis man aldri godkjenner rekvisisjoner for nytt utstyr blir det jo ikke noe gammelt, utdatert utstyr som må resirkuleres eller sendes på fyllinga, og hvert kilo datautstyr man ikke kjøper er et kilo datautstyr kineserne ikke behøver produsere og i prosessen sparer man miljøet for hele ti kilo ganske giftig avfall.
I tillegg sparer man penger, men jeg vet ikke hvor miljøvennlig det er.

Og det er ikke akkurat som om vi har hivd cola-bokser og vannflasker i bosset eller rundt om på parkeringsplassen tidligere heller.  Neida, vi har hatt resirkuleringsbøtter for både plast, metall, papp og papir så lenge jeg har vært her, og jeg kan vel nevne at de bøttene var ikke akkurat siste mote i 2008 så jeg regner med de har vært her ganske lenge.
Samme kan sies om bossbøttene, selvsagt, men for dem ble det altså et brått karrierebytte.
Jaja.

Nå håper jeg bare at jeg ikke blir forkjølet, for DA blir det krise, altså!

Advertisements

Miljø, schmiljø…

I dag fikk jeg kjeft fra en kollega fordi jeg fremdeles kjører bensinbil. Kollegaen har en Prius, må vite. DET er VIKTIG, det!
Enkelte som har Prius blir bare sånn. Må ha noe med avgassene fra de hersens batteriene å gjøre…

Jeg har en 8 år gammel Nissan Sentra. Beste bilen jeg noensinne har hatt. Kostet meg bare $15,000 splitter ny for mange år siden, og siden dengang har jeg ikke gjort noe annet enn å fylle opp tanken, skifte olje (vel, jeg outsourcer den jobben til noen som er utstyrt for det) og kjøpe nye dekk. EN eneste gang!
Og etter at en kollega (med Camry, ikke Prius) skrapte den opp for meg er det omtrent garantert at tyvene holder seg unna i all framtid. I Los Angeles er ikke det uten betydning.

Og jeg kjører ikke bil så veldig mye, så det ville vært ganske meningsløst for meg å kjøpe ny akkurat nå. Særlig om jeg skulle kjøpe en rådyr hybrid eller elektrisk bil. Det finnes masse andre ting jeg heller vil bruke pengene mine på.

Det var nettopp det jeg fortalte kollegaen, og for å hisse ham opp litt ekstra la jeg til at hvis jeg skulle kjøpe ny bil nå, ville det vært bedre for miljøet om jeg kjøpte en Dodge Challenger.
Poenget falt litt flatt, for kollegaen vet ikke hva en Challenger er…
Idiot!

Men det er ikke usannsynlig at jeg har rett. Hybrider og elektriske biler har jo disse batteriene som det krever utrolig mye energi å produsere, inneholder mange farlige kjemikalier, og er vanskelige og energikrevende å resirkulere. I tillegg gjør de bilene tyngre enn tilsvarende bensin- eller dieselbiler.
Så hybrider og elektriske biler er slett ikke så miljøvennlige å produsere, selv om de er noe mer miljøvennlige i bruk enn en typisk bensinbil.
Bensinbiler derimot er hovedsaklig laget av materialer som metaller og plastikk og gummi. Det gjør dem mer miljøvennlige å produsere og enkle å resirkulere, men de er mindre miljøvennlige i bruk.

Og ettersom jeg kjører bil veldig lite ville forurensing og utslipp under produksjonen (og resirkulering, en gang langt inn i framtiden) være en betydelig andel av den totale forurensingen fra bilen min. Utslipp fra motoren ved kjøring blir uansett ubetydelig.
I tillegg tåler ikke hybrider å stå parkert over lang tid. Batteriene deres dauer og brytes ned raskere enn normalt og da må de skiftes ut, noe som betyr mer energikrevende og forurensende resirkulering og produksjon. Altså ikke bra for miljøet!

