Anti-terrorisme? Feminisme? Eller bare kokko?

Iblant innbiller jeg meg at verden går framover. At ting generelt blir bedre, til tross for diverse problemer som krig og global oppvarming og idiotiske politikere og diverse annet tull.

Så leser jeg om noen politimenn i Nice som tvinger en kvinne til å kle av seg på stranden bare fordi hun ikke er naken nok og noen påstår at dette er nødvendig for å beskytte frihet, kvinners rettigheter og vestlig sekularisme og jeg blir bare sittende her og riste på hodet og tenke at dette er så kokko at det stiller i en egen kategori i kokkokonkuransen.
Det er bare utrolig mye som er galt med hva som skjedde på stranden i Nice.

For det første synes jeg ikke den stranden deres er mye å skryte av. Steinete som den er skulle man tro boblebukse ville vært høvelig strandantrekk. Å sitte der i bikini ser bare vondt ut!
Og bilder tatt før politiet ankom viser ingen konflikt. Kvinnen bare sitter/ligger på stranden og tar det med ro, mens diverse andre, mer lettkledde mennesker rundt henne også ligger der og drar seg uten tegn på frykt eller opphisselse. Det er bare en alminnelig strandscene, ikke så veldig forskjellig fra hva man kan se langs stranden ved Los Angeles.
Bortsett fra at her har vi da i det minste skikkelige sandstrender!

Dessuten er det ikke noe ved antrekket til kvinnen som er særlig tilknyttet noen religion. Fra bildene ser det ut som om hun har på en lang bukse (leggings?) og en tunika med halvlange ermer. I tillegg har hun et tørkle på hodet. Enkelte media sier hun hadde et ‘slør’ men ingen bilder viser noe slør.

Kombinasjonen langbukse og tunika er, og har vært, utrolig vanlig rundt om i verden i veldig lang tid. Vikingene gikk i langbukser og tunikaer. Ghengis Khan og de mongolske hordene gjorde det. Indere og Amerikanske Indianere gjør det. Folk gikk i langbukse og tunika i middelalderen i Europa. Romerne gikk i bar rumpe under tunikaer og kjempet mot ‘barbarer’ som var kledd i langbukser og tunikaer. Nei, forresten, Romerne brukte iblant bukser, de og.
Gjennom menneskehetens historie er det sannsynlig at tunika og bukse er et av de mest brukte antrekkene noensinne. Etter bar rumpe, selvsagt. Menneskehetens historie går langt bakover i både tid og sivilisasjon.

Så å kalle dette et antrekk knyttet til religion er litt kokko i seg selv. Det er bare klær.
Men det er selvsagt mulig at kvinnen hadde det på fordi hun er muslim og derfor ikke ville gå i bikini. Jeg vet ikke. Ingen har engang sagt noe om hvorvidt kvinnen er muslim, eller hva hennes begrunnelse for påkledningen var. Jeg ser ingen grunn til at hun skulle være nødt til å forklare hvorfor hun hadde på seg akkurat disse plaggene. Da kan man likesågodt spørre hvorfor hun gikk i blått? Eller SVART bukse? I solskinnet? Hæ, lissom?

Men det er et antrekk en kvinne kunne hatt på for mange grunner. Det hender man bare går forbi stranden og har ekstra tid og derfor setter seg ned i hva man har på seg, enten det er tunika og langbukse eller cargoshorts og hettegenser (sannsynligvis det vanligste antrekket på stranden i Los Angeles).
Eller kanskje hun valgte det mer tildekkende antrekket fordi hun ville unngå å bli solbrent? Finnes ikke bedre måte å unngå solbrent hud enn å dekke den til!
Hvis noen sier at jammen hun kunne da bare bruke solkrem er svaret at folk må da kunne velge? Dessuten er det mange som får utslett av solkrem.

