Vær så snill, nettjournalister! Spar meg!

Iblant blir jeg bare matt av hva jeg leser i diverse nettaviser. Det kan få meg til å tro at jeg er den siste person i verden som både forstår mer enn ett språk og har evnen til å tenke og tilegne meg kunnskap.

Jeg vet at dette ikke er sant, men hva skal jeg egentlig tenke når Aftenposten slår til med påstander som dette i en artikkel om de siste nyhetene om Malaysia Airlines Flight 370:

Det er en ny type analyser av satellittbilder som har ført frem til konklusjonen, sa Razak.

Nei, det sa han slett ikke. Han sa at satelittDATA var blitt analysert, og at disse analysene viste at det siste SIGNALET fra flyet som ble fanget opp av satelitter kom fra Indiahavet, sørvest for Perth i Australia.
Analysen som har kommet fram til dette er en ny type analyse av satelittDATA.

Disse analysene av flyets ferd viste at Malaysian airlines MH370 fulgte den sørlige korridoren og sist dukket opp på radaren midt i det Indiske hav, vest for den australske byen Perth.

Nei, feil igjen. Flyet dukket ikke opp på noen radar i dette området, for DET FINNES INGEN RADAR I DETTE OMRÅDET! Det finnes ikke noe som helst i det området, bortsett fra vann. Vann har ikke radar innstallert, i tilfelle noen var usikre på dette.

Dette er et område som ligger langt fra noen mulige landingssteder, sa Razak, som varslet en ny pressekonferanse i morgen med mer informasjon om flyets bevegelser.

Endelig! Endelig greide Aftenpoften å få inn et sitat som faktisk er sannferdig. Det er ikke noe mulig landingssted der ute. Jeg regner med at Perth har en flyplass (eller flere) men de er altså VELDIG langt unna og flyet hadde ikke drivstoff nok til å komme seg dit.

BBC greide seg mye bedre, men selv de kommer med en ubekreftet påstand om at det er bekreftet at flyet styrtet i Indiahavet. Det er slett ikke bekreftet, men en konklusjon man kan trekke fra hva som så langt er kjent. Det er ikke mye en Boeing 777 kan gjøre der ute bortsett fra å styrte. Og når man vet hvor mye drivstoff flyet hadde ombord, hvor langt det kunne fly på dette drivstoffet, hvor flyet befant seg på et gitt tidspunkt like før det ville sluppet opp for drivstoff, og at det i tillegg har blitt observert noe som kan være vrakgods fra flyet i det generelle området hvor det ville vært da det slapp opp fra drivstoff, ja, da kan man lett trekke noen konklusjoner.
Som nesten helt sikkert er riktig, men ikke bekreftet enda.

Marina bedømmer moteekspertene: Her tar noen feil!

Jeg er ikke helt sikker på når moteekspertene begynte å ta interesse i OL, men det var vel omtrent samtidig som det ble vanlig at kvinnelige utøvere lar seg avbilde i nakenkalendere?

Og som vanlig tar de helt feil.  Det er ingenting galt med det norske OL antrekket.  La gå fargene kan få det til å se ut som om de norske utøverne kom til Sotsji og fikk utlevert bagasjen til finnene, men det er helt greitt.  Fargene er fine og klærne passer anledningen.
Eneste problemet jeg har med den sølvfargede sixpencen er at den er sølvfarget og det er olympiade.

Tenk på det. Olympiade. Sølv.

Olympiade. Sølv.

Hva i helsike er galt med gull og bronse???
Bortsett fra at sølv er stiligere, da.

Jeg gir dem 8.5 poeng, som inkluderer et halvt ekstrapoeng fordi sølv er stiligere enn gull eller bronse.

Og de franske damejakkene er ikke «veldig chic».  De ser ut som morgenkåper.  Altfor korte, vatterte morgenkåper.

Hva jeg ser her er et av disse plaggene «moteeksperter» elsker; de ser utrolig fine ut på en modell i et bilde men funker ikke for virkelige kvinner i det virkelige liv.  Case in point: dama til venstre i bildet brukt av minMote har knyttet en ekstra knute på beltet i håp om å hole jakken på plass, mens dama i midten gjorde det ikke og holder på å gå i oppløsning.

