Djupt såra og vonbroten…

Jeg kom nettopp hjem etter en snartur til banken og matbutikken, og det første jeg hører etter at jeg satte fra meg handleposene var at Didrik Solli-Tangen vant den norske Melodie Grand Prix finalen…

I seg selv er det vel ikke noe galt i det. Låta er klassisk MGP-røre, og uansett har Norge tapt den internasjonale finalen så mange ganger at hvis vi dummer oss ut igjen er det bare oss selv vi konkurerer mot. Og ingenting imot Didrik, altså. Han er sikkert en grei gutt og morra hans er sikkert skikkelig stolt av gullungen sin, og det bør hun selvsagt være.

Men. Det kunne gått så mye bedre. Keep of Kalessin kunne ha vunnet. Jeg sier ikke det fordi jeg er en stor fan av Keep of Kalessin, men fordi jeg har en sans for historie. Vi kunne, som første land i hele verden, sendt trøndere som faktisk kan spille til MGP-finalen. Er jeg den eneste som virkelig forstår hvor stort det kunne vært?

Er jeg?

Ikke det?

Uansett er jeg utrolig skuffet over mine landsmenn og -kvinner i dag, selv om det sikkert bare er gamlisene og fjortisene som har skylda. Faktisk er jeg så skuffa at for et øyeblikk tenkte jeg for alvor at jeg burde kanskje søke om amerikansk statsborgerskap snart.

Men så tenkte jeg på hva amerikanerne ville sendt til MGP-finalen hvis de hadde sjansen, og da bestemte jeg meg for at det ville være mye lurere å flytte tilbake til Trondheim og satse på å bli den første kulturministeren i utbryterrepublikken Trøndelag.

Endelig noe fornuftig fra en politiker!

Toyota-eiere bør parkere bilen, sier transportminister Ray LaHood i USA. Det var sannelig på tide at han gjorde noe med situasjonen! Toyotaer har lenge vært et av de største problemene på amerikanske veier.
La gå de også er en av de mest vanlige bilene, men det alene forklarer ikke hvorfor nesten alle som kjører i blinde har en Toyota.

I Sør-California har vi vitser om “SoCal Beeemers”, altså BMW’er spesiallaget for markedet i Los Angeles og dalstroka innafor. De leveres med bremser som ikke virker i nærheten av røde trafikklys, kan ikke overskride 17 mph i venstre kjørefelt, og for enkelthets skyld leveres de uten retningssignaler.

Og joda, jeg har sett folk som kjører utrolig idiotisk i BMW’er. Disse er nesten alltid overpyntete unge kvinner, og bilene de kjører er registret til et mye eldre mannfolk. Heldigvis kjører de stort sett bare til kjøpesenteret, og da bare midt på dagen.
BMW’ene jeg kjører forbi på vei til jobben skaper nesten aldri problemer.

Toyotaer, derimot…

Bortsett fra Cadillac Escalade er nok Priuser de verst kjørte bilene i hele Los Angeles. Hvis jeg ser en Prius foran meg, vet jeg at her gjelder det å være forsiktig. Sjansene for at føreren har en telefon opp mot øret er bortimot 100% (og ja, vi har forbud mot telefonbruk i bil i California.), mens sjansene for at han/hun ser ut gjennom vinduene noensinne er omtrent 0%.
Hvis de gir signal kan man forvente at de svinger i motsatt retning av hva signalet angir.
Med mindre det er fysiske sperrer mellom kjøreretningene virrer de over linjen til stadighet. Og ja, de kjører i venstre kjørefelt. Og høyre kjørefelt. På en gang.

Andre Toyotaer er omtrent like ille. Min erfaring er at pickuper og veltepettere er de verste etter Priusene; andre mener at Camryer eller Corollaer er de verste. Lokale variasjoner, går jeg ut ifra.

Men altså, hvis folk bare gjør som transportministeren sier, så kommer alt til å bli mye bedre!

(Og nei, dette innlegget er verken sludder og vrøvl eller et forsøk på å være morsom. Dessverre.)

Kampen mot monstrene er aldri over!

Jeg jobber så lange dager nå for tiden at jeg kan ta annenhver fredag fri, hvis jeg vil. Og i dag er annenhver fredag…

Ettersom vi har et skikkelig møkkavær i Los Angeles for tiden hadde jeg ingen store planer for dagen. Bortsett fra å sove.

