Nå er Halloween virkelig blitt skremmende!

Når foreldre er så redde for at den store, stygge baconfeberen/ribbesnuen/svineinfluensaen skal angripe de søte små at de bekymrer seg for at halloweensnopet skal inneholde virus, da er det jaggumeg på tide å holde smårollingene hjemme, skalke alle luker, og melde seg ut av samfunnet til man kommer seg over sine egne personlige problemer.

Makan!

Eplet faller langt fra reklamen

Iblant får jeg denne ekle følelsen av at jeg er eneste person på jorden som fremdeles skjønner at kula treffer der du sikter, ikke nødvendigvis der du ønsker…

Men jeg er slett ikke overrasket over artikkelen i Aftenposten der sosiolog Hege Widerberg jamrer seg over at nordmenn blir stadig feitere til tross for økt tilgang til både informasjon om helse og kosthold og sunn mat. Denne sutringen er ganske standard kost i norske så vel som amerikanske aviser og andre tidsskrifter. Det som får meg til å reagere ved denne artikkelen er at Widerberg later som om hun ikke skjønner hvorfor nordmenn blir stadig feitere til tross for all informasjonene om helse og sunt kosthold de bombarderes med.

Hvis Widerberg ikke skjønner bæret av nordmenns vektøkning er det fordi hun er så grundig på bærtur så langt ute i granskauen at hun sannsynligvis ikke kommer seg hjem dette århundret, selv om hun helt sikkert har GPS.

Ærlig talt…

For hver artikkel som forteller oss hvor sunt det er å spise brokkoli blir vi bombardert med minst hundre reklamer for hvor kult det er å drikke Cola. For hver gang vi har sjansen til å lese om hvor viktig det er å spise fersk frukt blir vi bombardert med hundrevis av reklamer for fete snacks. For hver gang vi leser om farene ved å spise junk food leser vi en mengde artikler om farene ved slanking. For hver artikkel om hvor viktig det er å være fysisk aktiv er det en mengde artikler om alle skadene man kan pådra seg hvis man trener.
For hver artikkel om farene ved overvekt, som to tredjedeler av befolkningen lider av, er det minst ti artikler om farene ved anoreksi, som kanskje to prosent av befolkningen lider av.

Og mens forskerne som forteller oss at middelhavsdietten kan forhindre depresjon sannsynligvis bruker mye av arbeidsdagen på å søke om forskningsmidler, har pilleindustrien som heller vil overbevise oss om at alt vi trenger er en liten rosa pille morgen, middag og kveld et enormt reklamebudsjett.
Og knøttsmå produksjonskostnader.

Følg pengene, sier jeg.

Vi vet alle at det er mye enklere å varme opp en Grandiosa enn å lage et skikkelig måltid. I tillegg er det mye billigere. Grønnsaker vokser sakte og krever innsats for å bli markedsklare, så må de høstes og fraktes til markedet i hui og hast før de visner. Pakkemat kan frysetørkes, eller bare fryses, tørkes, eller pakkes, og varer lengre enn de fleste regjeringer. Og den kan lages fra billige ingredienser i en fabrikk der arbeidskraften er billigst, og produksjonen kan stå på hele året om nødvendig. Grønnsaker vokser bare mens temperaturene er fordelaktige.
Frukt er enda vanskeligere. Ananas, for eksempel, råtner på bare ti dager i et kjølelager. Epler, som er en av de mest holdbare fruktene, kan holde seg i omtrent tre måneder, men bare under nøye (og dyr) klimakontroll.
Ferskt kjøtt og fisk kan holde seg i noen få timer utenfor kjøleskap, og kanskje noen dager i.