Men man kan ikke si det til Prius-folka; de er nemlig stokk døve på den frekvensen. Så når Prius-kollegaen kommer bortom for å plage meg igjen skal jeg bare bruke litt tid på å gni inn at en Harley Davidson Sportster har bedre bensinøkonomi enn en Prius.
Bare fordi han virkelig trenger høre det!

Vil ha! Vil ha!

Enkelte ting bare baller på seg som en snøball i nedoverbakke på klabbeføre. Som å kjøpe ny iPad, for eksempel. Jeg kjøpte en for tre år siden, full av forhåpninger om at denne skulle erstatte min ikke-så-bærbare 15-tommers MacBook Pro når jeg for en eller annen grunn beveget meg bort fra skrivebordet. Det gjorde den ikke, men den funker som bare fasan for mange andre ting jeg bruker mye tid på, som å cruise internett, glane på satelittbilder av fjerne steder, epost, Angry Birds og andre dumme spill, og den er riktig kjekk å ha til å oppbevare bilder på når jeg reiser. Eneste problemet var at med endel app’er og data allerede på iPadden ble det ikke alltid nok plass til bildene jeg tok. Vaffal ikke hvis fjørkledde vesen var involvert!

Så da 128 GB versjonen kom på markedet, bestemte jeg meg for å kjøpe ny. Raskere sinnafugler og dobbelt så mye plass for bilder av eksotiske fugler? Snakk om #WIN #WIN!

At den nye iPadden hadde den nye typen tilkobling gjorde jo ingenting…

Bortsett fra at den kommer bare med en eneste kort liten ledning, og jeg hadde en 3-meters ledning for den gamle. Dette medførte selvsagt at jeg måtte finne en lengre ledning for den nye iPadden!

Ettersom jeg kjøpte den gamle ledningen fra Thinkgeek var det bare naturlig at jeg begynte søket etter en ny der og. Det burde jeg selvsagt ikke gjort…

For hvem kan motstå denne fine t-skjorten?

Eller sjokoladekuler? Eller en penn som kan starte branner? Eller et mikroskop for iFonen? Eller…

Etter en halvtime hadde jeg omtrent $900 med diverse uimotståelige ting i handlekurven. Det er omtrent like mye som den nye iPadden kostet, og det var bare ikke tale om å bruke så mye på ting jeg slett ikke trenger like etter at jeg brukte så mye på noe jeg bare later som om jeg trenger!

Resultatet var at det tok meg over tre uker å få bestilt ledningen jeg faktisk har bruk for bare fordi jeg syntes det var så forbaska trist at jeg ikke kunne bestille alle de kule tingene jeg hadde lyst på.

Men jeg bestilte sjokoladekulene, da. Man vet aldri når man treffer på en sjokoladevarulv…

Miljø og olabukser. Og latskap.

Skulle egentlig skrive noe sarkastisk om presidentvalget i USA, men så tok jeg en titt på Twitter og fant ut at alt som kan bli sagt om det emnet er allerede sagt…

Så istedet skal jeg terpe litt på dette om miljø igjen…

Til tross for at firmaets kleskode forbyr det, dro jeg på jobb i olabukse i dag. Den er svart. Skikkelig mørkesvart sånn at sjefene ikke legger merke til at den er en olabukse. Sjefene legger ikke alltid merke til noe, men hvis de gjør det legger de merke til ting som brudd på kleskoden.

Men en kollega la merke til den, og hun spurte meg hvordan jeg greier å holde de svarte olabuksene mine svarte? Hennes blekes jo alltid i vasken.

Så jeg fortalte henne den superhemmelige hemmeligheten: Jeg vasker dem ikke.

Kollegaen ble sjokkert. Men man MÅ jo vaske olabukser! Alle klær MÅ vaskes! Ellers blir de jo skitne? Og lukter?

Feil. Olabukser blir ikke skitne. Ikke med mindre man skitner dem til. De lukter som nye helt til man vasker dem. De er magiske sånn.

