Da SuperMarina var russ

På åttitallet en gang ble jeg uteksaminert fra en eller annen videregående skole et eller annet sted i Trøndelag.

Russefeiringen dengang var litt enklere enn nå for tiden.  Ingen røde snekkerbukser og ingen russebusser i millionklasse, men vi hadde røde luer og det var ingen mangel på fyll og røre.

For meg var russetiden mest merkbar fordi jeg hadde hybel i samme kvartal som ølutsalget.  Jeg så mange flere fra klassen i nabolaget enn før (dette var ikke akkurat et høystatus-kvartal!) og mange av russen som ikke var gamle nok til å kjøpe sjøl tok seg tid til å ringe på døren min og lage bråk og spetakkel i håp om at jeg (som var gammel nok) ville kjøpe øl til dem.
Mange ba meg kjøpe sterkere saker og, til tross for at polet var i andre enden av byen.

Jeg var bare kjip og kjøpte ikke.  Skal jeg bryte loven, skal det være fordi JEG vil bryte loven, ikke fordi noen andre vil bryte loven.  Og det var tross alt i Trøndelag. Hvis folk ikke greier å brenne seg en skvett selv kan de bare ha det så godt!

Det sier seg vel selv at jeg egentlig ikke deltok i russefeiringen.  Jeg hadde ingen å feire sammen med.  Jeg hadde en rød lue men jeg gadd ikke styre med knuter og jeg kom på skolen edru hver dag bortsett fra den dagen jeg skulket.

Men jeg var dum nok til å la noen av jentene i klassen overtale meg til å komme til russefesten den 16 mai.  Jeg syntes lissom jeg måtte delta i NOE.

De hadde selvsagt en baktanke, og det endte opp med at jeg forlot festen før elleve om kvelden etter å ha slått ned to av russeguttene som angrep meg og dyttet flere av den kvinnelige fanklubben deres ned i en grøft.
Noen prøvde å løpe etter meg for en eller annen grunn, men de var for fulle og endte også opp i en grøft.

Trønderne har mange hendige grøfter.  Litt vanskelig å ha grøftefyll uten, regner jeg med.

Så gikk jeg tilbake til hybelen.  Det var en lang vei og det ble sent før jeg kom meg i seng.

Dagen etter gjorde jeg veldig lite, men utpå formiddagen tok jeg meg tid til å klatre opp på taket og vandre langs mønene over til hovedgata der 17 mai-toget gikk forbi.  Der moret jeg meg med å hive vannballonger på klassen min i russetoget.
Nåja, det var ikke akkurat vann i de ballongene, men det er jeg ikke sikker på at noen la merke til.

Noen uker senere var vi ferdig med eksamen, og jeg har ikke sett en eneste fra klassen senere.

Jeg er ganske fornøyd med det.

Reklamer

Vorter og magiske formler

Da jeg var 17 hadde jeg en vorte på venstre hånd. Den begynte i det små, bare en liten flekk på huden som klødde, men etter en tid var det tydelig at det var en vorte.

Jeg visste ikke hvordan man fjerner en vorte dengang, og det var så mye mysteri knyttet til denslags at jeg spurte en slektning. Hun visste om et magisk tricks med en ulltråd som man graver ned i jorden. Ettersom det var vinter måtte tråden begraves i en blomsterpotte. Hun og en annen slektning kranglet om det var best å begrave den i potten til en begonia eller en amaryllis. Det ble med begoniaen.
Jeg har en mistanke om at det var fordi de i all hemmelighet ønsket å bli kvitt begoniaen.

Jeg ønsket å bli kvitt vorten, men den bare vokste.

Etter den tid behøvde jeg ikke spørre noen om råd om vortefjerning. De kom til meg. «Jeg hører du har en vorte?» sa de, og fortsatte med å fortelle at nå kom den til å forsvinne for de skulle gjøre ett eller annet magisk. Jeg kan ikke huske alle metodene men jeg kan huske at hønsefjær var involvert i en og en eller annen plante i en annen.
En mann i slekta mente at alt som trengtes for at vorten skulle forsvinne var at han sa at den kom til å gjøre det.
Vel, han må ha mumlet eller noe, for den forsvant ikke.

