Marinas Gale Verden

I all medieomtalen av Fritzl-saken er det en ting jeg har lagt merke til med litt forundring, og det er alle kommentatorene som later til å tro at noe sånt kunne bare ikke skjedd hvis Amstetten hadde flere sladrehanker. Når har vel sladder forhindret forbrytelser, eller stoppet noen fra å fortsette med en forbrytelse?
Det har sikkert hendt etpar ganger at sladderhanker har gitt politiet nyttig informasjon når de etterforsker en forbrytelse, men stort sett farer de bare med sladder. Som stort sett er løgn og forbaska dikting, iblant med et gryn av sannhet mikset inn. Og det er bare et ulykkestilfelle, selvsagt.

Vi kan jo prøve å forestille oss Solveig Sladderkjerring som ringer opp lensmannen i Indre Enfold for å fortelle om noe hun har hørt:

“Duh, Lensmann? Jeg hørte noe virkelig sjokkerende fra hu Ågot i går, om naboen hennes, han Ole Gransauglia. Ja, ikke at jeg er en til å snakke, men Ågot sa at Berte fortalte at datteren hennes sa… Bla, bla, bla, … at han Ole har misbrukt datteren sin, ja, hun var ganske sikker på at det har pågått en stund, og jeg tenkte, … Bla, bla, bla, bla, … du vet, den fillipinske kjøpekona hans, hun får jo knapt lov til å gå i butikken, så jeg regner med at selv om hun vet har hun vel ikke peiling på hva hun skal gjøre, og han Ole banker henne jo både blå og gul så det er ikke sikkert hun turde om hun så visste. Og bla, bla, bla, bla, …”

Javisst, ja! Det skulle tatt seg ut. I virkeligheten er det vel mer sannsynlig at Solveig tar seg en tur innom Berte Bygdedyr for en kopp kaffe, og litt meningsfylt konversasjon:

“Nei, har du hørt, bla, bla, bla, …”
“… Bla, bla, bla, … og hun derre fillipinerkona til han Ole er gravid igjen! Sett sånt! Disse svartingene kommer til å ta over, … bla, bla, bla, …”
“Bla, bla, bla, … og man kan jo lure på hvem faren er, bla, bla, bla, … man vet jo aldri med disse utlendingene og bla, bla, bla, …”
“Litt mer kaffe? Tror jeg må lage en kanne til… Bla, bla, bla, … og de ungene er jo helt tomsete; jeg snakket til den dattera til Ole her forleden, og hun var jo så forskremt at det bla, bla, bla…”
“Og har du hørt bla, bla, bla, … disse ungdommene nå til dags, bla, bla, bla, … sånt kunne aldri skjedd da jeg var ung bla, bla, bla, …”

Selv er jeg skråsikker på at Amstetten er godt forsynt med sladrekjerringer, både av hankjønn og hunkjønn, og at de drikker akkurat like mye kaffe, spiser akkurat like mange kaker, og sier akkurat like mye sant og nyttig som sladrekjerringer andre steder i verden. Sjansene for at de skal utføre en nyttig funksjon i samfunnet (i sin rolle som sladrehanker, altså. Endel av dem har sikkert jobber som i det minste er litt nyttige) er helt fraværende og sjansene for at de skal spre usannheter om uskyldige mennesker er svært høye.
Akkurat som i Indre Enfold. Jeg skal ikke uttale meg om Ytre Enfold, for da ville jeg blitt nødt til å lage mer kaffe, og hente flere kaker…

“Jeg er bare ikke den sorten som gjentar sladder, altså, så du får høre grundig etter første gang!”
“Tunghørt, sier du? Ja, i det tilfelle kan jeg vel gjøre et unntak…”

Jeg ble litt inspirert av disse fotogåtene enkelte andre bloggere poster fra tid til annen, så jeg måtte bare poste en selv:

Nei, jeg tror ikke noen kommer til å ha problemer med å gjette hva dette er. Men hvor mange små blå smurfer er det på dette bildet? Og hva inni granskauen driver de med?

