Mitt siste problem

Jeg har oppdaget at jeg har et problem jeg ikke visste om før: Jeg er for pen.

Dette er ikke et problem jeg har oppdaget ved å se på meg selv i speilet. Tvert imot; når jeg ser på meg selv i speilet blir jeg ganske sikker på at her må noen ha tatt alvorlig feil!

Men altså; jeg er for pen. Og det er et problem.

Et av problemene ved å være for pen er nemlig at man ikke blir tatt på alvor av andre mennesker, som for eksempel leger. Kanskje særlig leger.

Til man faktisk trenger dem er dette egentlig helt greitt. Hvem vil da ha noe med leger å gjøre, egentlig? Man forbinder dem jo helst med sykdom, elendighet og store regninger. Ikke noe vi vil ha mer av!

Men hvis man blir syk kan de være nyttige å ha, iallefall hvis de virker. Og det er der problemet mitt kommer inn; leger virker ikke for mennesker som er for pene.

Det vil si, da jeg hadde bihulebetennelse to år siden var det ikke så stort problem. Jeg dro til legen, han spurte diverse spørsmål, tok en titt på meg og skrev ut en resept for antibiotika.
Eneste problemet er at han skrev ut en resept på en barnedose, ikke en voksendose. Etter noen uker var infeksjonen tilbake, verre enn noensinne. Da var jeg i Guatemala, hvor en (kvinnelig) farmasøyt fortalte meg at legen min er en idiot som ikke vet hvor mye amoxicillin en voksen kvinne trenger for å bli kvitt en bihulebetennelse, og solgte meg riktig dose.
Hun hadde rett. Legen min er en idiot og dosen hun anbefalte virket.

Men hvis man får bihulebetennelser til stadighet er det sannsynligvis en grunn til det, og det er der problemet med å være for pen kommer inn.

Jeg får nemlig bihulebetennelse til stadighet, og for å gjøre en lang historie litt mindre lang, tyder alt på at problemet er vegg-til-vegg teppene i leiligheten min. Når man spikrer et tykt lag syntetisk stoff over et lag skumgummi fast på gulvet lager man nemlig et fint sted for mugg og sopp og fungi og bakterier og diverse andre uting å vokse og trives. Dette skaper diverse små og store helseproblemer for mennesker (og dyr) som bor i huset eller leiligheten. I mitt tilfelle skaper det store problemer. Det betyr at jeg er enten allergisk eller på annet vis overfølsom for en eller annen av utingene som gror i teppene i leiligheten min. Slike problemer kan behandles, men da må man vite nøyaktig hva man reagerer på og nøyaktig hva reaksjonen er.

Det er her det virkelig suger å være for pen.

Løsningen på problemet mitt er selvsagt å finne en leilighet uten vegg-til-vegg tepper, men det er utrolig vrient selv i relativt oppegående Los Angeles. Amerikanerne synes nemlig at vegg-til-vegg tepper er veldig viktig; viktigere enn helsa deres og få er villig til å bo uten dem. Endel unge synes det er greitt, men de synes også det er greitt å bo i veldig små ettromsleiligheter.
Jeg trenger plass til både meg og samboeren, og det gjør det veldig vanskelig.

Det er derfor det kunne vært greitt om legene var villige til å tro meg og behandle meg for hva som faktisk feiler meg, sånn at jeg kan leve der jeg bor nå til jeg finner et akseptabelt sted. Men det går visst ikke an.

Jeg kan vel legge til at det er mulig å behandle allergi og sensitivitet, selv om det er litt vrienere med folk som reagerer på sopp-sporer eller mugg, men dette kan være en lang og møysommelig prosess som krever endel tenking og mye tålmodighet fra legenes side.
Og det vil de ikke utsette seg for. Istedet vil de heller behandle meg for den, for dem, mest lønnsomme av alle sykdommer, «mild depresjon». De insisterer at siden jeg er 46 og HELT sikkert er midt i overgangsalderen (nei, det er jeg ikke, men det nekter de å høre) så MÅ jeg være deprimert. ALLE blir det, forsikrer de meg. Bortsett fra meg, forsikrer jeg dem om, selv om det egentlig er ganske deprimerende å høre slikt tull og tøys fra voksne mennesker med universitetsutdannelse.