Flere måneder gikk, og hele bygda, byen og slekta slapp opp for magiske vortefjerningsmåter. Dessverre forsvant ikke vorten.
Det tar litt tid, sa de.

Og magien tok sin tid. Imens vokste vorten og ble større og gjorde mer vondt.

Så en dag var jeg innom apoteket og mens jeg var der likevel spurte jeg apotekeren om hun hadde noe mot vorter. Og det hadde hun selvsagt. Hun fant fram en liten flaske med illeluktende gugge man skal smøre på vorten to ganger om dagen, så forsvinner den etter 5-12 dager, alt etter størrelse og stahet.

Min var en 6-dagers vorte. Det vil si, etter 6 dager kom den halvveis løs fra hånden min og jeg rev den helt av. Jeg blødde som en stukket gris, men det gav seg snart og da var jeg iallefall kvitt faenskapen.

Og ord om at vorten min hadde forsvunnet spredte seg rundt om i Ytre Enfold. Hver gang jeg dro noe sted nikket folk stolt til seg selv og sa: «Hønsefjæra virker hver gang!», «Jeg sa jo den kom til å forsvinne» eller noe sånt.

Jeg sa ingenting om den stinkende guggen fra apoteket. Sånt blir for komplisert for enfoldinger. De tror på magi, men de magiske formlene deres er ikkeno’ sammenlignet med de magiske formlene til apotekeren.

Skikkelig magi stinker nemlig!

Sanger fra barndommen

Som jeg sikkert har nevnt en gang eller hundre, tilbrakte jeg store deler av barndommen i Trøndelag. Jeg vet ikke om en barndom i Trøndelag er så veldig forskjellig fra en barndom et eller annet annet sted i Norge, bortsett fra at man kanskje møter litt flere elg, grantrær, og selvsagt trøndere.

Og så lærer man endel sanger som jeg for voksne menneskers skyld håper ungene andre steder ikke kan. Faktisk ville det sikkert vært positivt om trønderungene har funnet seg en annen sang, noe det selvsagt er mulig de har. Faktisk tok jeg det engang for gitt at de hadde gjort det for lenge siden.

Så da jeg her en dag snakket med en av trønderslektningene spurte jeg hva trønderungene synger for å drive voksne til vanvidd nå etter at Rotvoll er stengt?

Slektningen var ikke helt sikker på det, men hun tenkte på at vi kunne jo sjekke når Rotvoll stengte. Vi har jo internett nå! Dessverre var det ikke mye informasjon å finne, men fra hva vi fant kunne vi fastslå at Rotvoll asyl sannsynligvis har vært stengt ganske lenge. Det var sannsynligvis stengt da vi var unger og.

Vel. Det kan jo forklare hvorfor vi er her!

Jeg savner dem litt, jeg

The new neighbour

Hvis det er noe jeg savner fra Iowa, så må det være balkongen min og alle småfuglene som holdt til på og rundt den. Kardinaler, for eksempel, finnes overalt i Iowa, men ikke i det hele tatt i California.
Det er vel derfor jeg forsover meg så ofte her, for i Iowa vekket kardinalene meg. Så fort det var lyst, og iblant før, satt de høyt oppe i eiketreet utenfor soveromsvinduet mitt og sang. Eller sang og sang, da. Rope, er vel mer korrekt:

«Beer! Beeeer! Beeeeeeer!» ropte de. «Beer! Beeeer! Beeeeeeer! Quick! Quick! Quick! Quick! Quick!»
«BEEEER!!!»

Men alt jeg gav dem var fuglefrø og rent vann…

Hvis jeg noensinne treffer en igjen, kanskje jeg skal tilby den en øl?

Da jeg var ung…

Da jeg var en liten snørrunge ønsket jeg meg Lego-tog. Noe jeg selvsagt aldri fikk.
En av grunnene som ble gitt for at jeg ikke kunne få noe Lego-tog var, ikke overraskende, at tog var gutteleker. Jeg burde holde meg til å bygge hus og slikt med de Lego-klossene jeg allerede hadde.
Problemet med det var selvsagt at jeg ikke hadde lyst til å bygge hus. Jeg ville bygge jernbane. Og det er ikke så spennende å bygge jernbane uten tog.