I tillegg til at fersk, sunn mat er så resurskrevende, går det ikke an å sette en logo på den og kopibeskytte den på samme måte man kan med brus og potetgull, og det gjør det umulig å reklamere effektivt. Når folk ser et eple, ser de et eple, og assosierer det kanskje med bestemors eplekake. Når de ser en flaske brus, ser de den kule logoen og assosierer det med alle de perfekte menneskene iført glamorøse antrekk som har det så utrolig moro på eksotiske steder i reklamene, og den søte sangeren fra det kule guttebandet som reklamerte for brusen da de var unge.
Når noen ser en frossen pakke slankemiddagsmat assosierer de den med de fantastiske resultatene kjendisdama som reklamerer for merket sier hun fikk ved å spise akkurat dette mølet. Når noen ser brokkoli assosierer de det med “Ewwwww!”

Sunn mat har tapt kampen mot pakkemat og snacks som kan reklameres for ganske enkelt fordi det var ikke penger nok til å melde den på i konkurransen. De som ikke forstår hva resultatet av det blir, kan bare ringe meg. Jeg har jo fremdeles denne strandeiendommen i Iowa jeg gjerne vil få solgt…

Internett redder liv, igjen.

Nylig overhørte jeg en godt voksen kvinne som prøvde å forklare til en jente på omtrent 18 hvorfor overdreven soling ikke var en god ide, uten særlig hell. Ungjenta mente at hudkreft er ikke veldig farlig, for det kan jo opereres bort. Og at hun kom til å være et skikkelig skrukketroll når hun blir 40 gjorde ikke noe inntrykk heller. “Når jeg er 40 kommer jeg ikke til å bry meg.” sa jenta, helt skråsikkert.

Der tar hun feil, selvsagt. Man bryr seg akkurat like mye når man er 40 som når man er 18, og jeg burde vite ettersom jeg har erfaring med begge deler og god nok hukommelse til å huske da jeg var 18.

Jeg har ikke sånne dyper rynker, men jeg har nok av de små man får under øynene. De er ikke alltid så veldig tydelige og de plager meg ikke så veldig mye, men jeg ville ikke klaget om de bestemte seg for å dra sin vei og plage noen andre til senere en gang. Som når jeg er 80. Jeg kommer sikkert til å bry meg når jeg er 80 også, men kanskje ikke så mye om rynker.

Det er bare det at de siste få ukene har jeg merket disse rynkene mye mer enn tidligere, og jeg har en stygg mistanke om at dette ikke skyldes at jeg først nå legger merke til dem eller at synet mitt plutselig har forbedret seg. Det ville vært litt merkelig om slike ting skulle skje like etter at jeg slapp opp for øyekremen jeg har brukt de siste årene. Minst like merkelig som om det faktisk finnes en anti-rynkekrem som virker, og det er nettopp det jeg begynner å få mistanke om nå.

Ikke at jeg tror det finnes noen krem som reverserer eller på annet vis fjerner rynker, men den kan jo virke på annet vis. Som ved å skjule rynkene på en eller annen måte. Eller kanskje virker den bare på hodet mitt, og får meg til å hallusinere sånn at jeg innbiller meg at jeg ikke ser like mange rynker som det virkelig er?

I teorien er det jo lett å finne ut; bare kjøpe en ny tube og etter noen uker se om det er noen forskjell. Og så kan jeg få en venn til å ta en titt sånn at jeg kan få avklart om kremen virker på rynkene eller bare synet mitt. Funker sikkert bra; alle vennene jeg har her er menn, og vi vet jo alle at menn er mer saklige enn kvinner. Særlig når det gjelder rynker og hudkremer…

Men det er to alvorlige problemer med denne kremen. Et er at den koster $100 tuben. Det er litt drøyt, synes jeg, men ettersom en tube varer i omtrent et år kan man late som om det ikke er så ille.
Det andre problemet er at det eneste stedet jeg vet om der man får kjøpt den er Sephora. Det var ikke noe problem da jeg bodde i Midtvesten, hvor den eneste Sephora-butikken befinner seg omtrent midt på Michigan Avenue i Chicago.
Men i Los Angeles County er det et stort problem, for den Sephora-butikken som er nærmest der jeg bor befinner seg nemlig i kjøpesenteret Century City i Beverly Hills, og de andre er ikke stort bedre plassert.
Nå vet jeg at tanken på å handle i Beverly Hills for noen er så attraktiv at det er til å dåne over, men jeg ville heller dånt av for å slippe.

