Mitt siste problem

Jeg har oppdaget at jeg har et problem jeg ikke visste om før: Jeg er for pen.

Dette er ikke et problem jeg har oppdaget ved å se på meg selv i speilet. Tvert imot; når jeg ser på meg selv i speilet blir jeg ganske sikker på at her må noen ha tatt alvorlig feil!

Men altså; jeg er for pen. Og det er et problem.

Et av problemene ved å være for pen er nemlig at man ikke blir tatt på alvor av andre mennesker, som for eksempel leger. Kanskje særlig leger.

Til man faktisk trenger dem er dette egentlig helt greitt. Hvem vil da ha noe med leger å gjøre, egentlig? Man forbinder dem jo helst med sykdom, elendighet og store regninger. Ikke noe vi vil ha mer av!

Men hvis man blir syk kan de være nyttige å ha, iallefall hvis de virker. Og det er der problemet mitt kommer inn; leger virker ikke for mennesker som er for pene.

Det vil si, da jeg hadde bihulebetennelse to år siden var det ikke så stort problem. Jeg dro til legen, han spurte diverse spørsmål, tok en titt på meg og skrev ut en resept for antibiotika.
Eneste problemet er at han skrev ut en resept på en barnedose, ikke en voksendose. Etter noen uker var infeksjonen tilbake, verre enn noensinne. Da var jeg i Guatemala, hvor en (kvinnelig) farmasøyt fortalte meg at legen min er en idiot som ikke vet hvor mye amoxicillin en voksen kvinne trenger for å bli kvitt en bihulebetennelse, og solgte meg riktig dose.
Hun hadde rett. Legen min er en idiot og dosen hun anbefalte virket.

Men hvis man får bihulebetennelser til stadighet er det sannsynligvis en grunn til det, og det er der problemet med å være for pen kommer inn.

Jeg får nemlig bihulebetennelse til stadighet, og for å gjøre en lang historie litt mindre lang, tyder alt på at problemet er vegg-til-vegg teppene i leiligheten min. Når man spikrer et tykt lag syntetisk stoff over et lag skumgummi fast på gulvet lager man nemlig et fint sted for mugg og sopp og fungi og bakterier og diverse andre uting å vokse og trives. Dette skaper diverse små og store helseproblemer for mennesker (og dyr) som bor i huset eller leiligheten. I mitt tilfelle skaper det store problemer. Det betyr at jeg er enten allergisk eller på annet vis overfølsom for en eller annen av utingene som gror i teppene i leiligheten min. Slike problemer kan behandles, men da må man vite nøyaktig hva man reagerer på og nøyaktig hva reaksjonen er.

Det er her det virkelig suger å være for pen.

Løsningen på problemet mitt er selvsagt å finne en leilighet uten vegg-til-vegg tepper, men det er utrolig vrient selv i relativt oppegående Los Angeles. Amerikanerne synes nemlig at vegg-til-vegg tepper er veldig viktig; viktigere enn helsa deres og få er villig til å bo uten dem. Endel unge synes det er greitt, men de synes også det er greitt å bo i veldig små ettromsleiligheter.
Jeg trenger plass til både meg og samboeren, og det gjør det veldig vanskelig.

Det er derfor det kunne vært greitt om legene var villige til å tro meg og behandle meg for hva som faktisk feiler meg, sånn at jeg kan leve der jeg bor nå til jeg finner et akseptabelt sted. Men det går visst ikke an.

Jeg kan vel legge til at det er mulig å behandle allergi og sensitivitet, selv om det er litt vrienere med folk som reagerer på sopp-sporer eller mugg, men dette kan være en lang og møysommelig prosess som krever endel tenking og mye tålmodighet fra legenes side.
Og det vil de ikke utsette seg for. Istedet vil de heller behandle meg for den, for dem, mest lønnsomme av alle sykdommer, «mild depresjon». De insisterer at siden jeg er 46 og HELT sikkert er midt i overgangsalderen (nei, det er jeg ikke, men det nekter de å høre) så MÅ jeg være deprimert. ALLE blir det, forsikrer de meg. Bortsett fra meg, forsikrer jeg dem om, selv om det egentlig er ganske deprimerende å høre slikt tull og tøys fra voksne mennesker med universitetsutdannelse.