Nå har Lego en egen kategori for jenter. Med rosa klosser og sett som ikke er veldig utfordrende.

Jeg kunne selvsagt sett positivt på dette og sagt at dette burde hjelpe vettskremte amerikanske foreldre og besteforeldre til å forstå at det er greitt å gi jenter Lego-klosser, men dengang ei. Det har alltid vært greitt å gi jenter Lego. Nå er det plutselig ikke lenger greitt å gi jenter Lego som ikke er rosa.
Jeg greier ikke å se dette som fremgang i det hele tatt.

Faktisk synes jeg verden har tatt ganske mange skritt tilbake når det gjelder kjønnstereotyper. Da jeg var unge var det iallefall akseptabelt å kle gutter og jenter i de samme fargene, iallefall hvis man holdt seg unna rosa, som ikke var mye brukt dengang uansett. Og jeg kan huske at klærne jeg hadde som barn stort sett var de samme noenlunde praktiske olabuksene, ullgenserene og boblejakkene som guttene hadde. Folk kjøpte ski og sykler til både jenter og gutter fra det samme utvalget. Mulig jenter oftere fikk rød sykkel, men det var ingen regel. Selv hadde jeg iallefall blå ski, og jeg er helt sikker på at nabogutten hadde røde, samme som søsteren hans.
Broren deres hadde grønne, akkurat som en av «tantene» mine.
Nå skal jentene ha rosa prinsessekjoler, mens guttene skal kles som G.I. Joe, og alt fra kladdebøker til sportsutstyr er kjønnet. Rosa eller lilla til jentene, blått eller kamuflasje til guttene. Og det er en regel som blir grundig overholdt. Da kamuflasjemønstre var mest på moten her noen år siden ble det faktisk solgt rosa kamuflasjeting sånn at jentene kunne ta del i motedilla, de også.

Alt er plutselig separert og sortert etter kjønn. Og jeg sitter bare her og føler meg utafor, for jeg passet ikke engang inn i de relativt milde stereotypene vi hadde da jeg var barn, så jeg passer selvsagt ikke i de hele tatt inn i dagens mye strenger kjønnsstereotyper.

OK. Så jeg kan vel bare innrømme det. Jeg hater kjønnsstereotyper fordi jeg ikke ser bra ut i rosa. Jeg liker ikke å gå i høyhælte sko. Jeg liker ikke rysjer. Jeg tar meg ikke særlig ut i tiara. Glitter ser bare fjollete ut på meg, og jeg er overhode ikke interessert i prinsesser eller i å leke hus.

Og hvorfor iallverden skal jeg være nødt til å leve opp til disse nye kjønnsstereotypiene som ikke engang eksisterte da jeg ble født? Man kan jo ikke forvente at 40 år gamle kvinner forandrer seg over natta.
Så dette er min nye unnskyldning for å ikke passe inn; jeg ble født før de ble introdusert, og behøver derfor ikke møte disse fjollete nymotens standardene! Haha! Jeg er fri, og kan gjøre som jeg vil!

Det er da noen fordeler til å være født i 1969.

Slektas berusende påvirkninger

Jeg liker å late som om jeg ikke er så veldig påvirket av slekta. Det er selvsagt ikke sant; vi er alle påvirket av slekta. Sånn er det bare, og hvis det var annerledes ville sikkert både polet og psykiaterne gå konkurs.

Jeg må bare innrømme at jeg er nokså påvirket av tante Agnes. I virkeligheten het hun ikke Agnes, selvsagt, men ettersom hun er død nå spiller det ikke så stor rolle om hun het Agnes eller Inga eller Mildrid eller Solveig eller Olga.