Resten av antrekket er helt greitt, så jeg gir Lacoste 6.0.  Fem poeng i minus for damejakkene, og et pluss-poeng for å ha lagt merke til at rødt, hvitt og blått er veldig vanlige flagg-farger og ha gjort noe ikke helt idiotisk med det.  Bortsett fra damejakkene.
Det kunne vært veldig stilig, men ble litt sånn halvveis.

Det samme kan man vel si om kåpene til de russiske damene.  Halvveis er en mer nøyaktig beskrivelse enn festlig, vaffal.  Det er litt trist, for de kunne vært også vært skikkelig stilige.  Inntrykket jeg får er at lederne deres helt glemte antrekk for åpningsseremonien, og de som skulle ta seg av det forskjømte ble inspirert av en baglady som sov i et hjørne av en t-banestasjon i Moskva og fikk kåpene laget i hui og hast og så billig som mulig.
De får 7.5 for ideen, 3.0 for utførelsen.

Og amerikanernes stygge julegenser?  Den er alt annet enn «kjempefin».  Den er kanskje ikke direkte stygg, men den minner veldig mye om noe man kan forvente at en middelaldrende svigermor fra Midtvesten møter opp i en familiesammenkomst før jul i.  Samtidig er den genial, ettersom slike «stygge julegensere» har overlevd all kritikk, alle trender, og fremdeles selger tålelig bra og i tillegg har hatt en renessanse blant unge mennesker de siste årene. De synes det er «ironisk» å kle seg i gensere med stygge julemønstre.
Man kan vel si at de er en veldig god representasjon av amerikansk stil?  Jeg synes de er gode for 7 poeng, og det inkluderer et fratrekk for sokkene utenpå buksene.

Og de amerikanske utøverne får noen ekstra poeng for å faktisk ha vist seg i full offentlighet i jakkene…

Marina blir forbannet

Jeg liker konspirasjonsteorier. Jeg synes de er interessante og morsomme.

Det betyr ikke det samme som at jeg tror på dem.  Heller tvert imot; en del av hva som er så morsomt ved konspirasjonsteorier er det at enkelte er tullete nok til å tro på dem.

Egentlig burde jeg vel synes det er trist, men ettersom jeg ikke kan fikse det synes jeg likesågodt jeg kan flire litt av det.

Men nå, altså!

Dette er tredje år på rad jeg har dratt til Guatemala på vinterstid.

Og tredje gang jeg har blitt forkjølet dagen etter at jeg kommer tilbake…

Det er ikke akkurat verdens ende, men sterkere bevis på at Maya-forbannelsen faktisk finnes har jeg aldri sett eller hørt om!

av Marina Publisert i Syting

Velkommen til uvirkeligheten…

Mens jeg studerte hadde jeg endel pussige jobber.  En av de minst pussige var kanskje en sommer da jeg jobbet i en fabrikk som laget vannski.  Da jeg senere nevnte dette til en klassekamerat, og fortalte hvilke merker vannski fabrikken produserte, ble han veldig overrasket.
Han ble ikke overrasket over at flere forskjellige merker vannski ble produsert i samme fabrikk, men at vannskiene man kunne kjøpe i sportsforretningene rundt om i byen ble produsert i et gammelt industriområde like utenfor byen.  Han trodde alle ting man kjøper ble produsert langt, langt borte.

Jeg syntes han virket litt uinformert.

Senere en gang hadde jeg en lignende opplevelse da en jente i klassen spurte hvor jeg hadde kjøpt genseren jeg hadde på meg.  Jeg svarte at jeg ikke hadde kjøpt den, men strikket den.  Hun ble veldig overrasket over at det går an å lage sine egne klær.

Jeg syntes litt synd på henne.

Og nå får jeg høre at det finnes mennesker langt inni huttiheita i Appalachia som ikke vet at det går an å spise grønnsaker rett fra planten?