For ekstrapoeng kan man også gjette hva de tenker på.

Da jeg var liten fortalte diverse slektninger meg at jeg var altfor sta fordi jeg var en steinbukk.
Og så fortalte de meg om alle egenskapene jeg hadde fordi jeg var født på akkurat den dagen jeg ble født. Selv syntes jeg ikke det virket helt riktig, særlig ikke etter jeg forstod at dette betydde at alle som hadde samme fødselsdag som meg skulle ha de samme egenskapene. Det kunne da bare ikke gå an!

Så leste jeg en bok om astrologi og fra den fant jeg ut at jeg var da slett ikke noen steinbukk, men en vannmann! Ikke at det gjorde noe inntrykk på tantene, selvsagt. Datoene i boken stemte ikke med horoskopene i lokalavisen, så de måtte ganske enkelt være feil.
Og alle feilene ved personligheten min skyldtes at jeg var en steinbukk. Selvsagt.

Senere i livet oppdaget jeg at jeg var faktisk født mellom to stjernetegn, så jeg er verken steinbukk eller vannmann men noe imellom. Det blir vel steinmann eller vannbukk, regner jeg med.
Men det spiller ingen rolle, for astrologi er jo bare tull uansett. Og at de gamle tantene mine tror på det beviser det.

Men så lenge man lever lærer man noe nytt fra tid til annen, og nå som jeg er halvgammel og vet at det meste, ikke bare astrologi, er tull og fanteri, har jeg lært hva stjernetegn virkelig betyr. De har jo faktisk med stjernekonstellasjoner å gjøre, og hvor solen til enhver tid befinner seg i forhold til disse.
Og hva som er enda mer interessant er at dette forholdet er litt mer komplisert enn hva astrologene som fant opp dette med stjernetegn 2,600 år siden trodde. Jorden går ikke gjennom alle 12 tegnene på nøyaktig et år, som de trodde; det tar litt mer tid enn som så, og dessuten er det ikke 12 tegn, men 13!

Noen som ble overrasket? Ikke meg.

Men sta som jeg er, må det litt mer enn en radikal forandring i stjernetegnene til for at jeg skal finne et som passer. Jeg er uansett født mellom to tegn.
Så det så!

Christian Ringnes*, kan du være så snill å fortelle meg akkurat hvor velfylt en lommebok jeg får med Ferrarien?
For hvis det er nok til å kompensere for den skyhøye prisen på kjerra, det unødig høye bensinforbruket, høyere avgifter, økningen i forsikringspremien, og det faktum at en Ferrari helt sikkert tiltrekker mer purker enn en Nissan Sentra, så kan jeg godt tenke meg å kjøpe en, altså.
Men bare hvis det lønner seg for meg, nemlig.

*Pssst: Oppdater huet ditt, davel! Det er ikke 1958 mere!

Da jeg sjekket bloggstatistikken min i dag fikk jeg en skikkelig stor overraskelse. Øverst på listen av søkeord var nemlig “marinas gale verden”! Hvordan den søkeren havnet i bloggen min er rett og slett ikke til å begripe.
Ikke at det er noen fare for at verden går under i dag heller. Det var også tre som søkte etter “private sexbilder”, som sikkert er det mest brukte norske søkeordet på internett. Iallefall utgjør det minst en tredjedel av søkene som ender opp i bloggen min. Men søkerne blir nok skuffet. Denslags er jeg ikke dum nok til å legge ut på internett.
Personen som er “desperat etter og få meg en dame” blir nok skuffet også. Desperate mennesker gjør det sjelden bra på damemarkedet. Og ja, jeg vet det av erfaring. Jeg har avslått ganske mange søknader fra desperate mennesker og jeg tviler sterkt på at jeg var førstevalget for en eneste en av dem. Damene etter meg på listene var stort sett ikke så imøtekommende de heller.
Han/hun/det burde istedet søke etter en norsklærer, synes jeg.