I tillegg kommer de opp med de mest idiotiske forklaringene på symptomene mine. Et problem er at øynene mine blir veldig sensitive og lett irriterte. Legen min sendte meg til en øyelege som påsto dette skyldes defekte gener, og fortalte meg at jeg har grå stær og kommer snart til å bli blind. Javisst, ja.
Trenger jeg nevne at dette var en kvinnelig øyelege? Som er yngre enn meg og har rynker.

For å finne ut om det er noe galt med øynene mine stakk jeg innom en brillesjappe i Cozumel og fikk øynene mine sjekket. Legen der kunne fortelle meg at eneste problemet er at jeg er litt langsynt på høyre øye. Men etter tre dager i et land uten tepper (vegg-til-vegg tepper er praktisk talt ukjente i Mexico) var selvsagt irritasjonen borte. Den kom tilbake noen dager etter ferien og gjør det plagsomt å se på nesten hvasomhelst.

Så nå holder jeg meg unna leger. Det hjelper ikke på allergiene og andre problemer, men i det minste er blodtrykket mitt tilbake til normalt!

Reklamer

Lost & Found

Ingeniører er gjerne litt distre. Det er et akseptert faktum rundt om på jobben. Enkelte ingeniører er veldig distre. Det er godt kjent rundt om på jobben hvem de er…

Det er også relativt godt kjent at ingeniører drikker mye kaffe. Enkelte drikker veldig mye kaffe. Det er også veldig godt kjent hvem de er.

Når en veldig distre ingeniør også drikker veldig mye kaffe, blir det gjerne til at han setter igjen kaffekoppen sin rundt omkring. Det er ikke bra, for da ender man opp med en opprådd ingeniør som løper rundt og leter etter noe han ikke kan huske hvor han satte fra seg, og han husker ikke nødvendigvis hvor han har vært eller når han sist hadde det savnede objektet sist. Ikke en god situasjon!

Vel. En av de distre, kaffedrikkende kollegene mine fant en fin løsning på dette problemet. Firmaet kona hans jobber for ville gjerne overbevise sine ansatte (som selvsagt vet bedre, men det er en annen sak) at de er et familievennlig firma (hahahaha!) og hadde derfor en slags familietilstelning med det resultat at kollegaen fikk et kaffekrus med bilde av seg, kona og sønnen på.

Dette gjorde det lett for dem som fant koppen hans på diverse pussige steder å vite hvem den tilhørte og hvis de var så noenlunde greie returnerte de den til ham og det var ikke lenger nødvendig for kollegaen å lete etter kaffekoppen sin og produktiviteten hans gikk opp med minst ti prosent.

Men hvor lenge var vel Adam i Paradis? Sånn rent retorisk, selvsagt.

I dag greide samme distre, kaffedrikkende kollega å legge fra seg brillene sine på ukjent sted.

Han hadde selvsagt ikke peiling på hvor han hadde dem sist (på nesa, kanskje?) eller hvor han hadde vært siden dengang. Og uten briller hadde han endel vanskeligheter med å lete etter dem og, for han kunne ikke se særlig bra!

Det var litt av en krise, som ikke ble bedre av at vi har det veldig travelt for tiden og verken Røde Kors eller nasjonalgarden rykker ut for å lete etter briller i åpne kontorlandskap.

Men de ble da endelig funnet og lettelsen var stor. Kollegaen bestemte seg for at når han stikker innom øyenlegen neste gang skal han skaffe seg to par for å forebygge slike problemer i framtiden.

Jeg er ikke sikker på at det kommer til å virke; når han en gang i framtiden roter bort det paret han sist hadde på nesa har han nok glemt hvor det andre paret er for lenge siden.

Men jeg har en fin løsning; han må skaffe seg briller med bilde av seg selv på. Det fungerte jo storartet for kaffekoppen?

Evolusjon er noe juks!

Jeg er sjuk og elendig. Og jeg lurer på hvordan det kan ha seg at menneskeheten infiserer hele den siviliserte verden pluss Canada, tatt i betraktning hvor sykelige og skrøpelige vi er. Knøttsmå virus og bakterier kan drepe oss. Og selv de som ikke dreper oss kan gjøre oss så syke og elendige at vi knapt orker gå på do.
Eller de kan tvinge oss til å gå på do hvert femte minutt til tross for at vi helst bare vil ligge i sengen og late som om vi allerede er døde.

Det burde ikke vært sånn. Forfedrene (og formødrene) våre overlevde jo steinalderen.