Jeg tror Beverly Hills opprinnelig ble opprettet som etslags fristed der film-”stjerner” og annet riff-raff kunne utfolde seg uten å plage skikkelige folk. Altså en slags ghetto.
Men nå ser det ut til å være stedet der falmede peroksydblondiner med sigende silikonpupper drar for å dø. Ikke akkurat som elefantenes kirkegård, men omtrent like skrukkete hud.
Avdankede golddiggere er ikke akkurat hyggelige mennesker og de har aldri lært å kjøre. I tillegg har de ingen hobbyer bortsett fra å handle, og resultatet av det er at parkeringsgarasjen på Century City er som en krigssone.
Nei, verre enn en krigssone. Jeg har vært i krigssoner og der kjører folk stort sett ganske fornuftig og de er stort sett høflige og vennlige. Iallefall de såkalte fiendene.
Golddiggerne som drar til Century City kjører for å drepe og de hater alle andre mennesker intenst og oppfører seg deretter.

Uansett, vi snakker om et kjøpesenter her. Sivilisasjonens endestasjon, avdeling Beverly HIlls. La gå de visstnok har et stoppested til på Rodeo Drive, og jeg har hørt rykter om noe på Melrose Avenue også, men det gir meg ikke noen grunn til å ville dra til Century City.

Så, det var en heller lang forklaring på hvorfor jeg handlet på internett og betalte $11 i frakt for en tube krem jeg kunne stukket innom det lokale kjøpesenteret og kjøpt på vei fra jobben. $11 er billig sammenlignet med hva det ville kostet å rette opp bulkene i bilen min.
Og det plager meg ikke det minste å vente en uke på produkter jeg kunne fått tak i på en halvtime. Å vente en uke på en tube krem er ikke noe problem sammenlignet med å vente flere uker på psykologisk hjelp når man har vært utsatt for umenneskelige kjøpesenter-mareritter og fått dype sår på sjelen i tillegg til flere rynker.

Forskjellen på 18 og 40 er nemlig at når man er 40 finner man seg ikke i like mye tull, og man har penger nok til å kjøpe seg ut av ubehageligheter. Det er faktisk helt fin kompensasjon for litt rynker!

Tid for en laaaaang kaffepause…

Jeg vet ikke hvor mange som engang har hørt om “programvarearkitektur” men det er faktisk noe ganske viktig for oss som driver med programvareutvikling. Med god arkitektur gjør jobben vår nesten seg selv; med dårlig arkitektur blir den et sabla slit som ikke er verdt å gjøre selv med våre relativt generøse lønninger.

Selv om jeg må si det selv, er jeg en ganske god programvarearkitekt. Ikke genial, men god. Jeg kan organisere ting. Iallefall så lenge det dreier seg om programvare; kjøkkenskapet mitt er en helt annen sak.
Sjefene mine vet dette. De innrømmer det tilogmed. De er også klar over at enkelte andre i gruppen vår ikke er nær så flinke til dette. De får de enkleste ting til å virke kompliserte og uoversiktlige, og gjør det vanskelig både å utvikle nye funksjoner og å forandre på gamle. Ting tar ekstra tid fordi man ikke kan finne fram, og resultatet er sløsing med både tid og penger.

Utfordringen nå er selvsagt å gjette hvem sjefene lar bestemme hvordan arkitekturen skal være…

Nei, selvsagt er det ingen utfordring. Det er klart at mine uorganiserte kolleger får bestemme!
Selv den delen av programvaren jeg allerede har designet, kodet og testet får de forandre til sin modell, med ekstra mapper, ekstremt lange filnavn, flere definisjoner av samme type, rot og skrot og elendighet.