Jeg er ganske sikker på at jeg har forvillet med inn i feil univers og endt opp på et sted der det er noe helt skrekkelig galt med folk og jeg håper virkelig at jeg finner veien tilbake til mitt eget univers og de fornuftige menneskene i det så fort som mulig!

Plus-size, lissom!

Vi kan alle leksa om skinnmagre modeller, så jeg skal ikke gjenta den her.

Egentlig har jeg ikke noe problem med tynne modeller.  Det finnes mange vakre kvinner som også er tynne, og det er ingen grunn til at de ikke skal avbildes i moteblader og lignende.
Problemet er at moteindustrien bare bruker syltynne modeller, og at de later som om det er det som er normalen.  Tynn er tilfeldigvis ikke normalen for de fleste kvinner, og det finnes mange vakre kvinner som er alt annet enn tynne og det er ingen grunn til at de ikke skal avbildes i moteblader og lignende.

Men altså, selv normale, tynne kvinner er ikke tynne nok for moteindustrien.  De foretrekker anorektikere.

Det er bare sykt.

Helt til nå.  Nå har de begynt å bruke såkalte «plus-size» modeller.  Det er egentlig bra, men jeg har et problem med at de kaller dem «plus-size» og later som om de er større enn «normale» kvinner.
For disse kvinnene er stort sett omtrent samme størrelse som meg!  Dette burde jeg selvsagt være fornøyd med men det er jeg absolutt ikke.  Jeg er nemlig alt annet enn «plus-size» og det er da på tide at moteindustrien får et skikkelig grep på virkeligheten.

Hele mitt liv har jeg blitt trakassert og mobbet fordi jeg er for tynn.  Som barn ble jeg kalt «flaggstanga», «skranglebeinet» og «pinnen».  Det er blant de mindre uhøflige navnene som ble brukt, selvsagt.
Jeg begynte å løfte vekter da jeg var 13 i håp om å skjule benbygningen min ettersom andre muligheter virket enda mer håpløse.  Jeg har blitt nektet å delta i organisert sport fordi jeg ikke veier nok.  Jeg har en KMI på under 19 og har til stadighet problemer med å finne klær som passer fordi alt som produseres er kortere og bredere enn meg.

Hvis noen for alvor tror jeg er «plus-size» kan de ringe meg nårsomhelst.  Jeg har nemlig noen fine strandeiendommer i Iowa jeg gjerne vil få solgt…

Movember

Menns helse er ikke akkurat et uviktig tema.  Omtrent halvparten av verdens befolkning er jo menn, og resten av oss er stort sett kvinner og jeg regner med at de fleste av oss kjenner flere menn vi ikke ønsker skal bli overkjørt av et hurtiggående malmtog.
Eller daue av prostatkreft eller noe annet oss kvinner stort sett ikke har problemer med.

Broren min er selvsagt opptatt av menns helse, så i fjor bestemte han og noen av de mannlige kollegene hans seg for å gro barter i forbindelse med Movember.  Kvinnene pyset ut med diverse svake unnskyldninger, og beviste dermed at det finnes virkelig ting menn kan gjøre bedre enn kvinner bortsett fra å skrive navnet sitt i snøen i gult!

Unntatt litt skjeggutgroing i forbindelse med bakrus og fjellklatring har brutter’n alltid vært glattbarbert, så dette var både nytt og uvant for ham og verken han eller kollegene var helt komfortable med kjekskost-spirene de plutselig hadde midt i ansiktet.  Dette førte selvsagt til endel morsomme situasjoner på jobben, selv om det stort sett var de kvinnelige kollegene og den ene fyren som har hatt helskjegg i årevis som fant det morsomt.  Fnisingen eskalerte til kritisk nivå etter at en eller annen moroklump oppdaget at alle bartedyrkerne har trønderske aner eller er utdannet ved NTH (ja, NTH. Nettopp!).

Dagene etter kom de alle på jobb iført skinnvest.

Resultatet av denne fortrønderiseringen var selvsagt mer fnising som igjen nesten førte til et lite kjemisk eksperiment bakerst i server-rommet (der all varmen fra alle datamaskinene blir sugd ut av bygningen og erstattet med kald luft) men det ble nedstemt av hensyn til naboene.  Trønder-kjemi lukter ikke akkurat av roser.