Da jeg var unge var tante Agnes en hvithåret gammel dame som bodde i et lite hus i en middelstor by i Midt-Norge. Hun var enke, eller kanskje hadde hun bare sent mannen ut på et ærend han ikke hadde kommet tilbake fra enda. Hva vet vel jeg? Hun bodde iallefall alene. Huset hennes var et sånt typisk gammeldamehus; stive møbler, broderte puter, heklede duker, begoniaer og bedehuseffekter både her og der.  Jeg tror hun var medlem av en eller annen misjonsforening.

Vi dro til Trondheim fra tid til annen, og besøkte diverse slektninger som bodde der. Bare stort sett ikke tante Agnes. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for hun var jo en veldig hyggelig dame. Den ene gangen vi besøkte henne da jeg var omtrent seks år gammel ble hun riktig glad for å få besøk og hun bakte verdens beste sjokoladekake. Og jeg og tremenningene mine fikk hjelpe til og slikke vispen og slikkepotten etterpå. Det var det visst noe galt med og jeg så aldri tante Agnes igjen før jeg var minst 12 og vi var i begravelsen til en annen slektning og hun var der og.

Det hadde seg nemlig slik at tante Agnes hadde et «problem». Dette «problemet» førte til at hun var stamkunde på polet og kakene hennes hadde en ingrediens de fleste voksne i slekta ikke ville at unger skulle stifte bekjentskap med.
Men de var rett og slett berusende gode. Resten av slekta bakte tropisk aroma-kake. Tante Agnes bakte tropisk pol-aroma-kake. Den var mye bedre. Andre mennesker dynket bløtkaker med ting som melk eller sukkerlaken fra hermetisk frukt; tante Agnes brukte eggelikør eller ferskenlikør. Eller vodka. Det funker som bare fasan.
Hun laget også en eplekake jeg ikke aner noe om ingrediensene i (ja, selvsagt var det epler i den. Og sukker, mel, egg, og sånt) men den kunne live opp både misjonsmøter og syklubber som ingenting annet. Jeg regner med at det er enkelte rundt om i byen som fremdeles savner henne.

Da jeg var student i Trondheim stakk jeg selvsagt innom fra tid til annen. Jeg besøkte andre slektninger også, men mest tante Agnes. Hun var jo en riktig trivelig gammel dame og man kunne snakke med henne om alle slags ting. Hun holdt seg godt oppdatert, og kunne en god del om organisk kjemi. Som en god trondhjemmer hadde hun et lite kjemisk «eksperiment» stående i kjelleren, noe som gav en helt ny mening til «7 sorter til jul».
Og hun prøvde aldri å late som om hun visste noe om popmusikk eller moter. Det er jeg evig takknemlig for.

Så hvordan har tante Agnes påvirket meg? Ikke sånn at jeg har to vodkaflasker i fryseren «bare i tilfelle». Neida, en greier seg fint her i gården. Og en flaske Kahlua.

Men når jeg en sjelden gang baker kaker, så går det med endel polvarer. Min tropisk aroma-kake inneholder etpar desiliter Kahlua og er dynket i rom. Kahluaen går i smørkremen, i tilfelle noen lurer.
Jeg tenkte bare jeg skulle nevne dette, for jeg bakte en i dag og hvis noen stikker innom for kaffe bør de ikke ta bilen. Og jeg slikket både vispen og slikkepotten så ikke be meg om å kjøre heller!

BS on the rocks

Som om ikke folk er redde nok for å fly allerede, har en Airbus tilhørende Air France som kjent nylig forsvunnet på mystisk vis og av ukjente årsaker over Atlanteren. Ryktene har det at ulykken kan skyldes unøyaktige fartsmålinger på grunn av at pitot-røret frøs over og Air France skifter nå ut pitot-rørene på alle Airbus 330 fly for å forhindre at dette gjentar seg.

De mener sikkert vel, men som den pessimisten jeg er må jeg bare nevne at ingenting Air France gjør kan forhindre at pitot-rør fryser på vei over Atlanteren. Det dreier seg tross alt om en metallgjenstand som befinner seg på utsiden av flykroppen, og det er simpelthen forbaska kaldt der oppe. Hvis det i det hele tatt finnes fuktighet iser det på pitot-røret.
Hvis det er noen trøst kan jeg også nevne at pitot-rør er utstyrt med svært kraftige varmeapparat som kan smelte av isen i løpet av noen få sekunder. Så is på pitot-røret burde ikke være noe problem.