Og de forventer at jeg fortsetter i jobben og gjør som rotepavene sier.

Jeg tror det er å tide å streike!

Hvaffornoe? Ingen kaffepauser???

En dansk sjef vil ha slutt på kaffepauser, forteller Aftenposten oss. Alt jeg kan si er at han tydeligvis har strammet slipset altfor mye! Åssen skal folk få gjort noe som helst hvis de ikke kan ta kaffepauser? De kommer jo til å bli sittende ved skrivebordet og snorkesove halve dagen! Og de kommer til å være helt intetanende om hva som foregår verken i verden eller ved arbeidsplassen, og hvordan kan de gjøre nytte for seg da?

Nå må jeg innrømme at slike ting godt kan skje ved min egen arbeidsplass. Det er bare noen måneder siden jeg og en kollega fikk sure kommentarer for å sitte i lunsjrommet og snakke. Joda, hva vi snakket om var helt uten tilknytning til jobben, og ja, dette var noe vi gjorde ganske regelmessig. Kanskje opptil flere ganger i uka. Og sikkert for minst ti minutter om gangen!
Vi ble litt fornærmet over at en av de slipsbehengte la seg opp i hva vi gjorde, selvsagt, så ettersom jeg har en iPhone og han har en iPod touch, installerte vi begge en høvelig IM-klient og fortsatte samtalen neste dag. HELE neste dag.
Dagen etterpå var vi litt lei av å stirre så mye på de små skjermene så istedet brukte vi fire og en halv time på å diskutere motorsykler. To og en halv time ved hans datamaskin, og to ved min. Alt sjefene så var to ansatte som ivrig diskuterte noe teknisk mens de stirret på en dataskjerm, og de regnet vel det som bra. De oppdaget ikke at hva vi var så opptatt av var nettsidene til Suzuki og Honda.
Dagen etter var det surfing og dykking som sto for tur…

Det er også verdt å merke seg at ingen greide å klage over at vi ikke fikk arbeidet vårt gjort i tide. For det gjorde vi.

Og ingen har enda klaget over de udugelige dustene som bare sitter ved skrivebordene sine og gjør et eller annet veldig dårlig og veldig forsinket hele dagen.
Sjefer har virkelig ikke peiling!

Her må det ordnes opp, altså!

I over 20 år har jeg bodd i utlendighet, og i den tiden har jeg dummet meg ut så utrolig grundig at jeg vet ikke hvordan jeg kan unnskylde det. Fra tid til annen har jeg havnet i diverse klammerier her og der, tildels på grunn av min egen dumhet mangel på erfaring og tildels på grunn av herpa skikker og bruker i primitive bananrepublikker, for ikke å snakke om foreldede, kvinnediskriminerende lover som fremdeles er i bruk i endel tilbakestående land rundt om i verden.
Og dumme meg har bare holdt den teite kjeften min lukket og ordnet opp selv.

Dumme meg! Erkedumme, idiotiske meg!

Hva jeg burde ha gjort var selvsagt sette meg ned og hyle og skrike og forlange at UD kommer inn og ordner opp. Det er jo sånn proffene gjør det.
Hvis man er norsk skal man kunne dra til andre land og ture fram som det passer; og hvis noe går galt kommer noen edle representanter for Kongeriket Norge og redder oss, og forklarer for de ekle utlendingene at de er helt på villspor hvis de tror at nordmenn kan forventes å ta ansvar for seg selv eller rette seg etter lover og regler i andre land. Vi retter oss jo ikke engang etter lover og regler i Norge!
Og det skulle bare mangle, selvsagt.

Ta den jækla purken oppe i Seattle som prøvde å gi meg fartsbot, for eksempel. Hva iallergrønnestegranskauen skulle han ha lov til å gjøre noe sånt for? Jeg kjørte jo ikke engang over fartsgrensen, og når det apekattlandet velger å merke fartsgrensene sine i utgåtte måleenheter, hvordan kan de forvente at oss opphøyede nordmenn skjønner bæret av de greiene? Justismord, sier jeg!