I tillegg kommer de opp med de mest idiotiske forklaringene på symptomene mine. Et problem er at øynene mine blir veldig sensitive og lett irriterte. Legen min sendte meg til en øyelege som påsto dette skyldes defekte gener, og fortalte meg at jeg har grå stær og kommer snart til å bli blind. Javisst, ja.
Trenger jeg nevne at dette var en kvinnelig øyelege? Som er yngre enn meg og har rynker.

For å finne ut om det er noe galt med øynene mine stakk jeg innom en brillesjappe i Cozumel og fikk øynene mine sjekket. Legen der kunne fortelle meg at eneste problemet er at jeg er litt langsynt på høyre øye. Men etter tre dager i et land uten tepper (vegg-til-vegg tepper er praktisk talt ukjente i Mexico) var selvsagt irritasjonen borte. Den kom tilbake noen dager etter ferien og gjør det plagsomt å se på nesten hvasomhelst.

Så nå holder jeg meg unna leger. Det hjelper ikke på allergiene og andre problemer, men i det minste er blodtrykket mitt tilbake til normalt!

Advertisements

Unaturlig i supermarkedet

I supermarkedet noen dager siden kom en dame med en sur kommentar om tatoveringene mine. Jeg hører ikke så nøye etter slikt, men hun sa noe om at det var unaturlig.

Vel. Jeg skal ikke prøve å innbille noen at folk blir født med tegninger av drager og fønikser rundt om på kroppen, eller at slikt bare utvikler seg med tiden. Vil man ha sånt må man pent dra til en tatovør og betale for det.

Men det er andre ting som ikke kommer naturlig og man er pent nødt til å betale for hvis man vil ha det. Som silikonpupper, for eksempel. Surkommentardama hadde absolutt silikonpupper.
Hvis noen lurer på hvorfor jeg kan være så sikker, kan jeg bare si at man lærer da noe av å bo i Marina del Rey! Jeg kan også gjette at dette ikke var de første innleggene hennes. Noe ved størrelsen og måten de hadde stivnet ujevnt på fikk meg til å tro at hun hadde hatt etpar operasjoner.

I tillegg hadde hun, sannsynligvis over lang tid, fått ku-kollagen injisert i leppene, og hun hadde fått både fettinjiseringer og botox i diverse deler av ansiktet. Det så også ut som om hun har hatt en ansiktsløfting, men det er litt vanskelig å tro for hun var ikke eldre enn meg.
Hvis noen lurer på hvordan jeg kunne vite alderen hennes, så skyldes det ganske enkelt at jeg sto bak henne i kassa-køen og kunne lese fødselsdatoen fra førerkortet hennes mens hun hadde lommeboken åpen.

Og ja, hun hadde plastikk-negler, pålimte øyenvipper, påmalt brunfarge og bleket hår. Det vil si, håret hennes var jo stort sett tempelhår, men uansett kraftig bleket.

Jeg regner med at den dama visste en ting eller to om unaturlig, så jeg sa ikke en ting. Jeg lot bare øyenbrynene min uttrykke seg. Det kommer helt naturlig hvis man holder seg unna botox.

Positivt, på sett og vis

Midt oppi hele elendigheita (sjefer, testere, ingen påskeferie, overskyet, etc.) har det skjedd noe positivt. Jeg vet det høres ikke ut som allverden, men Hippo-Feet har flyttet ut.

Faktisk tror jeg ikke jeg har nevnt Hippo-Feet her før, men hun var altså naboen som bodde i leiligheten over oss til noen dager siden. Alt jeg vet om henne er hva jeg hørte gjennom gulvet, og det er ikke positivt. Hippo-Feet hadde tydeligvis verken jobb eller familie eller venner, for hun forlot nesten aldri leiligheten, og i det året hun bodde der hadde hun gjester bare to eller tre ganger.

Hun hadde visst problemer med å sove også, for hun sto opp mange ganger hver natt. Jeg ville neppe visst det hvis hun ikke også var veldig overvektig og hadde problemer med muskelkontrollen. Jeg vet det fordi hun trampet veldig hardt på gulvet, hardere enn en lettvekter kunne gjort og ettersom hard tramping kan skade leddene er det ingen grunn til å tro at noen gjør det frivillig. Iallefall ikke hele tiden.