Men soving blir litt trøtt etter en tid, så det ble til at jeg våknet og dro meg selv ut av sengen og inn i dusjen, dusjet, tørket meg, og så begynte jeg å tenke på å kle på meg også; det var da jeg oppdaget at rene klær ikke er så lett å finne som jeg har innbilt meg de siste ukene.
Så jeg skulte, som man gjerne gjør når man føler at en stor urett er begått og man vet hvem den skyldige er, mot skittentøykurven. Det vil si, jeg skulte mot det hjørnet av soverommet hvor skittentøykurven sist ble observert. Nå var dette hjørnet okkupert av en tidligere ukjent livsform. En meget stor livsform. Med tentakler.
Fra lukten å dømme var dette en livsform som ikke hadde vasket seg på en stund.

Med andre ord; det var på tide å vaske klær.

Hadde jeg bodd i Skien eller Røros eller et annet sted hvor de fleste hus og leiligheter er utstyrt med egne vaskemaskiner og tørketromler ville ikke det vært noe problem. Men jeg bor i Los Angeles, og her er slikt en ufattelig luksus som bare de rike oppe i Beverly Hills og på TV har.
Her nede på flata har de heldige blant oss vaskerom i kjelleren, mens resten må bruke vaskerier eller dra hjem til Mamma og spørre pent.

Jeg er blant de heldige, men dessverre er det bare to vaskemaskiner og mye mer enn to beboere i bygningen. Det betyr at det er en stadig konkurranse om vaskemaskinene.

De som ikke har jobb har en fordel, for de er i mindretall og de kan bruke hele den lange arbeidsdagen på å vaske, noe som burde gi dem en god sjanse til å ha rene sokker til enhver tid. Dessverre fungerer det ikke helt sånn ettersom lørdag er den tradisjonelle vaskedagen i USA også, og Los Angeles er mye mer tradisjonell enn de fleste tror.

Det finnes få ting så irriterende som å sette av lørdagen for klesvasken, og så finne ut at en som likesågodt kunne vasket på tirsdag har okkupert vaskerommet for dagen.

Heldigvis var det fredag i dag, så tradisjonsdamene vasket ikke. Dessverre er det en dame i bygningen som vasker minst to ganger om dagen. Først tidlig på morgenen, når de virkelig desperate prøver å få litt vasking inn før de drar på jobb, og så begynner hun på igjen rundt fem om kvelden, like før folk flest kommer fra jobb med tanker om å komme seg først til vaskerommet.
Jeg regner med at hun tar inn vasken fra hele slekta, og hun har visst stor familie, stakkar.

Som om ikke alt dette var ille nok, er leiligheten min den som er lengst borte fra vaskerommet. Den er også så langt borte fra heisen og trappa som mulig. Dette gir alle andre i bygningen sjansen til å komme seg til vaskerommet før meg, skulle de få mistanke om at jeg planlegger å vaske noe.

Men må man, så må man. Jeg stappet monsteret ned i skittentøykurven så gpdt det lot seg gjøre, formanet det om å forholde seg stille og ikke stinke, og så snek jeg meg mot trappen. Å vente på heisen var ikke aktuelt.
Nede i første etasje hører jeg stemmer og skritt som går mot trappen. Kanskje flere enn meg har lagt merke til at vaskemaskinene står stille? Med hjertet i halsen løp jeg ned de siste trinnene, inn i garasjen, og følte en sterk trang til noe voldelig da jeg så at lyset var på i vaskerommet.

Heldigvis var det falsk alarm. En feil ved bryteren, sannsynligvis. Begge vaskemaskinene og begge tørketromlene er tomme. Dagen er reddet!
Jeg parterer monsteret og stapper det i vaskemaskinene, heller i liberale mengder monsterdrepende middel (andre kaller det vaskemiddel. Tullinger!) og forer maskinene med 25-cent mynter til de blir fornøyde og går med på å vaske monsteret mitt.

Herfra er alt unnabakke, fryd og gammen. Jeg kan gå tilbake til leiligheten min, spise frokost, gå ned til vaskerommet igjen uten bekymring, flytte monsteret, som nå bare ligner på våte klær, inn i tørketromlene, ofre flere 25-cent mynter til vaskeridemonene, gå opp til leiligheten min og lage kaffe, drikke kaffe, og med tid og stunder hente de rene, tørre klærne mine fra vaskerommet.