Tenk deg livet i den eldre steinalder. Du bor i en hule eller kanskje i en jordgamme. Uten toalett eller bad. Du har rennende vann når det regner. og varme om sommeren.  Eller hvis jordgammen din brenner.

Det finnes ingen butikker. Vil du spise har du valget mellom å drepe noen dyr eller sanke frukt, bær og røtter. Eller helst begge deler. Man vil jo helst ha et mangfoldig kosthold.
Hvis det er for kaldt til å gå naken, eller du er for bluferdig, har du valget mellom å drepe noen dyr og pelse dem, eller kanskje lage noe av strå og sånt.
Du sover på strå og dyrepelser. Sammen med hele familien, bikkja og diverse lus og lopper.

Har du hodepine står ikke valget mellom Paracet eller Globoid, men mellom å lide i stillhet eller jamre og bære deg.
Og blir du syk, ja, da har du valget mellom å la immunsystemet ditt vinne over sykdommen, eller dø. Det er forresten ikke mye til valg for ingen spør hva du foretrekker.

De fleste døde i meget ung alder. Bare de aller tøffeste (og/eller heldigste) levde lenge nok til å få barn. Det var disse som ble foreldrene til neste generasjon, som igjen måtte leve under de samme harde forholdene og hadde samme lave sjanser for å leve lenge nok til å få unger som igjen overlevde lenge nok til å få unger…

Men disse var altså forfedrene og formødrene våre.

Og skal man tro Darwin overlevde de fordi de hadde de beste genene, som de overførte til barna sine, som igjen overførte dem til sine barn, og etter mange generasjoner, til oss moderne mennesker.

Så vi burde altså vært skikkelig tøffe, men kan ikke si jeg er overbevist her jeg sitter helt slått ut av et lite forkjølelsesvirus.

av Marina Publisert i Syting

Velkommen etter, forskere!

Vel.  Jeg vil fremdeles ha nytt kamera.

Ettersom jeg egentlig tjener noenlunde bra burde jeg ha råd til det, mener jeg.  Men jeg synes lissom ikke jeg har råd til tross for at jeg har penger nok i bankkontoen og ikke veldig mye jeg trenger å bruke penger på før etter neste lønningsdag.
Så kanskje jeg egentlig ikke har så veldig lyst på nytt kamera?

Jeg har en mistanke om at det istedet er at jeg er veldig oppmerksom på at det egentlig ikke kjennes så veldig godt å bruke opp de siste pengene i kontoen.  For hvis man har $2540 på kontoen og kjøper et kamera som koster $2299, da blir det utrolig tomt på kontoen for en stund.
Og det er ikke en god følelse.

Og nå har noen altså forsket på det og funnet ut at mennesker som blakker seg blir ikke helt fornøyd med hva de kjøper.  Bare logisk, og nettopp hva jeg har visst i mange år.

Men selvsagt har jeg også funnet en måte å navigere rundt dette problemet på!  Iallefall hvis man egentlig har råd til det man ønsker seg, men ikke vil bruke de siste pengene på kontoen.

Det er veldig enkelt også.  Man bare kjøper hva man vil ha og betaler med et kredittkort.  Så betaler man kredittkortregningen med omtrent halvparten av pengene på kontoen.  Da blir det ikke like tomt der inne.
Neste måned betaler man resten av kredittkortregningen og er ferdig med det og man har fred i sinnet, kameraet man ønsket seg og hvis man passer på har man ikke engang betalt rente.

Min neste utfordring blir vel å finne en måte å få UPS til å slutte å somle så fælt, uten å måtte betale ekstra!

Nye dingser! Yay!

Hvis noen tror jeg er så fryktelig entusiastisk om denne pressekonferansen i San Fransisco media har hengt seg helt opp i de siste dagene, tar de grundig feil.  Jeg bor i Los Angeles; ingenting som skjer nordafor Big Sur er det minste viktig. Simpelthen umulig.

Med mindre det skjer i Sendai, altså.  Sendai er nemlig litt mer enn en by som ble oversvømt av en diger tsunami noen år siden; det er jo der Nikon holder til.  Og i går annonserte Nikon sitt nyeste kamera, D750.

Først gadd jeg ikke engang å bry meg.  Det tar sikkert fine bilder, men jeg har allerede flere kameraer som gjør det.  Og kamera med Wi-Fi?  Hah! Jeg skulle ønske leiligheten min hadde skikkelig Wi-Fi!  Og fleksibelt display?  Vet ikke om noen andre husker det, men de første digitale point-and-shoot kameraene Nikon produserte hadde fleksible display.  Ordet «selfie» hadde ikke blitt oppfunnet enda, ellers ville de helt sikkert blitt kalt «selfie-disply» for det var det de fungerte som.