En annen grunn til at en kvinne kan velge å dekke til huden sin er selvsagt cellulitter. Men denslags vil jeg helst ikke snakke om…

Iallefall tok kvinnen diverse valg, og jeg greier ikke se hvordan valgene hennes truer noe samfunn eller individer innen samfunnet. Eller hvordan valgene hennes er verre for kvinners rettigheter og friheter enn at politiet kommer of tvinger henne til å kle av seg i full offentlighet og gir henne bot for å ha på seg noe som enten er umoralsk, uhygienisk eller usekulært.

Når man så tar de mange bildene av nonner i habitt på stranden i betraktning, blir det klinkende klart at dette har ikke noe med forbud mot religiøse antrekk å gjøre. Det har ingenting med hygiene eller moral å gjøre. Det er ganske enkelt rasisme.

Noe som tilfeldigvis også er forbudt i Frankrike. Vaffal på papiret.

Advertisements

Fiction vs. Reality

Etter at jeg har innrømmet at verken jeg eller motorsykkelen har superkrefter passer det seg vel egentlig å si noe om hva som virkelig skjedde?  For det kan man altså ikke finne ut fra ulykkesrapporten!

Det var ikke så fryktelig komplisert, egentlig.  Jeg og en kamerat var ute på motorsykkeltur og traff på en bilist som virkelig var ute å kjøre…

Det hele begynte en lørdag morgen omtrent en måned siden da jeg svingte inn på en vei lokalt kjent som «Ninemile» fordi den er 9.2 miles (14.8 km) lang.  Kameraten var da for en eller annen grunn så langt bak meg at jeg svingte inn på veiskulderen og stoppet for å vente på ham.
Samtidig kom en bil fra den andre retningen og også svingte inn på veien.  Dette var ikke en type bil man forbinder med gode kjøreegenskaper, men den holdt så høy fart i svingen at bilen var ustødig og jeg var faktisk litt bekymret for at den skulle kjøre på meg.  Det skjedde ikke, men bilen stoppet like ved der jeg sto og føreren så ut til forsøke å finne noe på et kart eller noe han hadde på fanget.  Jeg ville foreslått at han oppdaterte fjasboksiden sin, men det finnes ikke noen form for telefonforbindelse der opp så det er usannsynlig.
Etter kort tid så han opp og kjørte videre.

Samtidig svingte kameraten min inn på veien og kjørte etter bilen.  Jeg fulgte etter.

Bilen kjørte ganske sakte og noe vinglete, så min første tanke var at vi burde kjøre forbi så fort som mulig.  Det var bare ett problem; forbikjøring er forbudt på hele veien.
Men den første kilometeren er oversiktlig og ganske rett, og ettersom motorsyklene har mye høyere ytelse enn bilen ville det vært enkelt og ufarlig å kjøre forbi den der.  Etter den første kilometeren er det en sving på en bakketopp og så den ene blinde svingen etter den andre og umulig å kjøre forbi uten å risikere livet, med mindre bilen foran svinger ut på veiskulderen og slipper oss forbi.  I California er det faktisk påbudt å slippe raskere traffikk forbi, men mange er likevel ikke villige til å gjøre det.

Men altså, kameraten var foran og han kjørte ikke forbi, så alt jeg kunne gjøre var å håpe på at bilføreren enten slapp oss forbi eller til nød kjørte i grøfta.

Etter at vi hadde fulgt bilen i sakte tempo (vel.  50 km/t) for en stund satte bilen opp tempoet litt, vinglet enda mer, satte ned farten og svingte ut på høyre veiskulder like før bakketoppen.

Akkurat da skjedde mange ting plutselig på en gang.  Kameraten min tok sjansen og begynte aksellerere for å kjøre forbi bilen, og samtidig kom to motorsykler over bakketoppen i motsatt retning.  Dette burde ikke vært noe problem, men akkurat da svingte bilen skarpt til venstre og føreren trampet hardt på gasspedalen.

Det kunne bare ikke gå bra.