Så ryddet jeg opp litt i kjøkkenet, og tenkte at nå kan jeg likesågodt ta en lur…

Men det ble det ikke noe av, for sengen min var okkupert av et digert monster. Med tentakler.
Fra lukten å dømme hadde dette monsteret nettopp badet i vaskemidlet mitt…

En teskje pepper? Eller var det to?

I anledning min fødselsdag serverte jeg reker til etpar bekjente. Ja, jeg laget middag på fødselsdagen min. Akkurat som om noen kunne gjort det bedre!

Problemet var at en av mine bekjente spurte etter oppskriften.

Jeg tror jeg har nevnt dette før, men oppskrifter er ikke min sterke side. Jeg eier ikke så mye som en eneste oppskriftsbok, og den ene jeg noensinne har eid (the Mafia Cookbook av Joseph “Joe Dogs” Iannuzzi ) ble aldri brukt (av meg) og jeg gav den bort til en venn kort tid etter at jeg kjøpte den.

Mine oppskrifter består av diverse ting jeg husker om matlaging, som for eksempel at man kan lage tomatsuppe av en boks hermetiske tomater, en høvelig mengde melk, litt løk, hvitløk, en dæsj italiensk krydderblanding og kok til mørt. Server med salt og pepper tilgjengelig. Og at lammekoteletter skal stekes på en side til blodet tyter ut, så snus og stekes til man er for sulten til å vente lenger. Jeg serverer dem ofte med ris, kokt grønnsakblanding (av den frosne varianten) og en flaske billig (men noenlunde god) rødvin.

Altså ikke så forbaska detaljert. Oppskriften min for reker i hvitløk og hvitvin (som jeg laget i anledning av at jeg i dag fylte 41) er omtrent sånn:

Dekk bunnen av en ovnfast form med løkskiver og hakket hvitløk.
Legg rekene i ett lag oppå løken og hvitløken.
Strø en dæsj nymalt pepper og en høvelig mengde oppskåret vårløk oppå rekene.
Hell på saft fra en halv sitron og fyll på med hvitvin til rekene er halvveis dekket.
Stek i ovn til rekene er gjennomstekt.
Server med store mengder hvitvin eller sjampanje og høvelig tilbehør.

Ikke akkurat hva folk som er vant til å måle og veie alt mellom himmel og jord forventer.

Jeg tror ikke jeg er den eneste. Jeg kan huske en gang Stjernemannen skulle koke ris til en tradisjonell persisk rett (ja, han er persisk. Jeg lar ikke menn som ikke er persere slippe unne med å ha noen som helst tro på stjernetegn. Det har noe med kalenderen deres å gjøre). For å være sikker på at han gjorde det riktig, ringte han Mamma (han innrømmer selv at han er en skikkelig mammagutt) og spurte om råd. Jeg forstår ikke et ord farsi, men jeg kan lissom forestille meg samtalen:
Mamma: “Hiv i en dæsj av dette og hint og kok til risen er gjennomkokt. Det er så lett, så!”
Guttungen (han er 42, i tilfelle noen lurer): “Men mamma; akkurat hvor mye? Hvor lenge?”
Han så fremdeles forvirret ut da han var ferdig med samtalen, men han greide da å koke risen uten å svi av huset eller smelte bunnen ut av kasserollen. Min erfaring er at menn ofte undervurderer deres egne matlagingsferdigheter.

Min oppskrift på lammegryte er omtrent som så:

Brun en høvelig mengde lammekjøtt, skåret opp i biter, en passe stor løk, og høvelige mengder hvitløk i olivenolje.
Hell i en boks tomatsaus (eller to).
Krydre etter smak.
Kok tille passe mørt.
Server med tilbehør etter smak.

“Etter smak” og “høvelig mengde” er måleenhetene jeg bruker. Bare når jeg koker ris bruker jeg målebeger. Eller et eller annet til å måle med. Det går like bra med en kaffekopp (uten kaffe, og ren og tørr) som med desilitermål, så lenge man husker at man skal bruke et mål ris og to mål vann.
Og så salt og matolje og krydder etter smak…

Altså, en bekjent spurte etter rekeoppskriften min og jeg gav henne den. Og hun spurte etter måleenheter.