Kollegaen trodde meg ikke, men hun er altså den sorten som kjøper ferdigslitte olabukser med glitter på. Ikke akkurat rettroende, med andre ord.

Men altså; olabukser og miljø. Jeg må innrømme at jeg ble litt overrasket (ikke sjokkert, men overrasket) da jeg fant ut hvor miljøskadelige olabukser er. De lages av bomull, som dyrkes ved hjelp av masse skumle kjemikalier og masse kunstig vanning. Skumle kjemikalier og masse vanning er ikke miljøvennlig, i tilfelle noen er i tvil.
Og de som tror at olabukser er farget med miljøvennlig og naturlig indigo tar fullstendig feil selv før vi diskuterer hvorvidt indigo er miljøvennlig. Fargene som brukes er selvsagt skumle kjemiske farger og prosessen krever bruk av veldig mye vann og energi.
De fleste olabuksene blir i tillegg behandlet for å se slitte ut. Dette betyr alt fra sandblåsing som forurenser og ødelegger lungene til arbeiderne som utfører jobben til flere skumle kjemikalier. Og masse, masse vann og energi.
Målt per vektenhet er mange olabukser mer skadelige for miljøet enn store bensinslukende veltepettere og hårspray.

Jeg liker ikke tanken på at olabuksene jeg kjøper bidrar unødig mye til global oppvarming, forurensing og syke (for ikke å snakke om daue!) fabrikkarbeidere i Tyrkia og Bangladesh.
Jeg liker heller ikke å vaske klær, og jeg liker slett ikke å handle klær.

Så etter at jeg fant ut hvor ille de er, har jeg gått over til å kjøpe olabukser av god kvalitet som ikke bare er nye men også ser nye ut, og jeg sliter dem ut selv. Uten å slite dem ut med vasking. På det viser sparer jeg både penger, fordi jeg ikke må kjøpe nye ut i ett, miljøet, fordi mindre kjemikalier, energi og vann brukes til å produsere olabuksene mine og jeg bruker mindre vaskevann og såpe, og kanskje også helsa til arbeiderne i fabrikken som produserte dem.

Og best av alt: Jeg behøver ikke dra til kjøpesenteret for å kjøpe olabukser mer enn kanskje annethvert år, og jeg bruker litt mindre tid på klesvask!
Hvis ikke det er en vinn-vinn situasjon så vet jeg ikke hva det er!
Les videre

Dagens miljøtips

Jeg tror ikke dette er så vanlig i Norge, men i USA er det vanlig at man får «noe ekstra» når man bestiller mat. Som foreksempel et rundstykke til suppen eller smørbrødet (nei, kødder ikke!) eller maischips til tacoen eller burritoen, eller potetchips til smørbrød.
De fleste amerikanerne er snille og lydige og spiser denne ekstra maten, men enkelte lar være og hiver den. Jeg er en av den siste gruppen.
Bortsett fra rundstykket som serveres med suppen, da. Det spiser jeg stort sett.

Men når jeg er på jobb og har glemt å ta med lunsj, henter jeg ofte noe å spise ved lunsjtid fra en eller annen smørbrød eller burritosjappe i nærheten av der jeg jobber, og de fleste av dem prakker på meg noe (stort sett chips) som jeg ikke spiser.

Det er jo egentlig litt kjipt, for jeg er sikker på at det er en sultende unge på Afrikas Horn som gjerne ville spist de maischipsene jeg hiver i bossbøtta, og dessuten er det slett ikke miljøvennlig. Dess mer vi forbruker, dess mer energi bruker vi og dess mer forurenser vi, og det er ikke bra.

Så fra i dag av har jeg bestemt meg for å begynne å si fra om at jeg ikke vil ha disse ekstragreiene. Det gikk iallefall greitt hos Baja Fresh, hvor jeg fikk min 1000 kalori Nacho Burrito uten det vanlige tillegget av 500 kalorier med maischips. Jeg fikk ikke noe avslag i prisen, men det er egentlig greitt ettersom det sparte meg for det ekstra bossbøttefyllet og irritasjonen over å sløse med maten.