Og da den fæle utlendingen jeg engang i oldtiden var gift med tok opp store lån i mitt navn, noe han bare kunne gjøre på grunn av de eldgamle, kvinnefiendtlige lover i staten Iowa, og strandet meg med skyld og gjeld, hvorfor ordne opp selv når jeg kunne forlangt at Oljefondet betalte for utskeielsene hans? Og i tillegg kunne UD selvsagt sende inn Tellemarksbataljonen for å skyte jækelen.
Tellemarksbataljonen kunne godt kommet og skutt fyren som brøt seg inn i huset mitt i Portland også. Sånn at jeg slapp gjøre det selv. Det er jo så traumatisk å måtte rette en skarpladd revolver mot hodet til et annet menneske. Hvis man kan kalle en narkoman dust av en wannabe innbruddstjuv “menneske”, da. Noe jeg sterkt tviler på.
Ikke at jeg hadde våpen, altså. Sånt gjør jeg jo ikke!
Eller kanskje hadde jeg det likevel. Det er jo ikke så dumt å være bevæpnet når man ferdes ute i lovløse bandittland.

Og mens jeg er inne på temaet bandittland… Hva med de uhorvelige skattene jeg tvinges til å betale hvert eneste år? Reneste landeveisrøveriet! UD bør ta av en alvorsprat med IRS og forklare at dette går bare ikke. Vi kan ikke tillate at pengegriske regimer rundt om i verden presser penger ut av ærlige nordmenn!

UD bør også ta seg tid til å sende en UP-patrulje til Culver City, California for å ta seg av den slipsbehengte drittsekken i en diger veltepetter som nesten kjørte på meg i dag. Vi kan jo ikke tillate at disse kriminelle utlendingene setter verdifulle norske liv i fare!
Jeg vet om et høvelig sted de kan grave ham ned og.

Samtidig kan de godt grave litt ekstra for å gjøre plass til den innpåslitne motorsykkelpurken som fra tid til annen sender stygge blikk i retning en uskyldig liten svart motorsykkel som aldri ville finne på å overskride fartsgrensen.
Ikke at fartsgrenser her borte i pottittlandet gjelder for norskeide motorsykler uansett, altså.

Sånn ville det iallefall vært om UD gjorde jobben sin skikkelig!

For bedre månebilder, dra dit!

Fra tid til annen tar jeg bilder av månen. Og stort sett går det rett i dass. Sånn er det bare når man skal ta bilder av ting som er veldig langt unna; det er så mye atmosfære mellom kamera og motiv at bildene blir uskarpe.

Jeg har fra tid til annen tenkt på å kjøre ut til ørkenen bare for å ta bilder av en god fullmåne. Der ute burde det iallefall være mindre lysforurensing og andre typer forurensing som er ganske vanlige i Los Angeles.

Men nå har jeg funnet ut at ørkenen slett ikke er stedet å dra til. For å få de beste forholdene for å ta bilder av ting ute i rommet må man derimot dra dit ingen har dratt før, til Ridge A i Antarktika!
Det høres ikke akkurat ut som et sted jeg kan kjøre til på etpar timer, og jeg er litt usikker på hvordan bilen min kommer til å like søtti minusgrader, for ikke å snakke om at kamerabatteriene kanskje ikke funker så veldig bra under slike forhold, men altså. Bortsett fra at det er uhorvelig kaldt og innihelvete langt unna høres stedet skikkelig bra ut!

For stor i kjeften?

Ting man ikke sier etter å ha kritisert spesialeffektene i “Inglourious Basterds” for å ikke være helt anatomisk og teknisk korrekte: “You wanna know how to scalp someone properly?”

Vel. Jeg kan da iallefall teorien!