Bilen traff først kameraten min.  Så traff den den fremste av de to motorsyklistene som kom over haugen.  Så bråbremset den, stoppet midt i veien, og begynte å rygge i vill fart mot der jeg hadde stoppet.  Jeg prøvde å rulle baklengs, men bakdekket traff en sprekk i asfalten og resultatet var at jeg mistet balansen og både jeg og sykkelen falt overende.
Heldigvis stoppet bilen like foran meg og skiftet retning igjen.  Jeg tror bilisten ville stikke av, men den bakerste av det to som kom over haugen hadde styrt unna og sto nå oppå bakketoppen og veivet med armene.  Like bak ham sto en diger orange lastebil med orange blindende lys overalt.  Sammen utgjorde de en effektiv veisperring og bilisten gav opp rømningsplanene.

Kameraten min lå da på ryggen på venstre veiskulder.  Han var bevisst, og ikke livstruende skadet.  Motorsykkelen hans lå omtrent fem meter fra veien.  Jeg slo av motoren og gikk over til den andre motorsyklisten som var påkjørt.  Han lå med venstre side ned i veigrøften og det var tydelig han hadde store smerter.  Den venstre armen hans var vridd på en måte menneskearmer ikke skal være, og jeg kunne se blod komme gjennom nylonstoffet i jakkeermet hans.  Men han var bevisst og hadde ingen tegn på nakke- eller ryggskader så etter at kameraten hans kom over løftet vi ham forsiktig over på ryggen så han ikke skulle ligge på den skadde armen.

Jeg kunne høre lastebilføreren på radioen fortelle noen at de måtte sende to ambulanser og politi, og noe om at en idiot har kjørt ned flere motorsyklister.  Minst fire motorsyklister til hadde stoppet; jeg sendte dem ut i begge retninger for å advare trafikk og få folk til å sette ned farten.

Bilføreren hadde da kommet ut av bilen sin og sto der og så fårete ut.  For en eller annen merkelig grunn ba jeg ham hjelpe meg med å få motorsykkelen min opp på hjulene så jeg kunne få den ut av veien.  Han var omtrent like nyttig som en regnjakke under maskingeværild, men det spilte ikke noen stor rolle ettersom Suzukien ikke er veldig tung.

Han virket nervøs og fortalte at han hadde ikke forventet at det skulle være noe trafikk der ute, men han innrømmet også at han ikke visste hvor han var.
Mitt generelle inntrykk av fyren var at han var litt tilbakestående, men det kan jo ha vært på grunn av sjokk eller noe.

Etter kort tid kom to nødresponsbiler fra US Forestry Service for å ta seg av de skadde.  Ettersom det er lang og kronglete vei til nærmeste sykehus hadde de allerede kalt inn et ambulansehelikopter, så det tok bare noen minutter før de var på vei, eller mer nøyaktig i luftn, til sykehuset.  Men i mellomtiden hadde en av mannskapet på helikopteret, som  tilhørte LA County Sheriff’s Department, tatt seg tid til å spørre meg om hva som skjedde.  Jeg gav ham en kort beskrivelse av ulykken, og han fortalte meg at noen fra CHP ville komme for å ta seg av ulykkesscenen.

De kom like etterpå; to unge politimenn som sannsynligvis hadde mindre erfaring med etterforskning av trafikkulykker enn hva jeg har, men de greide da å få ned informasjonen fra førerkortet, forsikringen og registreringen min og spurte noen ikke helt idiotiske spørsmål om hva som skjedde.  De tok også en veldig kvikk titt på asfalten der ulykken skjedde, og informerte bilføreren om at informasjonen han hadde gitt dem ikke var troverdig, noe jeg tok som et godt tegn ettersom han blant annet påsto at han slo på retningssignalet lenge før han svingte.
De virket lite interessert i hva lastebilsjåføren hadde å si, noe jeg syntes var rart ettersom han var eneste utenforstående vitne til i det minste deler av ulykken.  Men det er mulig de ble påvirket av at han hadde lyst til å kverke bilføreren.