Men altså, stort sett tok alle forandringen med godt humør.  Åffer kritisere kollegene for å gro bart når du kan flire av dem istedet, lissom?

Unntaket var selvsagt den ene manageren som ingen likte (som senere har forlatt firmaet, til stor applaus).  Han var bekymret for firmaets renomme, og innbilte seg for en eller annen grunn at barter og skinnvester kunne skade dette mer enn ufordragelige managere.  I tillegg hadde han et viktig prosjekt på gang og det første møtet med kunden skulle finne sted ved månedskiftet mellom november og desember og han var mer opptatt av at bartene skulle barberes av først enn at de tekniske forberedelsene skulle være i orden.

Så for å berolige manageren lovet brutter’n og de andre som skulle være med på første møte med kunden at de skulle barbere seg dagen før.  Kors på halsen, og ikke engang kryssede fingre.

Dagen det viktige møtet skulle finne sted møtte de alle, som lovet, tidlig på morrakvisten med glattbarberte ansikter og rutete flannelskjorter.  Manageren var selvsagt alt annet enn fornøyd med deres valg av antrekk og mer enn litt frantisk fordi det var ikke noen sjanse for å rette på det, men han fikk veldig liten gehør for bekymringene sine.  Alle andre ville heller snakke om prosjektet, som om det var det viktige!
De ignorerte manageren fullstendig og gikk istedet inn i konferanserommet for å sette opp presentasjonen sin og fortelle hverandre dumme vitser.  Manageren holdt seg i bakgrunnen og følte seg uvel.

Så kom representantene fra kunden.  Alle som en var de iført skinnvest, og alle bortsett fra en, som var kvinne, hadde de bart.  Manageren som ingen likte ble bleik, men det hele var jo hans egen feil.  Han hadde glatt oversett at all korrespondansen fra kunden var sendt fra postnummer 7000!

Fiction vs. Reality

Etter at jeg har innrømmet at verken jeg eller motorsykkelen har superkrefter passer det seg vel egentlig å si noe om hva som virkelig skjedde?  For det kan man altså ikke finne ut fra ulykkesrapporten!

Det var ikke så fryktelig komplisert, egentlig.  Jeg og en kamerat var ute på motorsykkeltur og traff på en bilist som virkelig var ute å kjøre…

Det hele begynte en lørdag morgen omtrent en måned siden da jeg svingte inn på en vei lokalt kjent som «Ninemile» fordi den er 9.2 miles (14.8 km) lang.  Kameraten var da for en eller annen grunn så langt bak meg at jeg svingte inn på veiskulderen og stoppet for å vente på ham.
Samtidig kom en bil fra den andre retningen og også svingte inn på veien.  Dette var ikke en type bil man forbinder med gode kjøreegenskaper, men den holdt så høy fart i svingen at bilen var ustødig og jeg var faktisk litt bekymret for at den skulle kjøre på meg.  Det skjedde ikke, men bilen stoppet like ved der jeg sto og føreren så ut til forsøke å finne noe på et kart eller noe han hadde på fanget.  Jeg ville foreslått at han oppdaterte fjasboksiden sin, men det finnes ikke noen form for telefonforbindelse der opp så det er usannsynlig.
Etter kort tid så han opp og kjørte videre.

Samtidig svingte kameraten min inn på veien og kjørte etter bilen.  Jeg fulgte etter.

Bilen kjørte ganske sakte og noe vinglete, så min første tanke var at vi burde kjøre forbi så fort som mulig.  Det var bare ett problem; forbikjøring er forbudt på hele veien.
Men den første kilometeren er oversiktlig og ganske rett, og ettersom motorsyklene har mye høyere ytelse enn bilen ville det vært enkelt og ufarlig å kjøre forbi den der.  Etter den første kilometeren er det en sving på en bakketopp og så den ene blinde svingen etter den andre og umulig å kjøre forbi uten å risikere livet, med mindre bilen foran svinger ut på veiskulderen og slipper oss forbi.  I California er det faktisk påbudt å slippe raskere traffikk forbi, men mange er likevel ikke villige til å gjøre det.