Og så var hun visst litt OCD eller noe, for når hun sto opp om natten drev hun og støvsuget. Det var iallefall det jeg trodde først, men etter en tid la jeg merke til at støvsugerlyden ovenfra var helt jevn, som om støvsugeren bare sto der med motoren (som var veldig bråkete, for en støvsuger) på for en stund. Så slo hun den av, og etter noen minutter på igjen.
Hun drev forresten med dette på dagtid og, men det hørte jeg mindre av ettersom jeg stort sett er på jobb på dagtid.

Med tiden oppdaget jeg at det var tre forskjellige elektriske motorer som gikk der oppe; stort sett bare en om gangen, men noen ganger to. Stort sett gikk de i fra fem minutter til en time om gangen. Alle laget veldig mye bråk, og bråket sto på både natt og dag.

De siste månedene drev hun også å pumpet et eller annet. Iallefall hørtes det ut som om en kraftig elektrisk pumpe var på der oppe fra tid til annen, for alt fra en halvtime til etpar timer om gangen. Det minnet meg litt om den Store Syndfloden i Iowa i 2008, men etter en flom i lavereliggende områder ved to store elver har man gjerne litt av hvert å pumpe ut. Hva man trenger å pumpe i en leilighet i tredje etasje i en forstad i Los Angeles er fremdeles et mysterium.

Fyren som bor i leiligheten ved siden av sier han har bare sett henne to eller tre ganger, og at hun var faktisk svært overvektig. Og kort. Og sur. Iallefall sa han at hun så sur ut.

Og for en eller annen grunn var hun visst sur på oss. Iallefall dumpet hun søppelet sitt i parkeringsplassene våre for en stund. Helt til romkameraten, som var den som vanligvis fant det og plukket det opp fortalte meg om det og jeg tenkte på at vi burde ta en nærmere titt og fant søppelposten hennes i bosshaugen mellom motorsyklene våre. Etter det sendte folka på utleiekontoret henne en notis og det ble slutten på det.

Men noen måtte da være glad i Hippo-Feet for de betalte nesten $4000 måneden for husleien hennes og såvidt jeg vet ble elektrisitetsregningen betalt også, og den må ha vært formidabel. Jeg vet det ikke var hun selv som betalte; folka på utleiekontoret hadde aldri sett henne og trodde at en forretningskvinne som stort sett var bortreist bodde der. Betalingen kom fra en annen stat.

Vel. Hun bor der ikke mere og det er bra.

Med mindre noen enda verre flytter inn…

Datasikkerhet, lissom!

Datasikkerhet er et viktig felt, men også et der det er enkelt å gå seg vill og komme opp med noe som overhode ikke fungerer. Det finnes en masse fine teorier, men de fungerer ikke alle så bra i virkeligheten. Det forhindrer ikke store bedrifter og banker og diverse slike institusjoner fra å velge alle de verste metodene for lissom å skulle sikre data.
Fra dette har jeg utviklet en teori om at de som bestemmer slike ting er de mest fantasiløse og konforme selv innen den veldig fantasiløse og konforme amerikanske øvre middelklassen, og ekspertene de rådfører seg med har altfor tykke brilleglass til å kunne se virkeligheten.

Først var det regler for passord som var så kompliserte at nesten ingen greide å lage et passord som kvalifiserte, og hvis de greide det kunne de ikke huske det.
De fleste har en enkel løsning på det problemet; de skriver ned passordet på en papirlapp og klistrer den opp et sted de kan se den, så skriver de ganske enkelt inn passordet fra den lappen hver gang de må bruke det.

Selv kaller jeg denslags høy post-it faktor. Hvis passordreglene er så kompliserte at halvparten av brukerne behøver å skrive ned passordet sitt for å huske det, har reglene en post-it faktor på 0.5. Hvis en tredjedel av brukerne trenger å skrive ned passordet for å huske det, er post-it faktoren 0.33, og hvis alle brukerne trenger hjelp av en papirlapp, har reglene en post-it faktor på 1.0.
Hvis ingen føler behov for å skrive ned passordet er post-it faktoren 0.0, men jeg tror ikke det noensinne har skjedd.

Etter hvert som det ble allment kjent at man kunne finne en brukers passord på en liten lysegul papirlapp klistret til siden på skjermn, pønsket noen opp en enda verre ide: Sikkerhetsspørsmål.