Jeg følte meg som en fisk på tørt land, og bestemte meg for at en dag skal jeg skrive en “dæsj” og “etter smak” kokebok. Så kan måleenhetsfolka føle seg utafor for en gangs skyld.

Håper jeg.

Flytende prisindekser

I dag hørte jeg noen syte om bensinprisene igjen. Dette skjedde fordi jeg stakk innom bensinstasjonen samtidig som andre mennesker var der, regner jeg med.
Jeg bare fylte opp tanken på motorsykkelen. Det tar bare etpar minutter og litt over syv dollar. 2.5 gallon, og det holder i etpar uker.

De andre fylte opp veltepettere. De var der da jeg kom, og de var der da jeg dro.
Og de jamret seg hele tiden.

Folk har bare ikke perspektiv, altså! Bensin er jo råbillig sammenlignet med endel andre væsker, som for eksempel mennskeblod, og, vel, andre ting!

Grunn til å forbli singel #1

Det er mange fordeler ved å være singel. Man har kontroll over sitt eget liv. Man kan spise hva man vil, bruke pengene sine til det man vil, og man har ingen konkurranse om båndvidden. Mannfolk som laster ned porno kan nemlig drepe selv det raskeste nettverk. Og joda, det er laste ned porno de gjør, selv om de kaller det “research”. Jeg har nemlig gjort litt reaserch også.

Men det er en grunn til å forbli singel som slår alle andre grunner til å forbli singel, og den kan forklares gjennom følgende scenario:

En mann forviller seg inn i SuperMarinas leilighet. Før eller senere går han på do. Når han er ferdig, vasker han forhåpentligvis hendene sine. Så føler han et behov for håndkrem.

I den sammenhengen kan jeg nevne at ved vasken på badet mitt befinner det seg tre ting: Min elektriske tannbørste i laderen, en noe pussig flaske med flytende såpe, og en tube Neutrogena Norwegian Formula håndkrem. Ingenting annet.

Jeg kan også nevne at så langt har ingen hatt problemer med å finne såpen, så man kunne også tro at det skulle være riktig enkelt å identifisere håndkremen. Man kunne forvente at mannen som trenger håndkrem bare forsyner seg av tuben som står fremme og er ferdig med det hele.

Men det kan man altså ikke forvente. Hva han virkelig gjør er å rote rundt i alle skapene på badet til han finner den ene kremen som kombinerer egenskapene dyrhet med komplett udugelighet som håndkrem, som for eksempel øyekrem eller antirynke-serum eller noe sånt, og så forsyner han seg særdeles grådig. Min erfaring er at omtrent en tredjedel av en full tube eller krukke er normalt.
Altså gnir fyren hendene sine inn med noe som overhode ikke hjelper på tørr hud til en totalpris av omtrent $40 eller mere, hvis vi beregner kostnaden basert på de dyreste produktene jeg har.

Hvis man senere forklarer til denne mannen hva de forskjellige produktene er for og at håndkremen befinner seg i tuben merket “håndkrem” (OK, så min sier “hand cream”) som står fremme, får man en kombinasjon av dumme blikk og forklaringer som “men jeg ville da ikke bruker opp håndkremen din!”, “hvordan kunne jeg vite hva som var i den krukken?” (lese etiketten er visst ikke en mulighet) eller “jeg vil ikke lukte som dameparfyme” (at det står “FRAGRANCE FREE” på tuben gjør inget inntrykk).
Hvis samme mannen (eller en annen mann) senere befinner seg på badet mitt og vil ha håndkrem, gjentas ugjerningen, men muligens med en annen krem denne gangen.

Jeg har en teori om at man kan få slutt på denne oppførselen ved å skyte mannen eller noe annet som medfører langvarig dødhet, men jeg har aldri prøvd så jeg vet ikke sikkert.

Men altså, å slippe menn inn på badet er ganske enkelt for dyrt til at man kan gjøre det regelmessig og man risikerer å måtte dra til kjøpesentere mye oftere enn man har lyst til.

SuperMarina menger seg med kjendiser

Når man bor innen snubledistanse til Hollywood og slike ting, blir det gjerne til at man ramler borti diverse berømtheter fra tid til annen. Nei, ikke forvent at jeg skal fortelle om da jeg traff på en eller annen Hollywoodkjekkas i matbutikken; jeg er fullstendig kjendisblind så selv om jeg traff på disse menneskene hver eneste dag ville jeg neppe kjent dem igjen. Og jeg tviler på at noen av dem ville brukt mye tid på å forklare til meg hvem de er.