Men altså, kameraten var foran og han kjørte ikke forbi, så alt jeg kunne gjøre var å håpe på at bilføreren enten slapp oss forbi eller til nød kjørte i grøfta.

Etter at vi hadde fulgt bilen i sakte tempo (vel.  50 km/t) for en stund satte bilen opp tempoet litt, vinglet enda mer, satte ned farten og svingte ut på høyre veiskulder like før bakketoppen.

Akkurat da skjedde mange ting plutselig på en gang.  Kameraten min tok sjansen og begynte aksellerere for å kjøre forbi bilen, og samtidig kom to motorsykler over bakketoppen i motsatt retning.  Dette burde ikke vært noe problem, men akkurat da svingte bilen skarpt til venstre og føreren trampet hardt på gasspedalen.

Det kunne bare ikke gå bra.

Bilen traff først kameraten min.  Så traff den den fremste av de to motorsyklistene som kom over haugen.  Så bråbremset den, stoppet midt i veien, og begynte å rygge i vill fart mot der jeg hadde stoppet.  Jeg prøvde å rulle baklengs, men bakdekket traff en sprekk i asfalten og resultatet var at jeg mistet balansen og både jeg og sykkelen falt overende.
Heldigvis stoppet bilen like foran meg og skiftet retning igjen.  Jeg tror bilisten ville stikke av, men den bakerste av det to som kom over haugen hadde styrt unna og sto nå oppå bakketoppen og veivet med armene.  Like bak ham sto en diger orange lastebil med orange blindende lys overalt.  Sammen utgjorde de en effektiv veisperring og bilisten gav opp rømningsplanene.

Kameraten min lå da på ryggen på venstre veiskulder.  Han var bevisst, og ikke livstruende skadet.  Motorsykkelen hans lå omtrent fem meter fra veien.  Jeg slo av motoren og gikk over til den andre motorsyklisten som var påkjørt.  Han lå med venstre side ned i veigrøften og det var tydelig han hadde store smerter.  Den venstre armen hans var vridd på en måte menneskearmer ikke skal være, og jeg kunne se blod komme gjennom nylonstoffet i jakkeermet hans.  Men han var bevisst og hadde ingen tegn på nakke- eller ryggskader så etter at kameraten hans kom over løftet vi ham forsiktig over på ryggen så han ikke skulle ligge på den skadde armen.

Jeg kunne høre lastebilføreren på radioen fortelle noen at de måtte sende to ambulanser og politi, og noe om at en idiot har kjørt ned flere motorsyklister.  Minst fire motorsyklister til hadde stoppet; jeg sendte dem ut i begge retninger for å advare trafikk og få folk til å sette ned farten.

Bilføreren hadde da kommet ut av bilen sin og sto der og så fårete ut.  For en eller annen merkelig grunn ba jeg ham hjelpe meg med å få motorsykkelen min opp på hjulene så jeg kunne få den ut av veien.  Han var omtrent like nyttig som en regnjakke under maskingeværild, men det spilte ikke noen stor rolle ettersom Suzukien ikke er veldig tung.

Han virket nervøs og fortalte at han hadde ikke forventet at det skulle være noe trafikk der ute, men han innrømmet også at han ikke visste hvor han var.
Mitt generelle inntrykk av fyren var at han var litt tilbakestående, men det kan jo ha vært på grunn av sjokk eller noe.

Etter kort tid kom to nødresponsbiler fra US Forestry Service for å ta seg av de skadde.  Ettersom det er lang og kronglete vei til nærmeste sykehus hadde de allerede kalt inn et ambulansehelikopter, så det tok bare noen minutter før de var på vei, eller mer nøyaktig i luftn, til sykehuset.  Men i mellomtiden hadde en av mannskapet på helikopteret, som  tilhørte LA County Sheriff’s Department, tatt seg tid til å spørre meg om hva som skjedde.  Jeg gav ham en kort beskrivelse av ulykken, og han fortalte meg at noen fra CHP ville komme for å ta seg av ulykkesscenen.