Egentlig er ikke dette en dårlig ide, men de som bestemmer hva spørsmålene skal være har gjort det til en horribel og veldig dårlig fungerende ide. De later som om alle lever, og alltid har levd, konforme, kjedelige øvre middelklasseliv og de spør om ting som passer for denne samfunnsklassen og ikke nødvendigvis for andre.
Noen av mine favoritter er «Hva var merket og modellen til din første bil?» og «I hvilken by giftet foreldrene dine seg?».

Hvis man kommer fra den amerikanske øvre middelklassen er disse spørsmålene helt greie. Blant folk i denne gruppen er regelen at på sin 16 fødselsdag får barn en blank og skinnende ny bil i gave fra foreldrene og det hele hauses opp som om det var noe uvanlig. Det gjør det enkelt å huske.

Blant folk med mindre penger og lavere konformitet til øvre middelklasses leveregler er det ikke sånn. Man får ikke noen bil i gave, istedet får man kanskje førerkort og lov til å bruke mammas bil hvis man spør pent og lover å kjøre forsiktig og å være hjemme før klokka ti. Senere overtar man kanskje pappas gamle pickup eller kjøper seg en gammel Ford Festiva som man registrer i bestemors navn for å spare på forsikringen, eller man kjører kjærestens gamle skranglekasse til enten bilen eller forholdet bryter sammen og så låner man bilen tante ikke bruker mere eller deler mammas gamle med storesøster.

Når man er over 25 og har fått seg stabil jobb og har flyttet hjemmefra på årntli’ kjøper man endelig en pent brukt bil som man registrer i eget navn og forsikrer etter reglene, men da har man allerede glemt hva som var sin «første» bil.

Samme med foreldrenes ekteskap. Hvis man kommer fra øvre middelklasse har man ikke bare foreldre som helt garantert er gift eller i det minste var det, men de hadde garantert også et stort bryllup og ettersom dette var den store begivenheten i livet deres vet hele familien om det, inkludert hvor det fant sted.

Hvis man kommer fra lavere sammfunnslag er sjansene mye større for at man har foreldre som aldri giftet seg, eller giftet seg stille (og billig) på et offentlig kontor et eller annet sted og ikke gjorde noe stort nummer ut av det. 40 år senere er sjansene derfor store for at avkommet ikke vet hvilken by foreldrene giftet seg i.

De andre typiske spørsmålene kan også by på problemer. «Hva er favorittfargen din?» er et fint spørsmål som kan ha mange svar. Samme med «Hvilket universitet studerte du ved?» Selv kan jeg gi tre forskjellige svar; broren min kan gi hele åtte. Og enkelte har aldri studert ved noe universitet.

Hensikten med disse spørsmålene er at de skal være ting som ikke hvemsomhelst kan vite, men som en person selv lett kan svare på. Problemet er at for mange finnes det ikke noe svar på alle spørsmålene, eller iallefall ikke Ett Eneste Ubestridt svar. Da må man velge noe og håpe man husker hva man valgte. Eller skrive ned hele regla på en post-it lapp og stikke den et sted man ikke mister den.

Etter at flere og flere har begynt å bruke disse konformitetsspørsmålene har jeg på sett og vis gitt opp. Jeg har ganske enkelt laget en liste med spørsmål og svar sånn at jeg kan ha svar på det ubesvarlige og huske løgnene mine. For enkelthets skyld oppbevarer jeg denne listen både på telefonen og datamaskinen hjemme.

I tilfelle noen lurer var min første bil en Bugatti Veyron. Foreldrene mine giftet seg i Timbuktu, og jeg studerte selvsagt ved MIT.

Favorittfargen min er noe som kalles «chartreuse». Jeg tror det er et fint ord for «spygrønt»…

Dagens firebokstaversord: BOSS

Dagens firebokstaversord er BOSS. Det er et fint ord, synes jeg, for på norsk betyr det søppel og på amerikanske betyr det sjef, og det er jo ofte samme sjiten, lissom.

Hvis noen gjetter at sjefene mine er på ferde igjen, har de absolutt rett. Og hvis noen trenger noen ekstra sjefer og ikke er så forbaska nøye på kvaliteten har jeg tre til salgs veldig billig. Kan hentes i Marina del Rey på mandag til torsdag, fra klokken 11 til 12, eller 2:30 til 4. Det er den vanlige arbeidstiden deres. Eneste kravet som stilles er at de ikke tilbakeleveres, noensinne.
Den som henter dem snarest kommer til å gjøre flere programvareingeniører veldig glade.