Neida, hva jeg snakker om er at når jeg trenger en skomaker og spør diverse mennesker som burde ha greie på slikt hvem de kan anbefale, blir jeg sent til firmaet som en gang på søttitallet laget støvletter til bandet KISS.
De lager også sko til å matche Oskar-kjolene til diverse kjendisdamer, sko for filmindustrien, og generelt fottøy for folk som vil ha noe de ikke finner i butikkene (og har råd til å betale for hva de vil ha). Sjappa deres har en formue i signerte kjendisfotografier, og en ganske imponerende samling bilder av fottøy de har laget.

I verkstedet deres er det alt fra glam og glitter til støvlene til diverse av byens motorsykkelpurker. De trenger nye såler stadig vekk, kunne fyren jeg snakket med fortelle meg.

Hva jeg trengte var akkurat det samme som motorsykkelpurkene; nye såler på etpar par støvletter, og ettersom jeg også kjører motorsykkel trenger jeg samme sorten. Hyggelig å komme til folk som vet hva de gjør!

Og for fra $1600 kan de lage meg et nytt par støvletter, akkurat som jeg vil ha dem. Etpar hundre dollar ekstra hvis jeg vil ha slangeskinn, eller etpar tusen ekstra for krokodilleskinn. Ettersom jeg også er en av disse mennskene som har vanskelig for å finne hva jeg vil ha i skobutikkene er det fristende.

Men ingen plattformstøvletter ala Kiss. Dem går det ikke an å kjøre motorsykkel i!

Litt nerdete er vel OK?

Som jeg har nevnt før har jeg en hobby (fotografi) som medfører et høyt forbruk av harddisker. For den grunn liker jeg store harddisker, for da tar det jo mer tid før jeg må kjøpe flere.

Nå prøver jeg også å være noenlunde miljøvennlig, så da jeg nylig lette etter de perfekte harddiskene for mitt behov var det klart at vinneren ble Western Digital 2TB “Green Caviar”. De var bare så dyre at jeg nølte litt med å kjøpe dem, men jeg fant heller ikke noe bra alternativ.

Så da jeg etpar dager siden hadde en sjanse til å kjøpe disse diskene til $169 hos CDW (sorry, special deal, og alt det der…) var det klart at jeg slo til som en sunnmøring som finner en tikroning på gata, og bestilte to av dem med en gang.

Og CDW er så utrolig effektive at jeg fikk diskene mine alt neste dag. Hvordan de greier å sende dem fra en forstad utenfor Chicago til Los Angeles på under 20 timer aner jeg ikke, men jeg regner med at de jukser og sender dem fra en forstad utenfor Los Angeles.
Men sånt lurer man ikke på når man sitter der med et eksemplar av verdens fineste harddisk i hånden…

Ja, nettopp. Verdens fineste harddisk. Det er her spørsmålet om “for nerdete” kommer inn, selv om jeg tror det riktige uttrykket sannsynligvis er “geek”, ikke “nerd”.
Jeg måtte bare vise dem fram til en kollega (ja, han der. Stjernemannen. Han har forstand på slikt), som behørig beundrer de tekniske spesifikasjonene såvel som prisen, men er litt skeptisk til at jeg regner med å fylle dem opp med fotografier på to-tre år eller mindre. Fotografi har han ikke så god forstand på.

Det var da en annen kollega, som verken har forstand på harddisker eller fotografi, blandet seg inn og påsto at det var altfor nerdete å vise fram harddisker. Denslags er ikke interessant, mente han. Tullingen!

De fleste ville nok regnet det som normalt om vi beundret de tekniske spesifikasjonene til en sportsbil, en ny datamaskin, eller tilogmed et kamera. Så hvorfor iallverden kan man ikke beundre de tekniske spesifikasjonene til en harddisk, iallefall når de så absolutt er godt over gjennomsnittet? Vi er jo ingeniører, for fasan! ALT som har med datamaskiner er, eller kan iallefall være, viktig i jobben vår, så hvorfor skal vi ikke ta en interesse i harddisker? Hvor ville vi vel vært uten dem?

Og ikke kritiser meg for å være for nerdete. Det er helt greitt å være nerdete, og jeg tar meg litt nær av unødig kritisisme. Akkkurat som harddisker tar seg nær av skriking…