Dette funker selvsagt også som slanketips, så det beviser også hvor flink jeg er til å multitaske! At jeg jafset i meg en burrito mens jeg skrev dette gjør ikke bragden noe mindre.

En resirkulert bloggpost

Den vanligste grunnen til at søkemotorer sender folk til bloggen min er fremdeles at de søker på «hvordan forhindre global oppvarming».
Vel. Jeg har jo allerede svart på det spørsmålet. Men iblant må man bare forbruke, og da er det jo nyttig at det finnes resirkulerte produkter. Faktisk synes jeg mange produkter som stort sett ikke er laget av resirkulerte materialer burde være det.

For eksempel, sånne notatblokker man bruker til å ta notater i jobbmøter på; det er min mening at disse burde lages av resirkulert dopapir. Som de gamle romerne sa: Purgamentum init, exit purgamentum. Eller no’ sånt.

Eller i det minste bør de lages av resirkulerte møte-notatblokker. Det ville faktisk vært svært passende. Sjansene for at man får høre noe nytt i et møte er jo heller liten.
Eller man kan bare bruke den gamle møte-notatblokken om igjen. Da sparer man blekk også.

Så. Det var dagens miljøtips fra jobben. Neste gang jeg daffer av skal jeg skrive noe om kompostering av sjefer. Tror jeg.

Ikke alt er bare bra

Da jeg dro til Costa Rica tenkte jeg at jeg kunne jo skrive litt om turen mens jeg var der. Men jeg hadde det for travelt med å løpe etter eksotiske fugler, så det ble det ikke noe av. Uansett kunne jeg jo skrive om turen når jeg kom hjem!

Så kom jeg hjem og dagen etter måtte jeg på jobb og der hadde de en krise så det ble ikke mye tid til annet enn å sukke oppgitt over alle tullingene jeg jobber sammen med og bruke ekstra tid på jobb. Jeg har en stygg mistanke om at det ville vært en god idé å finne seg en ny jobb.

Men altså, ikke at jeg har så mye mer tid nå, men litt kan jeg da skrive. For å gjøre det enkelt, skal jeg ta for meg alle de negative tingene først. Det var jo ikke så mye.

Men først en liten positiv nyhet. Flyet jeg tok fra Miami til San Jose tok nemlig den strake veien. Det var nytt. Den strake veien går nemlig rett over Cuba, og der har ikke amerikanske myndigheter latt amerikanske flyselskaper fly tidligere, så flyginger fra Miami til Sentralamerika har måttet ta omveien om Mexico.

Men nå kan de altså fly litt mer effektivt og bra er det. Varmere relasjoner med kommunistiske naboer er faktisk miljøvennlig!

Nordenden av Cuba

Nordenden av Cuba

Etter å ha landet i San Jose og stått i en overraskende kort kø for å få stempel i passet kunne jeg gå ut av terminalbygningen og finne en taxi til hotellet. Det var da jeg ble minnet på at jeg var i hva som etter amerikansk standard er et u-land; ved alle dørene var det store, tydelige skilt som på engelsk informerte alle ankommende at i Costa Rica er det strengt forbudt å ha sex med personer under 18, og enhver som blir knepet i å bryte denne loven kommer til å bli strengt straffet.
De kødder ikke.

Det minnet meg selvsagt også om hensikten med mange amerikaneres utenlandsreiser, som ikke akkurat er høykulturelle.

Og så var det hotellet! Min gode venn Gilbert, som reiste sammen med meg, hadde overbevist meg om at vi måtte bo på ærverdige gamle Grand Hotel Costa Rica. Rent generelt ikke en dårlig idé, for det er et fint hotell som ligger sentralt i byen, er ganske rimelig og restauranten utenfor har utmerket mat.