Men så måtte jeg vente litt på en server som tilsynelatende kommuniserer ved hjelp av et 8-baud modem…

Og jeg oppdaget at det nye kameraet var ganske kompakt, raskere enn de gamle (med unntak av D300, da. Men den bruker CF-kort), og ellers har ganske ålreite spesifikasjoner.  Det fleksible displayet er ikke laget for dumme «selfies» men for gjøre det enklere å lage fuglevideoer.  Dess mere jeg ser på det, dess mere liker jeg det.

Og jeg vil ha det.

Eneste problemet er at det koster over to tusen daler, og jeg har ikke to tusen til overs akkurat nå.  Men det er vel et midlertidig problem.  Akkurat som narkiser alltid finner penger til dop, finner fotografer alltid penger nok til det japanske heroinet sitt.

Det er ikke ferie; det er familie!

Jeg er riktignok i ferd med å forlate Norge, men synes jeg må gjøre mitt for å bekjempe terror i landet og nå som «Norske myndigheter ber folk være oppmerksomme og melde fra om de legger merke til noe uvanlig.», synes jeg at jeg må gjøre mitt og melde fra om de følgende veldig uvanlige hendelsene fra de siste tre ukene:

1:  Fredag 11 juli var det overhodet ikke traffikkork på E6 mellom Lillehammer og Steinkjer.  Ikke så mye som en saktegående minivan som tok opp begge kjørefeltene!
Jeg har ingen mistanke om hva som kan ha forårsaket denne høyst uvanlige hendelsen men jeg håper det skjer igjen neste gang jeg kjører strekningen.

2:  Tremenningen min i Gjøvik (ikke alle har søskenbarn i Gjøvik, Alf!) greide å handle mat, lage middag, og tilogmed rydde litt på kjøkkenet uten å ytre så mye som et kvidder om at mannen hennes ikke gjør nok husarbeide.  Jeg var grundig overrasket, men klager ikke.
(Mannfolket er riktignok en godt kvalifisert slabbedask, men det blir ikke bedre av å syte)

3:  Det var både sol og oppholdsvær mens jeg var i Norge!

4:  Min katteelskende tremenning og hennes hundeelskende bror greide å spise middag sammen uten å starte en eneste krangel om hvorvidt katter eller hunder er best.  Absolutt en forbedring, men også veldig uvanlig.

5:  De to ovenfornevnte søskens mor greide å høre på råd fra begge to etter at hun skadet seg uten å bruke de neste tre dagene på å fortelle alle og bikkja deres at hun ikke hører på hva ungene sier og gjør ikke som de sier for hun kan tross alt huske da de begge ble født.
For å virkelig sjokkere alle tilstedeværende fulgte hun rådene fra sine barn (begge jobber i helsesektoren) uten å mukke.

Jeg ønsker alle en fremdeles god sommer, og håper uvanlige ting fortsetter å skje (så lenge de ikke involverer ting som smeller)!

Resirkulering, fra et boss-perspektiv

Så firmaet jeg jobber for har nå blitt solgt og tatt over av et større firma.  Du vet, det er en dog-eat-dog-world og alt det der…

Dette betyr at jeg har fått nye sjefer.  Nei, ikke at de gamle sjefene har blitt byttet ut med nye; jeg har fått nye sjefer i tillegg til de gamle.  For firmaet skal jo bli så mye mer effektivt nå!

Og miljøvennlig.  Firmaet mitt skal bli miljøvennlig.  Jeg må bare gjenta det for å få hodet rundt det, lissom.

Så nå har jeg ikke en bossbøtte under skrivebordet lenger.  Å hive ting i bosset er nemlig ikke miljøvennlig.  Her skal det resirkuleres!
Derfor har jeg nå en resirkuleringsbøtte under skrivebordet.  Den ser akkurat ut som den gamle bossbøtta men har et resirkuleringssymbol på siden.
Jeg har en sterk mistanke om at det faktisk ER den gamle bossbøtta med en resirkuleringssymbol klistret på siden.
Det er resirkulering, det!