Etter å ha ringt etter tauebil dro purken.  De hadde da vært på stedet i under 20 minutter, og hadde ikke engang sett på motorsykkelen min.  Jeg kan ikke engang huske at de så på kjøretøyene som var involvert i kollisjonen.

Ettersom både kameraten min og den andre karen hadde kjøpt motorsyklene sine hos samme forhandler, som ikke var veldig langt ute, fikk vi begge syklene fraktet dit.  Jeg betalte tauebilsjåføren ettersom jeg var den eneste av oss som hadde kredittkort, men fikk lovnader om at kameraten kom til å betale sin halvdel.  Det har han også tilbudt å gjøre, men jeg sa nei ettersom stakkaren er blakk.  Jeg har istedet sendt regningen til bilførerens forsikringsselskap, som enda ikke har refundert meg.

Kameraten min hadde brukket noen ribben, et ben i ankelen og etpar ben i hånden, alt på høyre side.  Etter noen dager på sykehuset var han hjemme og etter tre uker tilbake på jobb.
Den andre karen var alvorligere skadd; han hadde flere kompliserte brudd i venstre arm, brukket krageben, flere brukne ribben, punktert lunge og skader på blant annet leveren.  Han kommer til å greie seg fint, men trenger flere operasjoner og lang rehabilitering.  I tillegg har han en tildels ganske fysisk jobb, så han kommer til å være sykemeldt i minst et halvår, sannsynligvis mer.

Ettersom det er sånn man gjør det i USA har begge hyret inn advokater og forbereder seg til å saksøke dritten ut av bilføreren og forsikringsselskapet hans.  Der er jo pent nødt til det, for ellers blir de stort sett nødt til å betale sykehusregningene selv, og det dreier seg om svært store summer.

Uansett, det var det som skjedde.  Men i følge CHP skjedde det hele lenger ned i bakken, hvor veien er fin og oversiktlig, og bilføreren kjørte sakte og forsiktig, brukte signal og så seg om nøye uten å se en eneste motorsykkel.  Og så kom det plutselig to fra hver retning i vill fart, og kjørte inn i bilen hans.
Og en fikk ikke så mye som en skrape, en fikk noen små skraper på eksosrøret, og to fikk skader som tyder på at de ble påkjørt av en bil som holdt minst like høy fart som dem.

Jaja…

Alt smart som kan sies…

… har allerede blitt sagt.  Og ikke bare sagt, men sagt i poetisk form.  Ettersom jeg ikke leser veldig mye poesi kan jeg selvsagt ikke være sikker på at det er sant, men jeg regner med at det ikke er langt fra.

Akkurat nå har jeg en nagende følelse av at mange kunne trenge å høre hva John Donne sa (eller i det minste skrev) allerede i 1624:

No man is an island,
Entire of itself,
Every man is a piece of the continent,
A part of the main.
If a clod be washed away by the sea,
Europe is the less.
As well as if a promontory were.
As well as if a manor of thy friend’s
Or of thine own were:
Any man’s death diminishes me,
Because I am involved in mankind,
And therefore never send to know for whom the bell tolls;
It tolls for thee.

Bortsett fra at det gjelder selvsagt ikke bare Europa.

Så NSA lytter til mine Skype-samtaler…

Jeg bruker Skype til å kommunisere med slektninger i Norge, og da stort sett gamle tanter og slikt. Hyggelige gamle damer, stort sett, men jeg har egentlig ikke så fryktelig mye til felles med dem. Bortsett fra endel slektninger, da. Og forakt for de fleste politikere.
Og en viss interesse i ting som hagestell og geologi.

Og de er noen skikkelige skravlebøtter som ikke stopper så veldig raskt når de først kommer igang. Det kan ta over en time bare å si «Ha det bra, så snakkes vi senere en gang!» til dem. For to sekunder er «senere», ikke sant?