Men altså, disse sjefene og ugjerningene deres.

Det begynte i det små, mange år siden. Det er ofte sånn det begynner.

Hva den første sjefen gjorde var å ansette en absolutt udugelig person som programvareutvikler. Han skulle arbeide på samme prosjekt som meg, men det viste seg at han jobbet MOT prosjektet istedet. Dette burde selvsakt ført til avskjed på grått papir etter seks måneders prøvetid, men det ble det ikke noe av. Istedet flyttet fyren til en managementposisjon, hvor hans manglende kompetanse kunne være enda mer irriterende og plagsom.
Ettersom dette nesten førte til opprør, ble han raskt flyttet til programvaretestgruppen. Der kunne han være utrolig irriterende og samtidit kunne ikke programvareingeniørene kverke ham, for testgruppen befinner seg bak lukkede dører. Hvor de selvsagt hører hjemme, men dessverre er de bak helt feil lukkede dører.

Dette var en så stor suksess at sjefene bestemte seg for å ansette enda en manager for prosjektet. Denne gang valgte de et skikkelig managementtalent (sjefsk for en person som tror at hvis en kvinne kan produsere en baby på ni måneder så kan ni kvinner produsere en baby på en måned, og at jordbruk ville vært mer effektivt hvis bøndene dumpet all kunstgjødselen på åkeren på en gang istedet for å gjødsle flere ganger i vekstsesongen).

Jeg ville heller investert i greske statsobligasjoner, men det er en annen sak.

Sammen drømte disse to managerspirene opp en ide om en database som skulle brukes for å holde orden på hele prosjektet. Problemet med det er at om de så prøvde med begge hender i fjortendager ville ikke disse to greie å holde orden på sine egne underbukseknapper, og da må man regne med at hvis de i det hele tatt har knapper i underbuksa (noe jeg regner som VELDIG usannsynlig) så kommer de til å miste både dem og underbuksa.

Resultatet var komplett ubrukelig, men de fikk likevel noen av testerne til å bruke det. De ville at utviklerne skulle bruke det og, men vi hadde stort sett ikke adgang ettersom standardpassordene var basert på noe som bare hadde med testgruppen å gjøre. De av testerne som brukte denne databasen brukte så mye av arbeidstiden sin på å streve med den at de ikke fikk gjort noe nyttig. Først var ikke det så farlig, for de fleste testerne var minst like lite kompetente som sjefene sine. Men med tiden ble dette et problem, for ingen testscript ble skrevet og ingen tester fullført.

Managerne til redning igjen! De lot testerne skrive ut en CR (Change Request – En påstand om at programvaren ikke møter spesifikasjonene og derfor må forandres på) hver gang et testscript ikke virket som det skulle. Det har seg nemlig sånn at utviklerne har ansvar for disse CR-ene, og da er ikke testgruppens mangel på ledelse og kompetanse noe problem mere!

Vel. Hadde det bare vært sånn. Resultatet ble selvsagt at utviklerne (VI er ikke idioter, tross alt) kansellerte en mengde CR-er. De var jo totalt bogus!

Så managerne måtte tråkke i salaten igjen. Denne gangen forbød de utviklerne å kansellere en CR uten å enten forandre kode, eller å produsere et testscript som passerer. En riktig fiffig måte å skyve alt ansvar for testingen over på utviklerne, og samtidig en riktig fin løsning på omtrent alle problemene testgruppen hadde. Nå kunne de slappe av og ikke gjøre mer enn som passet dem; hvis en test ikke passerte, var det jo utviklerne som måtte fikse det!

Men det løste ikke alle problemene deres. De ville jo gjerne ha mer penger og. Dette var vanskeligere, for lønn kontrolleres av noen heller storforlangende mennesker på østkysten et sted. Og de ville neppe synes det var en god ide med store lønnstillegg til en testgruppe som ikke gjør jobben sin. Så managerne kokte opp en genial plan.
De lot som om hele prosjektet sakket akterut og det var derfor så få tester var bestått. Dermed var det absolutt nødvendig å motivere utviklere og andre som jobber på prosjektet til å gjøre mer, og helst fortere og! De foreslo at dette kunne gjøres ved å betale ut en bonus til alle som fullførte oppgavene de hadde blitt tildelt i den helt håpløse databasen på kortere tid enn hva de ble tildelt i den den helt håpløse databasen.
Ettersom det bare er testerne som får oppgavene sine tildelt gjennom den databasen var det jo klart at bonusen bare var for dem, men det ble ikke sjefene på østkysten fortalt noe om.