Problemet med en resirkuleringsbøtte istedet for en bossbøtte under skrivebordet mitt er at jeg har overhodet ikke noe behov for å resirkulere noe ved skrivebordet mitt.  Derimot har jeg stadig behov for å hive ting i bosset.
Som en relativt typisk programvareingeniør har jeg nemlig diverse uvaner som å spise mens jeg jobber.  Det medfører en stadig strøm av peanøttposer, plastikkgafler, smørbrødinnpakning, teposer, appelsinskall, epleskrotter, ferskenkjerner, sjokoladeinnpakningspapir, og andre ting som jeg i ung alder lærte at man ikke stikker bak sofaen eller blomsterpottene og later som om man ikke vet noe om.

Man hiver denslags i bossbøtta.

Men den eneste bossbøtta igjen på kontoret er den i lunsjrommet.  Så hvis jeg har noe jeg vil hive er jeg nå nødt til å ta en pause i hva jeg holder på med (å jobbe, vanligvis) og labbe over til lunsjrommet for å hive bosset mitt.  Akkurat som alle kollegene…
Dette medfører at lenge før lunsjtid begynner bosset å tyte ut og falle på gulvet og en av sekretærene må ta set tid til å ringe opp vaktmesteren og be ham komme med en ny boss-sekk og ta ut den fulle og kan vi være så snille å få en større bossbøtte?
Nei, det kan vi visst ikke…

Etter bare tre dager med denne ordningen har jeg allerede begynt å bli litt nostalgisk for den «gamle» sjefens miljøtiltak, som enklest kan beskrives som «sunnmørske».  Hvis man aldri godkjenner rekvisisjoner for nytt utstyr blir det jo ikke noe gammelt, utdatert utstyr som må resirkuleres eller sendes på fyllinga, og hvert kilo datautstyr man ikke kjøper er et kilo datautstyr kineserne ikke behøver produsere og i prosessen sparer man miljøet for hele ti kilo ganske giftig avfall.
I tillegg sparer man penger, men jeg vet ikke hvor miljøvennlig det er.

Og det er ikke akkurat som om vi har hivd cola-bokser og vannflasker i bosset eller rundt om på parkeringsplassen tidligere heller.  Neida, vi har hatt resirkuleringsbøtter for både plast, metall, papp og papir så lenge jeg har vært her, og jeg kan vel nevne at de bøttene var ikke akkurat siste mote i 2008 så jeg regner med de har vært her ganske lenge.
Samme kan sies om bossbøttene, selvsagt, men for dem ble det altså et brått karrierebytte.
Jaja.

Nå håper jeg bare at jeg ikke blir forkjølet, for DA blir det krise, altså!

Rytterne i Dødens Dal

I USA var det amatørtreff ute på veiene i helga.  Memorial Day, kalles det.  Denne helligdagen feires siste mandag i mai, men hva som skal minnes er jeg ikke sikker på.  Vaffal ikke folkeskikk og trafikkregler!

Helligdagen feires stort sett ved å sette seg i bilen med campingvogn eller annen tilhenger på slep, eller helst bobil hvis man har en, og så kjøre som besatt til man må tilbake på jobb tirsdag.
Hvis man ikke kræsjer eller kjerra bryter sammen først da.  Det skjer jo iblant.

Eneste alternativet ser ut til å være å tilbringe helga på kjøpesenter og kjøpe fjorårets gassgriller og laken på billigsalg.

For å unngå alt dette bestemte mannfolket og jeg oss for å dra til Death Valley.  Om sommeren drar nemlig ingen dit.  Bortsett fra noen få gale europeere.  Og diverse motorsyklister.  Og noen få andre tullinger.

For å gjøre det klart at vi IKKE hører til blant tullingene kjørte vi selvsagt motorsykkel. Det er merkelig nok ikke noe problem i Death Valley til tross for at man gjerne tar på seg tykke klær laget av svart lær for anledningen.  Svart lær holder faktisk varmen ute mye bedre enn shorts og t-skjorte og forhindrer tilogmed solbrenthet.

Solbrenthet, ja! Det er ikke mye skygge der ute, og solen er stort sett høyt på himmelen, som stort sett er skyfri.

20140529-120529-43529494.jpg

Skyfri?   Hmmmmm….

20140529-120649-43609032.jpg

Som sagt, nesten ingen trær!

20140529-120859-43739245.jpg

Her er det vaffal VELDIG få.

20140529-121816-44296314.jpg

Men denne karen setter nok mer pris på mangelen på biler!