Så samtalene våre består stort sett av sladring om slekt og naboer, endel snikksnakk om vær, sure oppstøt om politikere og deres urimeligheter, og en masse om ting som fuchsia og tomater, den tullete slektningen nede i Gjøvik (alle har et søskenbarn i Gjøvik, bortsett fra meg som bare har etpar tremenninger der) som prøver å dyrke roser eller vindruer eller hva det nå er denne måneden, hvilken farge jorden har på forskjellige steder vi har bodd, hvor mye gjødsel agurker trenger, hva slags gjødsel egner seg best for sitrontrær (de fleste av tantene har aldri sett et, men de har jo lest endel), og hvilke kule steiner vi tok med oss hjem fra siste sted vi besøkte.

Bare tanken på at NSA bruker tid og ressurser på å lytte til alt dette er helt hysterisk komisk, helt til jeg tenkte på at de bruker skattepengene mine på det.

Jaja, har vaffal gitt meg et helt nytt syn på skattesnyteri!

17 mai og (anti)moteblogging

I år skal brutter’n feire 17 mai i Oslo. For å være mer nøyaktig, skal brutter’n MED FAMILIE feire 17 mai i Oslo. Det vil si brutter’n, dama, toåringen, og de to kattene.
Kattene har allerede sagt klart ifra om at de skal feire nasjonaldagen hjemme på sofaen, iført sine egne pelser med halene som eneste pynt, og ethvert forsøk på å knytte røde, hvite og blå sløyfer på dem eller tvinge dem til å møte fremmede eller høre korpsmusikk vil bli hardt straffet.
Som vanlig får de det som de vil.

Men brutter’n og dama har planer om å ta med seg toåringen ut på byen. Tror jeg har nevnt før at brutter’n er skrullete? Og da sier det seg selv at kvinnfolket som faktisk giftet seg med ham er, om mulig, enda mer skrullete.
Ungen virker så langt normal.

I denne sammenhengen kan det nevnes at dama til brutter’n ble født i England med engelsk mor og indisk far, men ble som nyfødt adoptert ut til et ektepar som kort tid etter flyttet til Kanada, hvor hun vokste opp. Hun ser altså litt indisk ut til tross for at hun egentlig ikke har noen tilknytning til India. Men for sikkerhets skyld er ungen adoptert fra India, sånn at han matcher. Det er vaffal hva brutter’n sier!

Faktisk er brutter’n plutselig så opptatt av å matche at han og ungen har kjøpt seg matchende mørkeblå bukser og rød-og-hvit stripede (!) skjorter til nasjonaldagen.
Dama hadde planlagt å ha på en kjole med blomstermønster.
Ikke spesielt spennende, kanskje, men bedre enn brutterns gamle standard for å kle seg pent som var å ta på ren skjorte og olabukser uten synlige hull.

Men etter alt rabalderet om «fremmedkulturelle elementer» på 17 mai har de begynt å lure på om dette er nok eller om de må gjøre noe enten for å understreke enten at de er norske, eller at de bevisst tråkker på de såre tærne til overdrevent sensitive mennesker.

Så i dag tidlig fikk jeg epost fra svigerinnen hvor hun spurte hva jeg synes hun skal gjøre med bekledningen i morgen. Ettersom kvinneklær er mer kompliserte enn manneklær og barneklær, har brutter’n lovet at han og ungen kan tilpasse seg til hva hun tar på. Jeg regner med at det betyr at de holder seg til Plan A, eller tar på seg olabukser og t-skjorter, men det er en annen sak.

Bunad er ikke en mulighet, ettersom ingen av dem har noen, men her er noen av forslagene hun kom med:

1: Holde seg til Plan A.

2: Demonstrere sin kanadiske nasjonalitet for hele verden ved å gå i noe typisk kanadisk. Dette er meget vanskelig ettersom det eneste typisk kanadiske plagget typiske nordmenn kjenner igjen som typisk kanadisk er Canada Goose-jakker. Hun har ingen, og været samarbeider ikke.
Men hele familien (bortsett fra kattene) har røde og hvite t-skjorter med lønnebladmotiver.