Men bloggen min gjør det ikke så bra på søkemarkedet denne uken. Bortsett fra de ovenfornevnte søkeordene var det bare endel om katter og kattunger. Katter er selvsagt fine dyr til tross for all mjauingen og røytingen, men som søkeord er de litt dølle.
Hvis det skal bli fart på sakene må jeg nok live opp ting litt og skrive om noe mer Gugle-tiltrekkende enn små blå krepser.
Sjokkerende avsløringer om sexlivet mitt burde nok gjøre susen. Det har da iallefall virket for diverse damer i Washington, DC!
Kanskje en idé for neste post?

Jeg tror jeg har nevnt en gang eller ti at jeg bor i en leilighet utstyrt med vegg-til-vegg tepper. Det finnes sikkert verre ting i verden, men akkurat nå kan jeg ikke tenke på veldig mange.

Men i det minste har teppet i leiligheten min nå blitt skiftet ut, og tro det eller ei, det er en forbedring. Det gamle teppet var omtrent 10 år gammelt og både nedslitt og skittent, så det nye kan ikke unngå å være mer attraktivt selv om det er den samme dumme brunfargen.

I den sammenheng har jeg selvsagt vært nødt til å flytte litt på møblene mine. På mandag måtte soverommene være tomme, og i dag var det stuen som sto for tur.
Og i stuen hadde jeg det lille saltvannsakvariet mitt.

Det var ganske enkelt ikke aktualt å la korallene mine stå rundt i bøtter mens teppet ble skiftet ut, så jeg måtte bare finne et nytt, permanent sted for dem. Ettersom Smurf, den store svarte englefisken, og krepsebabyene allerede har okkupert hele kjøkkenet, hadde jeg valget mellom å sette saltvannsakvariet opp i soverommet mitt eller reserverommet. Som for anledningen var fullt av stuemøbler.

Så nå deler jeg plutselig soverom med diverse myke koraller, en hard korall, en liten fisk, en stor reke, diverse snegler og to små krabber. Og diverse lys og filtre og pumper som holder dem i livet. Blant disse er det selvsagt en proteinskummer. Fine greier, de, men ikke akkurat stillferdige. Produsentene lover riktignok at de er helt lydløse, men det hjelper ikke så lenge de vibrerer og får andre ting i nærheten til å lage bråk. Og så er ikke luftbobler i vann akkurat lydløse de heller.
Og som om det ikke er nok, så er koraller litt mørkeredde. Iallefall må de ha et “månelys” på hele natten. I det lille akvariet mitt består dette av to blå LEDer. De er ganske kraftige også.

Nå må jeg selvsagt innrømme at om dagen legger jeg ikke merke til dette bråket i det hele tatt, og det lille månelyset er helt usynlig under de kraftige dagslys-lampene. Men når klokka er halv fire om morgenen og jeg bare vil sove, da er det ikke måte på during fra luftpumpen, bobling og sus fra luftboblene, og det er månelyst i hele rommet!

Tror kanskje jeg skal sove på sofaen i natt, jeg…

Som typiske småunger er de ikke særlig samarbeidsvillige når man vil ta et bilde av dem, men jeg knep da iallefall en mens den var i fokus.
Disse småkrypene er mye blåere enn ungene til Smurf var på samme alder, men jeg vet ikke om det betyr at de kommer til å få bedre farge som voksne. Hvis de i det hele tatt vokser opp da. Det er nemlig litt fristende å invitere den store svarte englefisken min over til krepsetanken for lunsj…

Våren tar sin tid i år. Det er allerede langt ut i april og i dag snødde det igjen. Så langt er det eneste vårtegnet i Iowa diverse trekkfugler som sitter i buskene og klager på været.
Med mindre vi tar med at skatteskjemaene må leveres snart, iallefall. Det er jo etslags vårtegn, det og, om ikke akkurat noe man ser fram til.

Men ettersom Sukkerspinnengelen og Goodwill tror det hjelper med sommerlige bilder i bloggen, har jeg skiftet ut det gamle som var tatt midt i et ufyselig tordenvær i Chicago høsten 2006 med et som ble tatt på en fin vårdag i fjor.

Jeg regner med at nå går det bare noen dager til det blir utepilsvær.