Men man skal tross alt sove på et hotell, og da er det ikke så bra om sengene er for harde. Jeg ville sagt at sengen i rommet mitt var hard som en fjøl, men det kunne blitt litt ironisk ettersom jeg har en stygg mistanke om at den faktisk VAR en fjøl.

Grand Hotel Costa Rica tidlig om morran

Grand Hotel Costa Rica tidlig om morran

Neste gang skal jeg prøve et annet hotell.

Dagen etter hadde jeg kommet meg ut til Puerto Jimenez, som er langt sør-vest i landet. Hotellet der lå nesten på stranden, som selvsagt var fint, men dessverre finnes det noen bittesmå svarte insekter som holder til ved strandkanten i Puerto Jimenez som lever av turister.
Og det viste seg at jeg er veldig sensitiv til dem.

Som om det ikke var nok, greide jeg å hoppe i vannet akkurat da en brennmanet drev forbi. Brennmaneter er ikke veldig vanlige der, men jeg er ikke kjent for å være heldig. Og har jeg nevnt at jeg er veldig sensitive til brennmanetgift og?

Så bare noen timer etter ankomst i byen måtte jeg finne et apotek og anskaffe diverse førstehjelpsutstyr, og et supermarked for å kjøpe eddikk. Det er nemlig det man behandler brennmanet-stikk med. Sies det.
Jeg kan legge til at det ikke er veldig effektivt!

Soloppgang ved Puerto Jimenez

Soloppgang ved Puerto Jimenez

Men så flink som jeg er til å være uheldig var ikke det nok! Å neida! Dagen etter regnet det, og da greide jeg å skli på den flisbelagte verandaen utenfor hotellrommet mitt og forstue en tå. Jeg kan ikke helt forklare hvordan det skjedde, og det er mulig man må være klossmajor av første grad for å greie det, men det skjedde.

Og den vonde tåa gjorde at jeg bestemte meg for at den lange gåturen til Corcovado Nasjonalpark ikke ville være en god ide. Så jeg ble snytt for den opplevelsen.
Det betyr at jeg er nødt til å dra tilbake.

Så. Det var alle de negative tingene ved turen min, og en av de positive. Håper jeg får tid til å skrive litt om de andre positive tingene og.

En meget kvikk fugl

En meget kvikk fugl

Alt var så mye bedre før…

I dag leste jeg noe om at Los Angeles har mer forurenset luft enn noen annen amerikansk by. Jeg regner ikke med at noen ble sjokkert over dette? Los Angeles har jo lenge vært kjent for den gule guggen man nesten kan skjære med kniv som henger over byen til stadighet.

Men altså, det er slett ikke så ille som det engang var. I anledning forurensingsrapporten har Los Angeles Times samlet sammen og publisert noen bilder fra de gode, gamle dager så vi kan se at det faktisk er bedre nå.

Nå for tiden kan vi tilogmed se fjellene østafor byen, for ikke å snakke om Hollywood-skiltet oppe i heiene. Begge disse bildene ble tatt 28 februar i år, som ikke var en spesielt god dag for luftkvaliteten i Los Angeles.

Dessverre skyldes ikke forbedringene vi har sett de siste årene at folk har løpt ut og kjøpt seg Prius eller begynt å sykle til butikken. De skyldes strengere lover om utslipp fra alt fra fabrikker til personbiler. Det er ingen grunn til å tro at noe vil forandre seg i framtiden; for å få bedre luft kommer vi til å trenge enda flere restriksjoner på utslipp. Og i dagens politiske klima er det ikke sannsynlig at vi får det.

Akkurat nå vingler jeg litt mellom fatalisme og fanatisme. Jeg kan jo bare nyte synet av Los Angeles nå mens luften er gjennomsiktig og trøste meg med at i det minste kommer coyotene og kakerlakkene til å overleve. Eller jeg kan løpe rundt og slå politikere i hodet med balltre og prøve å tvinge dem til å stemme for bedre miljø.

Jeg tror jeg vet hva som kommer til å være mest effektivt…