3: Demonstrere sitt indiske genetiske opphav ved å gå i sari. Hun har en fin en i rødt, hvitt og blått med sølvkanter og matchende danglete ørepynt inspirert av norsk bunadsølv (jeg kjøpte dem som julegave til henne flere år siden).
I tillegg har hun en sari i oransje, lilla og grønt som garantert klæsjer med absolutt alt med mulig unntak av diverse blomsterbed. I India.

4: Forvirre alle ved å gå i noe tilfeldig utenlandsk som f.eks. kimono. Hun har en av den typen japanesere ville tatt på seg for å møte keiseren (aner ikke hva det betyr) og den bør da passe til å se på kongefamilien vinke fra slottsbalkongen? Eneste problem er at hun kjenner ingen som kan hjelpe henne knytte beltet, og verken mann eller barn har noe som matcher skikkelig.

5: Falle tilbake på brutterns gamle standard og ta på seg olabukse og ren skjorte.

6: Gjøre som kattene og holde seg hjemme og dra seg på sofaen.

Selv liker jeg forslag 3, eller en kombinasjon av 2 og 5, men det kunne vært morsomt å vite hva andres synes!

Valgets kvaler

Da jeg skulle kle på meg før jeg dro på jobb i dag var det mange ting jeg måtte ta i betraktning. Ikke de tettsittende olabuksene; da blir jeg beskyldt for å kle meg horete. Og ikke de baggy khakibuksene, hvis jeg vil unngå prekenene om hvor feil det er med kvinner som kler seg som mannfolk.
Klassiske Levi’s 501 burde da være greie? Men de er i skittentøyskurven…

Svarte slacks er for formelle for fredag, og dessuten har de mye spandex i dem. Spandex er «utfordrende» ifølge firmaets kleskode.

Skjørt er ikke aktuelt. Det er kliss umulig å ikke vise i det minste litt legg i et skjørt og det blir for mye. De som tror jeg kan bare kjøpe et langt skjørt oppfordres til å lese forrige innlegg!

Jeg har jobbet meg bakover i klesskapet til diverse bukser i lær og cordura som er laget for motorsykkelkjøring og lurer på hvordan det ville tatt seg ut å komme på jobb i full racing-dress, knepucker og alt. Men det regner i dag så det passer bare ikke.

Jeg har ikke engang begynt å tenke på skjorte eller genser før jeg gir opp. Hvis klær er tettsittende er de for horete og ‘utfordrende’; er de ikke tettsittende er de ikke kvinneklær. Altså feil uansett.

Jeg roter fram en grågrønn khakibukse og en beige, langermet tskjorte fra stabelen med klær jeg vasket tidligere i uka. Da slipper jeg i det minste å henge opp noe og ettersom veggene på jobben er beige kan da ikke det være feil?

Jeg vil helst ikke være så forbaska opptatt av hva jeg har på meg. Jeg vil heller tenke på mer viktige ting, men ettersom det er den internasjonale (USA er ikke ‘internasjonal’) kvinnedagen i dag fikk jeg lyst til å påpeke at så lenge det regnes som greitt å trakassere og baksnakke kvinner for hva de har på seg, uansett hva de har på seg, har vi enda ikke oppnådd likestilling.

Kriminalisering av SuperMarina

Datatilsynet gikk nylig ut og advarte mot politisk overvåkning av mer eller mindre tilfeldige mennesker.  I samme slengen nevner de endel ønsker PST har fremmet siden 22/7.  Jeg må innrømme at jeg synes det er litt skremmende at PST i fredelige, lille Norge vil kriminalisere fredelige mennesker som tilfeldigvis gjør endel uortodokse ting.

Som foreksempel meg.  Faktisk kan de følgende ønskene fra PST tyde på at de har planer om nettopp å kriminalisere SuperMarina:

Kriminalisering av selve tanken om å begå en fremtidig terrorhandling, såkalt ”soloterrorisme”.

Joda, jeg har gjort det. Mange ganger.  Jeg har nemlig en venn som skriver diverse fortellinger som stort sett har med riktig utspekulerte kriminelle å gjøre, og fra tid til annen har jeg hjulpet ham med å finne opp og finpusse diverse planer for oppdiktede terrorister, både i grupper og hver for seg.