Resultatet av denne bonusordningen ble selvsagt at testerne nå slurver enda mer, men de blir bedre betalt for det. Og utviklerne må jobbe mye mer for å ta seg av alle de herpa testscriptene, uten å få ekstra betaling.

Managerne er selvsagt kjempefornøyde.

Selv er jeg slett ikke misfornøyd med situasjonen. Riktignok må jeg jobbe noen utrolig lange dager og hele helga for å gjøre noe andre får betaling for, men ettersom de ikke utretter en døyt regner jeg med at eventuelle svinn i testgruppen ikke blir oppdaget med det første…

Da SuperMarina var russ

På åttitallet en gang ble jeg uteksaminert fra en eller annen videregående skole et eller annet sted i Trøndelag.

Russefeiringen dengang var litt enklere enn nå for tiden.  Ingen røde snekkerbukser og ingen russebusser i millionklasse, men vi hadde røde luer og det var ingen mangel på fyll og røre.

For meg var russetiden mest merkbar fordi jeg hadde hybel i samme kvartal som ølutsalget.  Jeg så mange flere fra klassen i nabolaget enn før (dette var ikke akkurat et høystatus-kvartal!) og mange av russen som ikke var gamle nok til å kjøpe sjøl tok seg tid til å ringe på døren min og lage bråk og spetakkel i håp om at jeg (som var gammel nok) ville kjøpe øl til dem.
Mange ba meg kjøpe sterkere saker og, til tross for at polet var i andre enden av byen.

Jeg var bare kjip og kjøpte ikke.  Skal jeg bryte loven, skal det være fordi JEG vil bryte loven, ikke fordi noen andre vil bryte loven.  Og det var tross alt i Trøndelag. Hvis folk ikke greier å brenne seg en skvett selv kan de bare ha det så godt!

Det sier seg vel selv at jeg egentlig ikke deltok i russefeiringen.  Jeg hadde ingen å feire sammen med.  Jeg hadde en rød lue men jeg gadd ikke styre med knuter og jeg kom på skolen edru hver dag bortsett fra den dagen jeg skulket.

Men jeg var dum nok til å la noen av jentene i klassen overtale meg til å komme til russefesten den 16 mai.  Jeg syntes lissom jeg måtte delta i NOE.

De hadde selvsagt en baktanke, og det endte opp med at jeg forlot festen før elleve om kvelden etter å ha slått ned to av russeguttene som angrep meg og dyttet flere av den kvinnelige fanklubben deres ned i en grøft.
Noen prøvde å løpe etter meg for en eller annen grunn, men de var for fulle og endte også opp i en grøft.

Trønderne har mange hendige grøfter.  Litt vanskelig å ha grøftefyll uten, regner jeg med.

Så gikk jeg tilbake til hybelen.  Det var en lang vei og det ble sent før jeg kom meg i seng.

Dagen etter gjorde jeg veldig lite, men utpå formiddagen tok jeg meg tid til å klatre opp på taket og vandre langs mønene over til hovedgata der 17 mai-toget gikk forbi.  Der moret jeg meg med å hive vannballonger på klassen min i russetoget.
Nåja, det var ikke akkurat vann i de ballongene, men det er jeg ikke sikker på at noen la merke til.

Noen uker senere var vi ferdig med eksamen, og jeg har ikke sett en eneste fra klassen senere.

Jeg er ganske fornøyd med det.

Sjuk og svak

Å være syk er litt rart. Jeg er hjemme midt på dagen og det føles slett ikke helt normalt.

Men det er jo litt interessant å se og høre hva som foregår her på dagtid og da. Jeg ser jo vanligvis ikke leiligheten min i dagslyset engang!

Vel. Jeg har funnet ut at dama som bor under meg synger og spiller gitar.

Hun burde virkelig finne seg en dagjobb.

Eller, ettersom jeg stort sett bare er her på kvelds- og nattetid, kanskje jeg burde håpe hun finner seg nattjobb?