Jeg regner med at det er media som serverer en forenklet utgave av sannheten, og ikke at Air France juger om fartsmålerne på flyene sine.

En gammel flyger jeg engang kjente fortalte meg forresten en historie om varmeren på pitot-røret på en Beech-18 han fløy da han var ung. En dag rotet han seg inn i en stor flokk Canada-gjess på vei over Lake Superior i dette flyet. Han var heldig og ingen av dem kom i kontakt med propellene, men en ble spiddet på pitot-røret.
Det hadde vært ganske kjølig den dagen, og han hadde for sikkerhets skyld hatt pitot-varmeren på. Denne gir som sagt fra seg ganske mye varme, og etter en stund ble cockpiten fylt av en liflig duft av stekt gås og han kunne ikke unngå å føle seg skikkelig sulten.

I tilfelle noen lurer, ja, en Canada-gås spiddet på pitot-røret setter fartsmåleren effektvt ut av funksjon. Men på en Beech-18 gjør det vel ikke så stor forskjell. Utslaget på fartsmåleren blir aldri stort uansett.

Is kan være et stort problem for fly, og diverse metoder har blitt tatt i bruk for å minimere disse problemene. Et av de tidligste var alkohol på propellene. En liten dyse ved roten av hvert propellblad slipper regelmessig ut en liten sprut alkohol som raskt fordeles langs bladet og forhindrer isdannelse. Hvis noen påstår at alkohol aldri redder liv kan man bare spørre en flyger med erfaring på propellfly i kalde strøk.

Min gamle venn hadde selvsagt også en historie på det temaet.

En vinterdag måtte han fly sjefene sine fra Los Angeles til et viktig møte i Denver. Det var litt sent og ikke spesielt bra vær, men de kom seg da over fjellene og sjefene kom seg til møtet sitt. Det varte ikke lenge og før de forventet det fikk flygerne en telefon om at de måtte gjøre seg klare til å fly tilbake samme natt. De hadde håpet på å bli i Denver til dagen derpå.

Det var ikke bare middagen og nattesøvnen flygerne hadde å bekymre seg for. I det kalde været hadde det vært en god del ising, og alkoholbeholderne for begge propellene var nesten tomme. Og så sent på kvelden kunne de ikke få påfyll.

Heldigvis var flyet utstyrt med endel bekvemmeligheter av den typen sjefer gjerne liker, blant dem et velfylt barskap, så i sin desperasjon fylte flygerne opp avisingstankene med Chivas Regal og Johnny Walker og Bombay Saphire gin…

På veien tilbake til Los Angeles luktet det som en skikkelig fyllefest i flyet, til tross for at sjefene sov nesten hele veien. Is var ikke noe problem, og sjefene oppdaget aldri hvorfor. Som sagt, alkohol redder liv. Ettersom jeg er i et generøst humør i øyeblikket skal jeg tilogmed regne sjefer som livsformer.

Men strengt tatt er det vel ingen sammenheng mellom Air France flight 447, en Beech-18 og Chivas Regal. Regner jeg med.

Franske piloter drikker da ikke Chivas Regal?

Advent: Røde juleblomster

Bouganvillea i Los Angeles Zoo

Bouganvillea i Los Angeles Zoo


Joda, jeg vet at juleblomster skal være røde, så her er noen røde bouganvilleaer fra Los Angeles Zoo. Hvis ikke disse blomstene hjelper på julestamningen så vet ikke jeg!

Jeg kan vel nevne at da jeg var ung og dum (sånn omtrent 9 år gammel, kanskje) var jeg så fast bestemt på å rømme min vei og bo på en øde Sydhavsøy at jeg brukte mesteparten av juleferien til å planlegge hvordan livet der ville bli. Nå, 30 år senere, må jeg nok innrømme at planene var langt fra realistiske, men hvis jeg noensinne får penger nok skal jeg en gang tilbringe juleferien på en bebodd Sydhavsøy.

Helt sikkert!