At vi også pønsker ut diverse smarte metoder heltene kan bruke for å stoppe dem er kanskje av mindre interesse?

Kriminalisering av tilstedeværelse på steder hvor det bedrives trening i aktiviteter som kan tenkes brukt i terrorøyemed (f.eks. trening i å fly luftfartøy).

Jeg har flysertifikat.  Hvorfor er jeg fremdeles på frifot?
Ikke at jeg klager, men…

Kriminalisering av det å motta trening eller instruksjon i aktiviteter som man selv har som forsett å benytte i en terrorhandling, men uten at det foreligger spesifiserte terrormål på det tidspunktet treningen mottas.

Jeg har aldri hatt som mål å begå noen terrorhandlinger, men ting som skytetrening, kampsporttrening, utdannelse innen datateknologi etc. kan sikkert misforstås VELDIG lett, hvis man legger vrangviljen til.

Kriminalisering av besittelse eller anskaffelse av lovlige gjenstander hvor man mener det er skjellig grunn til mistanke om terrorformål (f.eks. avbitertang, gummihansker eller såkalte «finlandshetter»). Påtalemyndighetene trenger ikke bevise nøyaktig terrormål.

Hæææææ???  Jeg har flere avbitertenger.  Andre verktøy og.  Jeg har et helt verktøysskrin fullt, faktisk.  Eller to, for å være helt ærlig.  Og  hele tre sorter gummihansker i minst to forskjellige størrelser.
Og finlandshette.  Jeg bruker den under motorsykkelhjelmen, men det at jeg har både motorsykkel (ikke bare en, men to, og begge er svarte!) og motorsykkelhjelm (hele fire av dem, i forskjellige farger!) er vel i seg selv litt skummelt?

Kriminalisering av besittelse eller anskaffelse av informasjon hvor informasjonens formål, ikke ihendehaverens, er terrorhandlinger (f.eks. militære manualer).

Militære manualer har terrrorhandlinger som formål?  Det var nytt for meg!  Kanskje vi burde begynne med å arrestere hele Luftforsvaret fordi de har en haug militære manualer og kampfly i tillegg?

Og flysertifikat. Håper jeg.

En gang i tiden jobbet jeg med vedlikehold av militære kjøretøyer, og da blir det gjerne til at man ender opp med endel militære kjøretøymanualer.  Og når man jobber på militærbaser blir det gjerne til at man blir kjent med endel soldater som gjerne deler.  Ofte i form av «Se her; for en tullete manual! Hvem trenger denne informasjonen?».
Og hvem kan motstå en henslengt kopi av «Improvised Munitions»?  Som kanskje er den skumleste terroristlæreboken noensinne, for den beskriver hvordan man kan lage eksplosiver av vaskemidler og skopussekrem og andre skumle saker.
I tillegg har jeg vaskemidler og skopussekrem.  Som jeg har kjøpt kontant i forskjellige butikker som om det var for å sjule mine spor.

Kanskje på jeg tide å dra hjem og hive alle de skumle sakene jeg har i søpla.  Og så flytte langt ut på landet, til et hus med hemmelig adresse.  Tror noen av slektningene mine har et de ikke bruker.  Det ligger riktignok like ved en stor militærbase, men det er vel bare bra for ingen kommer vel til å tro at noen gjemmer seg der?

Framtidshåp?

I en liten by i New Jersey koster det nå $85 å tekste mens man krysser gata.  I Los Angeles koster det fremdeles bare $25 å tekste mens man kjører en femtonns forstadstraktor rundt i bygatene i en fart av 100 km/t.

Og sjansene for å bli stoppet er i praksis ikke-eksisterende.

Jeg har fremdeles håp om at en gang i den noenlunde nære framtid skal det bli mer straffbart å sette andres liv i fare enn sitt eget, men jeg kommer ikke akkurat til å holde pusten.