De kom like etterpå; to unge politimenn som sannsynligvis hadde mindre erfaring med etterforskning av trafikkulykker enn hva jeg har, men de greide da å få ned informasjonen fra førerkortet, forsikringen og registreringen min og spurte noen ikke helt idiotiske spørsmål om hva som skjedde.  De tok også en veldig kvikk titt på asfalten der ulykken skjedde, og informerte bilføreren om at informasjonen han hadde gitt dem ikke var troverdig, noe jeg tok som et godt tegn ettersom han blant annet påsto at han slo på retningssignalet lenge før han svingte.
De virket lite interessert i hva lastebilsjåføren hadde å si, noe jeg syntes var rart ettersom han var eneste utenforstående vitne til i det minste deler av ulykken.  Men det er mulig de ble påvirket av at han hadde lyst til å kverke bilføreren.

Etter å ha ringt etter tauebil dro purken.  De hadde da vært på stedet i under 20 minutter, og hadde ikke engang sett på motorsykkelen min.  Jeg kan ikke engang huske at de så på kjøretøyene som var involvert i kollisjonen.

Ettersom både kameraten min og den andre karen hadde kjøpt motorsyklene sine hos samme forhandler, som ikke var veldig langt ute, fikk vi begge syklene fraktet dit.  Jeg betalte tauebilsjåføren ettersom jeg var den eneste av oss som hadde kredittkort, men fikk lovnader om at kameraten kom til å betale sin halvdel.  Det har han også tilbudt å gjøre, men jeg sa nei ettersom stakkaren er blakk.  Jeg har istedet sendt regningen til bilførerens forsikringsselskap, som enda ikke har refundert meg.

Kameraten min hadde brukket noen ribben, et ben i ankelen og etpar ben i hånden, alt på høyre side.  Etter noen dager på sykehuset var han hjemme og etter tre uker tilbake på jobb.
Den andre karen var alvorligere skadd; han hadde flere kompliserte brudd i venstre arm, brukket krageben, flere brukne ribben, punktert lunge og skader på blant annet leveren.  Han kommer til å greie seg fint, men trenger flere operasjoner og lang rehabilitering.  I tillegg har han en tildels ganske fysisk jobb, så han kommer til å være sykemeldt i minst et halvår, sannsynligvis mer.

Ettersom det er sånn man gjør det i USA har begge hyret inn advokater og forbereder seg til å saksøke dritten ut av bilføreren og forsikringsselskapet hans.  Der er jo pent nødt til det, for ellers blir de stort sett nødt til å betale sykehusregningene selv, og det dreier seg om svært store summer.

Uansett, det var det som skjedde.  Men i følge CHP skjedde det hele lenger ned i bakken, hvor veien er fin og oversiktlig, og bilføreren kjørte sakte og forsiktig, brukte signal og så seg om nøye uten å se en eneste motorsykkel.  Og så kom det plutselig to fra hver retning i vill fart, og kjørte inn i bilen hans.
Og en fikk ikke så mye som en skrape, en fikk noen små skraper på eksosrøret, og to fikk skader som tyder på at de ble påkjørt av en bil som holdt minst like høy fart som dem.

Jaja…

Hvor tøff er SuperMarina, egentlig?

Ifølge en ulykkesrapport nylig skriblet av en eller annen representant for CHP (California Hype Producers) smelte jeg nylig inn i bakenden av en praktisk talt stillestående bil i over 50 km/t på motorsykkelen min.

Og både jeg og sykkelen kom fra det hele praktisk talt uten skader.

Oss superheltinner har selvsagt SuperSuzukier som matcher vår usårbarhet!

Eller CHP er muligens en gjeng fordomsfulle, løgnaktige, og virkelighetsfjerne tullefanter som aldri har tatt så mye som elementære kurs i fysikk?

Jeg vet hvilken forklaring jeg foretrekker, men etter at jeg forstuet en finger mens jeg laget chili i går er jeg ganske sikker på at virkeligheten tilpasser seg ikke mine ønsker denne gangen heller.